Senvirkninger av å ha brutt med familien

[AnonymBruker]

Hei

 

Jeg har sett tidligere tråder her inne hvor man forteller man har feks brutt med en av foreldrene sine. Endel av de som har skrevet har vært fornøyde med utfallet (Det er bra syntes jeg). 

Jeg har selv brutt med moren min for endel år siden, men enda har jeg det sånn at det plager meg at hun kan komme til å kontakte meg.

Hun har til tider brukt  søsknet mitt for å få vite ting om meg og den nye familien min. Når dette har skjedd har jeg hatt plager og sorg i flere dager senere. Jeg har bedt dette søskenet mitt om å slutte med dette, men denne personen står mellom meg og moren min (mellom barken og veden) og klarer ikke slutte å spørre meg ut... Jeg har sagt det må bli en stopper for dette men det skjer ikke. Jeg kan selvsagtt bryte med søsknet mitt også, men da sitter jeg igjen helt alene fra opphavsfamilien. Så jeg er vel litt redd for å kutte søsknet mitt også, samtidig som jeg tenker at denne personen kan være med på å gjøre meg frustrert... 

Er det noen som har erfaringer på det ene eller andre her inne? 

Er det noen som sliter etter at kontakten er brutt? (sorg feks)

Svar tas imot med takk.

Anonymkode: 25f95...efa

[AnonymBruker]

Jeg har det på samme måte. Foreldre har jeg brutt med, men de tråkker allikevel over grenser ved å kontakte søken. Jeg har ikke "formelt" brutt med min søster på grunn av dette, men jeg ønsker heller ingen tett kontakt. Kun minimum som gratulasjoner på bursdager og liknende. Jeg kan ikke kontrollere min søster og hun klarer ikke være tydelig ovenfor foreldrene våre. 

I mitt liv og omgangskrets har jeg kun plass til mennesker som gir meg glede og som vil meg vel. Jeg får også plager (pga traumer) i flere dager så sånn det har blitt med familie sånn må det være. 

Har du partner og/eller gode venner? For meg er det min familie. Mennesker som er der for meg og som jeg stoler på. 

 

Anonymkode: 24deb...eda

[AnonymBruker]

Vil også gi deg skryt for at du har prioritert deg selv og brutt med foreldre. Leste en mening i Aftenposten i går fra Kadra. Kanskje den kan gi deg litt støtte også. 

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/Et-brev-til-deg-som-har-vaget-Vennlig-hilsen-Kadra-Yusuf-622815b.html

Anonymkode: 24deb...eda

[AnonymBruker]

Takk skal du ha det var hyggelig med litt skryt, og midt i alt godt å høre jeg ikke er "alene" om dette selv om jeg selvsagt ikke unner andre en sånn situasjon. 

Heldigvis har jeg gode mennesker rundt meg, men når det står på som verst føler jeg meg likevel ensom for det er tøft å stå i mot når jeg får forespørsler av søsknet mitt om feks sosiale situasjoner jeg vet familien jeg ikke ønsker er representert. Søsknet mitt vet jeg ikke liker å bli invitert, men likevel blir jeg det og det skal jeg visst fortsatt bli for de mener det er min jobb å takke pent høflig nei når man inviteres på noe... Det er vondt å ikke bli respektert, og det føles utrolig grenseoverskridende for min del. 

Anonymkode: 25f95...efa

[AnonymBruker]

Har selv brutt med mor for noen år tilbake. Har opplevd at andre familiemedlemmer lyver til meg for å få informasjon til henne. Det er uakseptabelt, og har derfor brutt med dem også. De vet utmerket godt at det ble konsekvensene da de gjorde dette, det gjorde jeg klart for dem FØR det skjedde.

Har andre familiemedlemmer som kun gir meget vage svar til henne når de blir spurt om meg og mine. Disse personene har kun såkalt pliktkontakt med henne, ikke noe utover det. Heldigvis vil ikke mora mi bli invitert på samme ting som min familie, og hvis det skjer så kommer ikke vi.

