Flytte med barnet? Eller ta mest hensyn til barnefar?

[Gjest Mie_05]

Etter 8 år i Oslo ønsker jeg å flytte hjem til hjembyen i Midt-Norge. Min sønn er snart 11, og for 8 år siden ble barnefar ufrivillig med til Oslo (vi var allerede flyttet fra hverandre). Jeg må nevne at jeg har en utdannelse som gjør jobbmarkedet svært begrenset (de 4 største byene i landet), og at det var jobbsituasjonen som gjorde at jeg måtte flytte for 8 år siden.

Vi har i praksis 50/50 omsorg, men jeg har papir som omsorgsperson. Nå lengter jeg hjem, har ønsket meg tilbake til familie og venner i over 1 år. Jeg har et liv i Oslo, med jobb og noen venner, men mitt ønske om å flytte hjem er svært sterkt. Barnefar ønsker ikke flytte, selv om han kan få jobb hvor som helst, og ikke har familie eller svært mange venner som holder ham igjen i Oslo. Jeg er veldig i tvil om hva jeg skal gjøre. Dersom jeg velger å bli i Oslo er det kun fordi barnefar ønsker det. Men jeg lengter hjem, og kan ikke se for meg å bli gammel her i byen. Dersom jeg velger å flytte, knuser jeg barnefars følelser. Enten må han flytte etter (igjen) for å opprettholde hyppig kontakt med sin sønn, eller han må bli en standard helge-pappa, hvor sønnen vår må pendle mellom to byer.

Hjelp! Hva skal jeg gjøre? Skal jeg gå til grunne selv, eller skal jeg la barnefar gå til grunne? Vi har diskutert dette mange ganger, men det ender alltid opp med en sammenlikning av hvem som vil få det værst. Noe som jo ikke er mulig å diskutere. Barnet vil uansett ha det bra, og hans velbefinnende settes alltid først av både barnefar og meg.

Antakelig vil mange av dere si jeg er egoistisk, og kanskje er jeg det. Men i hjembyen vil gutten vår ha besteforeldrene sine og tanter og onkler rundt seg, noe han ikke har i Oslo. Det er også viktig for meg å flytte før sønnen vår begynner på ungdomsskolen. Dersom jeg skulle bli boende i Oslo, vil dette evt skje ene og alene fordi barnefar ønsker dette, med argumentet om at "du knuser meg en gang til". Det er stor sannsynlighet for at barnefar flytter etter, men jeg vil da ha på samvittigheten hans eventuelle mistrivsel.

Skal jeg tenke på meg og min mentale tilstand, eller skal jeg ta mest hensyn til barnefar? Barnet vil garantert ha det bra uansett hvilken løsning jeg velger. Han vil se litt mindre til pappan i en periode hvis vi flytter, men ellers vil alltid vår sønns velbefinnende settes først. Per nå er iallefall mor ulykkelig, og i lengden kan ikke det være bra for barnet heller??

[Gjest Anonymous]

Hjelp! Hva skal jeg gjøre? Skal jeg gå til grunne selv, eller skal jeg la barnefar gå til grunne?

Jeg tror ikke noen av dere går til grunne.

Antakelig vil mange av dere si jeg er egoistisk, og kanskje er jeg det. Men i hjembyen vil gutten vår ha besteforeldrene sine og tanter og onkler rundt seg, noe han ikke har i Oslo.

Men det har han jo blitt vant til gjennom de 8 siste årene?!

Skal jeg tenke på meg og min mentale tilstand, eller skal jeg ta mest hensyn til barnefar?

Du skal tenke på barnet!

Barnet vil garantert ha det bra uansett hvilken løsning jeg velger. Han vil se litt mindre til pappan i en periode hvis vi flytter, men ellers vil alltid vår sønns velbefinnende settes først. Per nå er iallefall mor ulykkelig, og i lengden kan ikke det være bra for barnet heller??

Litt mindre? Fra delt omsorg til vanlig samværsordning prater vi ikke om "litt mindre".

Ble du plutselig ulykkelig nå etter 8 ok år i Oslo? :klø:

Forøvrig bestemmer bare du ang hva du skal gjøre. Hvis du vil flytte tilbake til midt norge, kan du det selv om barnefar protesterer. Barnefar er selv sin egen lykkes smed. Det er ikke ditt ansvar at han skal være lykkelig.

Personlig skjønner jeg godt at du vil flytte hjem. Jeg reagerer bare på hvordan du overdriver det med mentale tilstand og hvor ulykkelig du er nå plutselig.