Anonymkode: a3716...c9b

[AnonymBruker]

Bra du gav de medlemmene forhaåndsvarlsel, da har du din rygg fri i såfall. Løgn og svik i sånt er ikke ok. 

Det som er vanskelig med sånt, er jo at feks moren din blir en form for parasitt man må unngå å snakke med tilslutt. Det blir sånne usagte regler om at man ikke skal fortelle henne om deg og din familie - rett og slett en belastning, så håper familien eller behersker det. 

Mitt søsken respekterer ikke mitt ønske om å være i fred fra foreldremaset og det er slitsomt. Jeg vurderer å kutte det ut med er så redd for hva konsekvensene kan bli. Ensomhet etc... og da er det ingen vei tilbake, for snur jeg vet jeg at det bare kommer masse  dritt om at det er min skyld alt er sånn, at jeg kan takke meg selv etc... 

Anonymkode: 25f95...efa

[AnonymBruker]

Men er det noen her som sliter med senskader, sorg etc? Noen som vet hvor lenge sånt kan vare? 

Anonymkode: 25f95...efa

[AnonymBruker]

Jeg har brutt med hele familien min, så jeg har jo ikke den problematikken du har. Det er ikke så lenge siden (rundt 1,5 år), så det er fortsatt ganske sårt, men jeg håper det gir seg med årene. Jeg har aldri kjent på den gode følelsen, men det kommer nok av at jeg er helt alene. Det er vanskeligere å bryte når det man ender opp med er å være helt alene uten noe som helst familie, og knapt med venner. Det savnet jeg føler er ikke for min familie, men det er generelt det å ha en familie, og det er jo det jeg også sørger over. 

Anonymkode: c45ad...c33

[AnonymBruker]

Jeg kan kjenne meg igjen i den ensomhetsfølelsen. Det er for min del veldig tungt til tider, og jeg føler jeg må holde forsvaret mitt oppe i frykt for at jeg skal bli kontaktet på ny av familien som ikke respekterer meg. Det er vondt og belastende, men jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg har i denne tiden kuttet ut endel venner også som ikke var bra for meg så jeg har heller ikke så mange venner, men det jeg har er veldig gode og jeg er glad i de.

Anonymkode: 25f95...efa

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Bra du gav de medlemmene forhaåndsvarlsel, da har du din rygg fri i såfall. Løgn og svik i sånt er ikke ok. 

Det som er vanskelig med sånt, er jo at feks moren din blir en form for parasitt man må unngå å snakke med tilslutt. Det blir sånne usagte regler om at man ikke skal fortelle henne om deg og din familie - rett og slett en belastning, så håper familien eller behersker det. 

Mitt søsken respekterer ikke mitt ønske om å være i fred fra foreldremaset og det er slitsomt. Jeg vurderer å kutte det ut med er så redd for hva konsekvensene kan bli. Ensomhet etc... og da er det ingen vei tilbake, for snur jeg vet jeg at det bare kommer masse  dritt om at det er min skyld alt er sånn, at jeg kan takke meg selv etc... 

Anonymkode: 25f95...efa

Løgn og svik er jo en av hovedgrunnene til at jeg har brutt kontakten, og det vet alle i familien. Dem er fullstendig klar over hva hun har gjort mot meg opp gjennom årene. Derfor har jeg poengtert for dem at dersom de gjør det samme, så blir også konsekvensene der etter. Det er jo helt utrolig at man skal oppleve sin nærmeste familie på den måten. Man blir lært opp til at man ikke kan stole på noen, overhodet. Jo takk skal dere ha!

 

Mora mi spør aktivt om meg, det er nok det samme i ditt tilfellet. De fleste klarer fint å ha en samtale uten å måtte snakke om andre.

Du bør gi din søster beskjed om at hun også kan si til sin mor at hun ikke er intressert i å dele opplysninger om deg og dine til henne. Kanskje du må si det på den harde måten til henne?