Sønnen din er jo ganske stor. Har du spurt han hva han vil?? Kanskje han heller vil bli boende i Oslo hos pappaen hvis du flytter? Er det et alternativ?

[Gjest gotthard]

utifra barnet så er det beste og eventuelt flytte et sted hvor han/hun kan ha vanlig kontakt med far.

men mye her avhenger av kontakten mellom far og barn så klart.

du kan fort brenne deg om du flytter så det blir ødelagdt osv.

generelt vil jeg si at du skal prøve og vurdere utifra din egen mentale helse samtidig som barnets ønsker og barnets velvær også skal telle.

husk at om du flytter langt så bryter du ikke bare båndet mellom far og barn men også melleom barnet og kamerater osv.

det jeg ser som veldig posetivt er at du faktisk tenker på forholdet far/barn i alt dette , er faktisk ikke alle som mener at far har noe han skulle ha sakt og at slikt er far sit problem og tenke over...

lykke til

[Gjest Mie_05]

Takk for svar, gjest. Neida, jeg har ikke plutselig blitt ulykkelig etter 8 ok år. Jeg har lengtet sterkt hjem i godt over ett år. Etter å ha pendlet annenhver uke til Stavanger i 2 år (som jeg sa, jobbmarkedet er ikke allverdens med min utdannelse). Pendlingen har jeg gjort for å slippe å flytte, og arbeidsgiveren har heldigvis forstått situasjonen,og gjort dette mulig. Barnefar har blitt tatt hensyn til her. Og "min mentale tilstand" høres dramatisk ut, jeg mener bare at jeg lengter hjem. Veldig. Hver eneste dag.

Sønnen min trives godt i Oslo, han har gode venner, mange aktiviteter og har det bra på skolen. Spør jeg ham har han selvfølgelig ikke lyst til å flytte. Men han vil nok også finne seg godt til rette på det nye stedet. Forhåpentligvis

[Gjest Anonymous]

Du kan ike vente til han er ferdig med u-skolen da? Så fikk han konfirmasonen med gamle venner og u-skole. På videregående blir de ofte splittet opp. da vil de også beg. å løsrive seg litt. Bo på internat/hybel osv...

Synes det var din tur og holde ut denne gangen. Fly går alltid og kort reisetid til din gamle hjemplass.

[Gjest Anonymous]

Du kan ike vente til han er ferdig med u-skolen da? Så fikk han konfirmasonen med gamle venner og u-skole. På videregående blir de ofte splittet opp. da vil de også beg. å løsrive seg litt. Bo på internat/hybel osv...

Det er 5 år til. Jeg vet ikke om jeg holder i 5 år...

Synes det var din tur og holde ut denne gangen. Fly går alltid og kort reisetid til din gamle hjemplass.[/quo

Jeg har så lite lyst til å flytte uten at barnefar er med. Så ja, det kan være min tur. Har virkelig holdt ut i over ett år, og det koster.... Blir helt fortvilet over at det kanskje må pågå i mange år til

[Far til 2]

Du spør om du skal flytte med barnet eller ta mest hensyn til barnefaren.

Men hva om du spurte om flytting eller ta mest hensyn til barnet ?

Jeg er nok litt farget av personlige meninger mht slike flytteprosesser basert på litt dårlig eraring. Du får ta hensyn til det når du leser min mening :-? .

Hvis sønnen deres blir igjen i Oslo vil han i det minste beholde både nærmiljø (venner, skole, fritidsinteresser, etc, etc), - samt en oppegående far.

Hvis han flytter med deg vil han miste disse to viktige punktene.

Han er dessuten i en "vanskelig" alder og har kansje behov for all den trygghet/støtte han kan få.

Du er sikkert en fantastisk mor. Og du vil sikkert kunne ivareta deres sønn på en ypperlig måte om han ble med deg. Men vil han det ?

Aller helst ville han sikkert beholdt dere begge så nært som mulig. Om du flytter alene vil han antagelig få det vanskelig nok en tid fremover.

Men husk at hans mening bør tillegges vekt (fra de er 7 år). Når de er 12 skal barnets mening tillegges VESENTLIG vekt.

Om du holder ut noen få år til vil han kansje si absolutt nei til å flytte. Men dere kan også oppleve at han da er kansje over den vanskeligste alderen og er mer possitiv til en slik flytting.

Uansett synes jeg ikke du bør ta en så alvorlig avgjørelse uten å ta hensyn til de to andre partene i prosessen.