Mange har venner som er bedre enn familie. Har du mulighet til å utvide nettverket ditt? Det kan hjelpe deg på ensomhetsfølelsen.

Anonymkode: a3716...c9b

[AnonymBruker]

Ja, løgn og svik... akk sånn er det hos meg også. Problemet er at de selv ikke forstår det er hva de driver med. De har surret seg inn i en merkelig boble og alt jeg mener er feil... Sånn har det alltid vært. Og jeg har vært deres hakkekylling og derav hatt problermer med å sette grenser. Når jeg nå gjør det, så opplver jeg at det ikke respekteres fra noen hold og jeg har måttet blokkere nr til bla moren min på tlf.

Jeg er veldig bevisst for tiden hvem jeg knytter meg til, for det har tatt meg tid å innse at fordi jeg er oppvokst med den familien min så er jeg redd for å bli avvist av andre, og jeg er redd for å finne men venner som ikke er lojale etc.. men helt alene er jeg heldigvis ikke.. Men det er dager, akkurat som denne hvor ensomheten og presset er stort da er det ganske ille rett og slett. Men setter pris på oppmerksomhet fra dere som har opplevet det samme, eller noe lignene <3 

Anonymkode: 25f95...efa

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Løgn og svik er jo en av hovedgrunnene til at jeg har brutt kontakten, og det vet alle i familien. Dem er fullstendig klar over hva hun har gjort mot meg opp gjennom årene. Derfor har jeg poengtert for dem at dersom de gjør det samme, så blir også konsekvensene der etter. Det er jo helt utrolig at man skal oppleve sin nærmeste familie på den måten. Man blir lært opp til at man ikke kan stole på noen, overhodet. Jo takk skal dere ha!

 

Mora mi spør aktivt om meg, det er nok det samme i ditt tilfellet. De fleste klarer fint å ha en samtale uten å måtte snakke om andre.

Du bør gi din søster beskjed om at hun også kan si til sin mor at hun ikke er intressert i å dele opplysninger om deg og dine til henne. Kanskje du må si det på den harde måten til henne?

Mange har venner som er bedre enn familie. Har du mulighet til å utvide nettverket ditt? Det kan hjelpe deg på ensomhetsfølelsen.

Anonymkode: a3716...c9b

Ja, løgn og svik... akk sånn er det hos meg også. Problemet er at de selv ikke forstår det er hva de driver med. De har surret seg inn i en merkelig boble og alt jeg mener er feil... Sånn har det alltid vært. Og jeg har vært deres hakkekylling og derav hatt problermer med å sette grenser. Når jeg nå gjør det, så opplver jeg at det ikke respekteres fra noen hold og jeg har måttet blokkere nr til bla moren min på tlf.

Jeg er veldig bevisst for tiden hvem jeg knytter meg til, for det har tatt meg tid å innse at fordi jeg er oppvokst med den familien min så er jeg redd for å bli avvist av andre, og jeg er redd for å finne men venner som ikke er lojale etc.. men helt alene er jeg heldigvis ikke.. Men det er dager, akkurat som denne hvor ensomheten og presset er stort da er det ganske ille rett og slett. Men setter pris på oppmerksomhet fra dere som har opplevet det samme, eller noe lignene <3 

Anonymkode: 25f95...efa

[AnonymBruker]

Jeg brøt med foreldre for 8 år siden. Søsken har jeg holdt på avstand de siste 4 årene. Resten av familien har jeg aldri vært tett med uansett. 

Jeg kjente veldig på følelser av dårlig samvittighet før jeg brøt. Gikk til psykolog for å sortere tankene. Så har jeg kjent på frihet. Jeg har også kjent på fravær av frykt, dødsangst, stress og negativitet. Dette er nå ganske bra, men det har vært en prosess. 