Jeg opplevde selv felles omsorg i en tid da ordet ikke eksisterte. Og etter den første tiden med liten forståelse for hva som skjedde fikk jeg tryggheten tilbake. Det er tydligvis noe også dere har klart å gi deres sønn. Jeg synes derfor du bør tenke deg godt om før du river han opp med hud og hår, fra et miljø han i dag trives godt i.

Far til 2

[Gjest Anonymous]

Litt mindre? Fra delt omsorg til vanlig samværsordning prater vi ikke om "litt mindre".

Du har rett, det er snakk om fra annenhver uke til 3 helger i måneden i en periode.

Ble du plutselig ulykkelig nå etter 8 ok år i Oslo? :klø:

Forøvrig bestemmer bare du ang hva du skal gjøre. Hvis du vil flytte tilbake til midt norge, kan du det selv om barnefar protesterer. Barnefar er selv sin egen lykkes smed. Det er ikke ditt ansvar at han skal være lykkelig.

Personlig skjønner jeg godt at du vil flytte hjem. Jeg reagerer bare på hvordan du overdriver det med mentale tilstand og hvor ulykkelig du er nå plutselig.

Sønnen din er jo ganske stor. Har du spurt han hva han vil?? Kanskje han heller vil bli boende i Oslo hos pappaen hvis du flytter? Er det et alternativ?

[Gjest Anonymous]

Forøvrig bestemmer bare du ang hva du skal gjøre. Hvis du vil flytte tilbake til midt norge, kan du det selv om barnefar protesterer. Barnefar er selv sin egen lykkes smed. Det er ikke ditt ansvar at han skal være lykkelig.

Personlig skjønner jeg godt at du vil flytte hjem. Jeg reagerer bare på hvordan du overdriver det med mentale tilstand og hvor ulykkelig du er nå plutselig.

Sønnen din er jo ganske stor. Har du spurt han hva han vil?? Kanskje han heller vil bli boende i Oslo hos pappaen hvis du flytter? Er det et alternativ?

På meg virker det som om Mie_05 faktisk reflekterer mye over problemstillingen, noe jeg synes er possitivt.

Hun har heller ikke sagt noe om at hun er ansvarlig for at han skal være lykkelig. Men hun føler vel et ansvar for at gutten skal være lykkelig. Barnefaren klarer seg sikkert greit nok. Han flyttet jo etter barnet forrige gang.

Men HVIS barnefaren "knuses" eller føler seg tvunget til å flytte etter, så er det kansje sønnen som likevel må bære den tyngste børen. Han vet sikkert at begge foreldrene er veldig glad i han. Og nå blir han stående ovenfor et valg . "Knuse" faren eller "knuse" moren.

Og jeg må si jeg forstår faren. Det gjør heldigvis Mie_05 også tydligvis.

Han har flyttet etter barnet en gang tidligere. Nå kan han tvinges til å gjøre det samme en gang til.

Far til 2

[Gjest Madam Felle]

Beklager, men på meg virker det som om alt skal handle om deg. Du må det, du vil det, du trives ikke, du, du og litt mer du.

Kanskje det er på tide å eventuelt vurdere, om barnet kanskje vil ha det bedre hos faren? Greit at han vil ha besteforeldre og tanter ol i din hjemby, men for såpass store barn teller kamerater 100 ganger mere. Så om du skal se det fra barnets øyne, så vil han nok foretrekke kameratene fremfor familien, for sånn er barn i den alderen.

Selvfølegelig gjelder det ikke alle barn, men ganske mange. Mor og far er de viktigste personene i barnets liv, og så kommer kamerater. Deretter kommer resten av familien. Så fortsatt tenker du mest på deg selv, selv om du prøver å tenke på barnet.

Snakk med barnet og spør hva h*n vil, men da bør du også gi han et valg. Som for eksempel at han kan bo hos faren, mens du flytter. Og at dere da vil treffes ofte for det, ol. Du må rett og slett få begge delene til å høres fristende ut, og da la gutten få et ord med i laget.

Faren overlever, emn selvfølgelig har barnet det best omd ere begge bor nærmest. Men for å gjøre det beste for barnet, så kan det kanskje være best at faren får den daglige omsorgen, og du får helgesamværet. Det er ingen skam å la barnet bo hos faren.

[LilleBille]

Har du snakket med sønnen din og hørt hva han vil?

Synes han evt. det hadde vært ok å flytte - eller vil han ikke?