Nå i dag føler jeg mest positive og nøytrale følelser til det å ha brutt. Jeg er så og si nøytral i forhold til familien. De får styre med sitt. Når noe drama kommer opp må jeg sette grenser. Jeg kan sikkert virke kald ovenfor perifer familie som ikke ha full innsikt, men det får være. Jeg kan av og til kjenne på sorg. Ikke for at jeg ikke har kontakt med familie. For meg er de så ille at jeg heller vil tilbringe resten av livet alene. Men heller en sorg over at det ble som det ble, at foreldrene mine ikke hadde vett til å be om råd fra barnevern eller andre. Sorg over at ingen rundt så hva som foregikk. Sorg over at alt er så dysfunksjonelt og aldri kan bli normalt for meg med familie. Men sånn er det. Jeg må nå gjøre det beste ut av de kortene jeg har fått tildelt. 

Har du gått i terapi? Jeg vil absolutt anbefale deg å snakke med noen om disse følelsene. Det er store og komplekse følelser sånn kan tære på. Etter terapien jeg gikk i har jeg lagt fra meg all skam. Det er ikke min skam. Det er heller ikke din skam. 

Anonymkode: 24deb...eda

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg brøt med foreldre for 8 år siden. Søsken har jeg holdt på avstand de siste 4 årene. Resten av familien har jeg aldri vært tett med uansett. 

Jeg kjente veldig på følelser av dårlig samvittighet før jeg brøt. Gikk til psykolog for å sortere tankene. Så har jeg kjent på frihet. Jeg har også kjent på fravær av frykt, dødsangst, stress og negativitet. Dette er nå ganske bra, men det har vært en prosess. 

Nå i dag føler jeg mest positive og nøytrale følelser til det å ha brutt. Jeg er så og si nøytral i forhold til familien. De får styre med sitt. Når noe drama kommer opp må jeg sette grenser. Jeg kan sikkert virke kald ovenfor perifer familie som ikke ha full innsikt, men det får være. Jeg kan av og til kjenne på sorg. Ikke for at jeg ikke har kontakt med familie. For meg er de så ille at jeg heller vil tilbringe resten av livet alene. Men heller en sorg over at det ble som det ble, at foreldrene mine ikke hadde vett til å be om råd fra barnevern eller andre. Sorg over at ingen rundt så hva som foregikk. Sorg over at alt er så dysfunksjonelt og aldri kan bli normalt for meg med familie. Men sånn er det. Jeg må nå gjøre det beste ut av de kortene jeg har fått tildelt. 

Har du gått i terapi? Jeg vil absolutt anbefale deg å snakke med noen om disse følelsene. Det er store og komplekse følelser sånn kan tære på. Etter terapien jeg gikk i har jeg lagt fra meg all skam. Det er ikke min skam. Det er heller ikke din skam. 

Anonymkode: 24deb...eda

Hei, så bra å høre at det er tilnærmet nøytralt for deg nå, det gir håp.

Det er ca 3 år siden jeg brøt med foreldre, men jeg har søsknet mitt igjen. Når jeg har konktat med det søskenet vekkes tvil, agnst sorg og frustrasjon til liv. Jeg lurer på om jeg bør bryte der også, for å bare utestenge alt samtidig som jeg da jeg veg blir alene og da er det "no return".

Jeg kjenner også på de følelsene du beskriver som hvorfor det ble som det ble, ensomhet, hvorfor de ikke gjorde noe for å bedre situasjenen og alt som har ødelagt for meg samtidig som jeg også prøver å tenke at man må gjøre det beste ut av situasjonen.

Jeg har fått hjelp til å sortere hodet hos psykolog, og har gjort dette en god stund men det er akkurat som jeg trenger å høre fra andre hvordan dere har hatt det/ har det i slikt. Det er trøst på en måte å høre at man er "normal" i en slik setting.

Det er dager som disse følelsene tar overhånd, nesten som en vulkan som bare spyr ut gammel dritt og minner og at jeg kun orker å gråte og kjenne på det jeg har undertrykket.

Anonymkode: 25f95...efa

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hei, så bra å høre at det er tilnærmet nøytralt for deg nå, det gir håp.

Det er ca 3 år siden jeg brøt med foreldre, men jeg har søsknet mitt igjen. Når jeg har konktat med det søskenet vekkes tvil, agnst sorg og frustrasjon til liv. Jeg lurer på om jeg bør bryte der også, for å bare utestenge alt samtidig som jeg da jeg veg blir alene og da er det "no return".

Jeg kjenner også på de følelsene du beskriver som hvorfor det ble som det ble, ensomhet, hvorfor de ikke gjorde noe for å bedre situasjenen og alt som har ødelagt for meg samtidig som jeg også prøver å tenke at man må gjøre det beste ut av situasjonen.

Jeg har fått hjelp til å sortere hodet hos psykolog, og har gjort dette en god stund men det er akkurat som jeg trenger å høre fra andre hvordan dere har hatt det/ har det i slikt. Det er trøst på en måte å høre at man er "normal" i en slik setting.

Det er dager som disse følelsene tar overhånd, nesten som en vulkan som bare spyr ut gammel dritt og minner og at jeg kun orker å gråte og kjenne på det jeg har undertrykket.

Anonymkode: 25f95...efa

Man er mer enn normal. Man er sterk og modig. Få ut alt når du trenger det. Grin og vær sint. Også helt normalt. Men ikke la det trekke deg ned. Lev det beste livet du kan leve for deg. 

Det går bedre og bedre etterhvert som tiden går. I min situasjon skjedde det noe større nylig hvor jeg virkelig fikk bekreftet at det var riktig avgjørelse å bryte. Søsken som ikke respekter dine grenser og valg tar jo selv da et valg. Det er ikke noe galt i å sette grenser. Du kan jo ta avstand en stund for å se om det hjelper på situasjonen din. Du har ikke noen informasjonsplikt om hvorfor du ikke tar kontakt,si og gjør det som er best for deg. 

Har du barn? Jeg har ikke barn enda, men tenker nok at hvis jeg får det vil det komme opp noen følelser igjen for min del. 

Anonymkode: 24deb...eda

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Man er mer enn normal. Man er sterk og modig. Få ut alt når du trenger det. Grin og vær sint. Også helt normalt. Men ikke la det trekke deg ned. Lev det beste livet du kan leve for deg. 

Det går bedre og bedre etterhvert som tiden går. I min situasjon skjedde det noe større nylig hvor jeg virkelig fikk bekreftet at det var riktig avgjørelse å bryte. Søsken som ikke respekter dine grenser og valg tar jo selv da et valg. Det er ikke noe galt i å sette grenser. Du kan jo ta avstand en stund for å se om det hjelper på situasjonen din. Du har ikke noen informasjonsplikt om hvorfor du ikke tar kontakt,si og gjør det som er best for deg. 

Har du barn? Jeg har ikke barn enda, men tenker nok at hvis jeg får det vil det komme opp noen følelser igjen for min del. 

Anonymkode: 24deb...eda

Tusen takk, akkurat nå trengte jeg å høre dette. Det er tøft nå, for det er akkurat som jeg bare "vet" jeg må bryte helt også er jeg litt sånn mellom 2 stoler for som sagt hvis jeg bryter er  det ingen vei tilbake da jeg ikke vil bli møtt med forståelse - søskenet mitt mener jeg er "menthal case" fordi jeg ikke fikser foreldrene mine. Vi har hatt to ulike oppvekster hvor jeg fikk rollen som det opprørske, og det henger igjen i mønsterne. Jeg har spurt vennene mine om hvordan de opplever meg, og de kan ikke kjenne seg igjen i den beskrivelsen familien min gir. Så de er også med på å gjøre meg ordentlig utrygg.

Ja jeg har barn, og det trigger nok det hele ytterligere. Hver helligdag, bursdag etc... og jeg kan ikke la barnet mitt få møte de så det er vanskelig for jeg føler jeg blir dratt i der også..

takk for at du har svart meg, bare trenger at noen forstår så innmari nå, så det er godt med respons <3

Anonymkode: 25f95...efa

[AnonymBruker]

Du er ikke mental case bare å spørre hvis det er noe mer. 