De aller fleste barn tilpasser seg våre voksne valg - men er det riktig at vi skal pålegge dem det?

Han bor nå samme sted som begge foreldre - og har venner i nærheten .. Hvis han får valget om å miste en eller to av de delene - hva velger han da? Han er jo nå så stor at han virkelig bør høres.

Jeg synes faktisk ikke det er rimelig at du som mor bare kan flytte når du er så heldig at en oppegående far vil delta i omsorgen for sønnen deres.

Hva om gutten heller ønsker å bo hos faren? Da vil du kunne gjøre det det du vil - faren kunne gjøre det han vil .. og ikke minst... gutten blir ikke tatt vekk fra sine venner og miljø.

Det bør i det minste en diskusjon hvor alle tre blir hørt - ikke bare dere to voksne ... og det at du står som omsorgsperson er jo mulig å endre på.

[aline]

Du sier han vil få det like bra uansett?

vil det si at du mener han ikke trenger faren sin i like stor grad som han har faren sin idag

vil det si at det er viktigere for ham med besteforeldre og tanter i hverdagen, en pappa og venner og det miljøet han har rundt seg idag og har bygget opp de siste 8 årene? (som er rimelig mye for en ungdom!)

Jeg forstår at det kan være tøft for deg å måtte holde ut, men jeg er ikke enig i at dersom du blir, så blir du for barnefarens del, dersom du blir, så blir du for sønnen din sin del!

Du sier at du ikke vil spør ham, fordi du VET han vil svare at han ønsker å bli. Her har han både far og mor + at han har alle kameratene sine og alle aktivitetene sine og skolen sin. Det er ikke reint lite for en ungdom, hva er viktigere en skolen, venner og aktiviteter når man er på hans alder?

barnefar flyttet mot sin vilje sist du bestemte at du måtte flytte på deg, han har tilpasset seg det miljøet han ble tvunget inne, og trives nå med det!

Han har gjort det av en grunn; tanken på å være nær sønnen sin!

Hvorfor kan ikke du ofre det samme?

ja, du har hatt hjemlengsel i ett år, hver dag, og hatt det tøft. Hvor lenge tror du barnefar hadde det tøft etter at han ble tvunget til å flytte sist du måtte noe?

og hvor lenge må han og sønnen deres ha det tøft dersom dere flytter?

jeg er enig med de som sier at du skal høre på sønnen din også her, han er blitt såpass gammel at han fortjener å bli hørt! At du tror han tilpasser seg helt fint er din mening, for ham kan det bli tøft! det er 8 år siden han trengte å tilpasse seg sist, mye har endret seg i livet hans siden den gangen, og miljøet på ungdomsskolen kan være tøft! Det er ikke alltid lett, og det er ikke alltid man blir tatt imot med åpne armer.

når du tenker på sønnen din sitt beste, se på det objektivt litt også, uten å tenke på din lengsel hjem.

en far er viktig! Jeg hadde ikke det, delvis fordi mamma flyttet vekk, mangelen på ham har gjort skader ingen av dem ante noe om!

[Lisemor]

Hvorfor skal du etter 50/50 ha full omsorg?

La barnet bo hos far og da kan du ha vanlig helge samvær.

Du får flytte og de andre får bo i Oslo.

[Gjest Amona]

aline, du tok tak i alle de nødvendige punktene.

Ser at du hevder at far kan få jobb overalt, mens du kun kan få jobb noen få steder. Merkelig, hva slags jobb har man behov for i stavanger og trondheim men ikke i oslo??? Kanskje greit med en omskolering om jobbmulighetene er så få? Og selv om far enkelt kan få jobb "over alt", ja så er det ikke sikkert at arbeidsmiljøet er like bra over alt, betyr en del det også.

[Gjest Anonymous]

Som andre var inne på her, så virker du veldig selvsentrert.

Det hele dreier seg om hva du vil og din lykke.

Det at du absolutt vil flytte går på tvers av to andre menneskers ønske - og du kan uansett ikke rettferdiggjøre det med at det er viktig for sønnen din at mammaen "er lykkelig".

At du holder pappaen som "gissel" i forhold til dine innfall er jo en ting(som han sikkert synes er ille)

Det som er verre er at sønnen din havner i samme situasjon.

[Superlammet]

Spør sønnen din hva han vil, ikke press han til noe valg og respekter valget han tar. Hvis du vil flytte så la han få valget mellom å bo med deg eller faren.

Da jeg var på rundt samme alder skilte foreldrene mine seg. Dette i seg selv knuste meg. Det som gjorde ting verre var at moren min, som jeg hadde best kontakt med, flyttet langt av sted. Jeg fikk muligheten til å flytte sammen med henne. Dette førte til at jeg måtte flytte fra venner, miljø, alt jeg kjente i livet mitt (faktisk ca 8 år der jeg bodde da) og begynne på en ungdomsskole hvor jeg ikke kjente en sjel. Jeg valgte da å bli boende hos faren min.

Etter ett års tid bestemte faren min seg for å flytte bort. Ikke like langt unna, men langt nok til at jeg måtte bytte skole, vennekrets og miljø. Dette var meget vanskelig for meg. Det verste var å flytte fra venner og alt jeg kjente for så å komme til en by hvor jeg ikke kjente noen. Jeg fikk nye venner, men jeg føler fortsatt i dag at jeg ble snytt for veldig mye i min ungdomstid. Det er noe jeg ikke unner noen.

Jeg fikk først valget du enda ikke har gitt til din sønn. Deretter ble jeg utsatt for det du nå vil utsette din sønn for. Det er bra at du tenker på barnefaren, men for meg virker det som om du nesten glemmer sønnen din og bagatiliserer ungdomstiden hans. Tro meg, det er det verste du kan gjøre. Det ødela nesten forholdet mellom meg og min far. Ikke la en annen oppleve det samme.

[Gjest ikke innlogget Sissi]

En 11-åring er stor nok til å bli hørt - men IKKE til å bestemme.

Alle (eller i allfall de aller fleste) barn som blir spurt om de ønsker å flytte - svarer NEI. Uansett.

Det viktigste må være å forsøke å finne en løsning som alle kan leve med. Det nytter ikke å sitte her inne og nærmest "rope" at mor er egoistisk som i det hele tatt tenker på å flytte. En mor har også rett til et godt liv. Det KAN faktisk være slik at det for henne er helt håpløst å bli boende i Oslo.

Da er det flere løsninger

- flytte med sønnen (noe far ikke ønsker)

- la sønnen bo mest hos far

- ikke flytte, men kanskje gjøre noen andre grep for å forbedre livet?

Jeg har ingen løsning/svar, men

- et barn skal IKKE pålegges å bestemme flytte/ikke flytte

- det er lov å ta hensyn også til mors følelser

- en unison hyling om at mor er egositisk som tenker tanken på å flytte MED barnet gir ingen grobunn for en god løsning.

Til trådstarter - tenk, snakk, diskuter. Gjerne med andre som kanskje kan ha andre innspill på hva du kan gjøre /hvordan floken kan løses. Bruk tid, ting kan skje underveis som gjør at løsninger man ikke hadde vurdert/kommet på dukker opp.

Lykke til!!!

[Gjest Anonymous]

tanken på å flytte MED barnet gir ingen grobunn for en god løsning.

Hvordan kan du påstå at det ikke gir grobunn for en god løsning? Fordi mor møter motstand og får kritikk for sitt syn, så betyr det atuomatisk at hun gjør det stikk motsatte av det hun blir anbefalt? Eller kan det tenkes at nettopp denne kritikken, åpner opp øynene hennes slik at hun ser at andres behov og følelser er av minst like stor betydning?

[Gjest Anonymous]

- en unison hyling om at mor er egositisk som tenker tanken på å flytte MED barnet gir ingen grobunn for en god løsning.

Det er mor som initierer en endring i livssituasjon for to andre mennesker - som de i liten grad kan kontrollere selv.

Jeg synes mor i et slikt tilfelle bør ha tungtveiende grunner for å potensielt sett gjøre to andre mennesker ulykkelige for at hun selv skal bli lykkelig.

[Superlammet]

Dessverre (eller egentlig heldigvis) er det ikke alle som har opplevd dette.

Selvsagt skal ikke et barn få bestemme, men valget burde gis og svaret respekteres. Det kommer til å bli vanskelig og i verste fall ødelegge forholdet til barnet dersom man ignorerer og gjør det man selv mener er best for barnet.

Sissi skriver også:

En 11-åring er stor nok til å bli hørt - men IKKE til å bestemme.

Riktig det, men for guds skyld ikke overkjør 11-åringen. En 11-åring har følelser og tanker om en god del ting. Å flytte fra venner og alt man kjenner i den alderen er absolutt ikke lett.

Dersom barnet faktisk vil flytte er det jo ingen sak, men ikke la være å spørre sønnen din med unnskyldningen "at du vet hva svaret vil bli".