Anonymkode: 24deb...eda

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Du er ikke mental case bare å spørre hvis det er noe mer. 

Anonymkode: 24deb...eda

Takk skal du ha.

Jeg lurer litt på hva som gjorde at de dårlige følelsene slapp taket hos deg, hvor lang tid det tok før det ble bedre?

Jeg er som en emosjonell berg og dalbane og nå i ettermiddag så sliten av dette at jeg måtte hvile. Det kan ofte være sånn, særlig hvis jeg har gått å holdt på disse følelsene hele dagen for så å kunne slippe de ut da jeg kom hjem.

Du sier frihetsfølelse, det eier jeg ikke, jeg føler at det er gangske forknytt, kom dette med at du kuttet ut - du hadde et ikke før?

 

Tusen takk.

Anonymkode: 25f95...efa

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk skal du ha.

Jeg lurer litt på hva som gjorde at de dårlige følelsene slapp taket hos deg, hvor lang tid det tok før det ble bedre?

Jeg er som en emosjonell berg og dalbane og nå i ettermiddag så sliten av dette at jeg måtte hvile. Det kan ofte være sånn, særlig hvis jeg har gått å holdt på disse følelsene hele dagen for så å kunne slippe de ut da jeg kom hjem.

Du sier frihetsfølelse, det eier jeg ikke, jeg føler at det er gangske forknytt, kom dette med at du kuttet ut - du hadde et ikke før?

 

Tusen takk.

Anonymkode: 25f95...efa

For meg var det med følelsene en lang prosess før jeg brøt. Jeg var ganske ung. Jeg gikk til psykolog  for å finne ut en  måte å takle familie uten egentlig å ha tenkt på å bryte som en mulighet. Følte meg som en dårlig person som ikke klarte familien min. Litt etter litt så jeg at jo mer avstand jeg fikk til familie jo bedre følte jeg meg. Til slutt var det som om kroppen sa med hele seg at jeg ikke skulle ha noe med dem å gjøre. Var feks kvalm og nesten spysyk en hel uke før middag med foreldre. Så forsøkte jeg å ta mer og mer avstand. Når jeg da ble møtt av foreldre med trusler og annen dritt var valget "enkelt". Vel ikke enkelt, men riktig. Jeg må fortsatt jobbe aktivt for å holde foreldre på avstand da de ikke respekterer mine grenser eller ønsker. 

Så det hele var en lengre prosess med psykolog og prøving/feiling fra min side. Psykologen hjalp meg med å både innse at jeg fortjener å ha det bra, det å kjenne på hvilke grenser som er riktig for meg og det å takle vanskelige følelser. Har vel så lenge jeg kan huske ønsket meg bort fra foreldrene mine men det blir vel et slags Stockholmsyndrom. Jeg hadde fysisk frihet, men følte meg fanget i skyldfølelse og traumer om vold fra barndom. Friheten går mer på å prioritere meg og ikke alle andre hele tiden. Og å ikke måtte Grue seg til hvert møte. 

Når jeg først kuttet, kuttet jeg den ene foreldren. Det tok vel 1-2 år fra jeg startet hos psykolog. Foreldrene mine er skilt så det var ikke før nå nylig at jeg også har tatt avstand fra den andre. 

Vet ikke om dette gir svar. Ikke så lett å svare på. 

Hva med å ha en bok hvor du skriver ned tankene når de kommer? Har du åpnet deg for noen gode venner? Jeg ventet lenge med å gjøre det, men når jeg gjorde det viste det seg at også flere av de har slitsomme relasjoner til sine foreldre. Hvis du synes det er flaut, så er det ikke det. Folk som har hatt det bra hjemme kan ha vanskelig med å sette seg inn i det. Men det er mange flere enn du tror som har ekstremt lite kontakt. Jeg har opplevd det som positivt at det er flere av oss som klarer oss bra. 

Anonymkode: 24deb...eda

[AnonymBruker]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For meg var det med følelsene en lang prosess før jeg brøt. Jeg var ganske ung. Jeg gikk til psykolog  for å finne ut en  måte å takle familie uten egentlig å ha tenkt på å bryte som en mulighet. Følte meg som en dårlig person som ikke klarte familien min. Litt etter litt så jeg at jo mer avstand jeg fikk til familie jo bedre følte jeg meg. Til slutt var det som om kroppen sa med hele seg at jeg ikke skulle ha noe med dem å gjøre. Var feks kvalm og nesten spysyk en hel uke før middag med foreldre. Så forsøkte jeg å ta mer og mer avstand. Når jeg da ble møtt av foreldre med trusler og annen dritt var valget "enkelt". Vel ikke enkelt, men riktig. Jeg må fortsatt jobbe aktivt for å holde foreldre på avstand da de ikke respekterer mine grenser eller ønsker. 

Så det hele var en lengre prosess med psykolog og prøving/feiling fra min side. Psykologen hjalp meg med å både innse at jeg fortjener å ha det bra, det å kjenne på hvilke grenser som er riktig for meg og det å takle vanskelige følelser. Har vel så lenge jeg kan huske ønsket meg bort fra foreldrene mine men det blir vel et slags Stockholmsyndrom. Jeg hadde fysisk frihet, men følte meg fanget i skyldfølelse og traumer om vold fra barndom. Friheten går mer på å prioritere meg og ikke alle andre hele tiden. Og å ikke måtte Grue seg til hvert møte. 

Når jeg først kuttet, kuttet jeg den ene foreldren. Det tok vel 1-2 år fra jeg startet hos psykolog. Foreldrene mine er skilt så det var ikke før nå nylig at jeg også har tatt avstand fra den andre. 

Vet ikke om dette gir svar. Ikke så lett å svare på. 

Hva med å ha en bok hvor du skriver ned tankene når de kommer? Har du åpnet deg for noen gode venner? Jeg ventet lenge med å gjøre det, men når jeg gjorde det viste det seg at også flere av de har slitsomme relasjoner til sine foreldre. Hvis du synes det er flaut, så er det ikke det. Folk som har hatt det bra hjemme kan ha vanskelig med å sette seg inn i det. Men det er mange flere enn du tror som har ekstremt lite kontakt. Jeg har opplevd det som positivt at det er flere av oss som klarer oss bra. 

Anonymkode: 24deb...eda

Det med Stockholdsyndrom var en bra beskrivelse, jeg kjenner meg igjen i det. Samtidig som man (jeg) har blitt så oversett og kuet og slettet i det hele at jeg til tider ikke har god kontakt med meg selv kun stress og uro i kroppen. Dette blir værre med en gang det er noe med familie... 

Jeg syntes du svarer meg bra jeg

Jeg har gode venner, men det er ikke alle man kan åpne seg til på samme måte for jeg merker at de ikke vil forstå. Heldigvis har  jeg særlig en veninne som forstår og hun støtter meg. Hun har lik bakgrunn i alkoholsierte foreldre, men har ikke slitt på samme måte som meg med bla søsken og er ikke hakkekylling slik jeg er.

Jeg er nok i en sånn "kutte" prøve og feile periode... det er spesielt da søsknet mitt som maser på meg og at jeg skal komme på tilstelinger med familien å ha med meg barnet mitt. Jeg fikser ikke dette, og dette blir ikke respektert .. akk og jeg blir jo da kjempefrustrert for jeg føler ikke de er glad i meg. Jeg føler bare at det passer de at jeg skal komme så fasaden deres ikke sprekker... de har det sikkert ikke bra de heller,  men jeg opplever det ikke som kjærlig eller at de bryr seg om meg.. jeg skal bare komme å gjøre det de vil, smile og være glad... Det fikser jeg ikke.

Jeg har skrevet endel ting før,  men nå minnet du meg på at jeg skal fortsette med det igjen  

Anonymkode: 25f95...efa