Langtidssykmeldt, de likte vikaren bedre enn meg?

[AnonymBruker]

Jeg er vant til å være godt likt på jobb, gjør en god jobb og har vært veldig populær. Derfor merker jeg et snev av sjalusi om at jeg ikke har vært savnet. For de tidligere vikarer jeg har hatt f.eks. ved svangerskapspermisjon har liksom vært sånn passe flinke, men ikke flinke nok til at de ikke har glemt meg, men savnet meg sterkt (kvalitfikasjoner og personlighet)...

men forrige vikar, var så sprudlende. Ja, jeg må si jeg likte henne jeg og. Virket som alle ville være venn med henne, flink var hun og. Så flink at sjefen fant et vikariat til henne da jeg kom tilbake, for å ikke miste henne. 
Men det var jo ikke bra nok for henne, så hun ble fort headhuntet til en ny jobb, et stort savn som de snakket om lenge på jobben. 

Nå virker det som alle har "glemt" henne, og litt glad er jeg for det. Fordi jeg er bortskjemt. JEG var jo henne, hun som alle likte, som de savnet når jeg var borte. Nå når hun var her, følte jeg meg litt glemt. Ikke flink nok, ikke sprudlende nok. Flere som har følt det slikt?
Vi har fått inn en ny vikar nå - som egentlig er ganske dårlig, får å være ærlig. BÅde til selve jobben, men også sosialt... 
Så nå er det gale også da. Jeg må innrømme at jeg savner hun flinke, men samtidig, så er det greit å være den på toppen igjen, om dere skjønner.  Jeg er vel et konkurransemenneske da

Anonymkode: 8dd11...f9c

[AnonymBruker]

Skjønner følelsen veldig godt! Jeg er også vant til å være den flinke. Alltid fått mye skryt både faglig og sosialt. Har hatt to tette foreldrepermisjoner. Første gang savnet alle meg og det var så mye bedre når jeg var der. Andre gang var annerledes - vikaren var en meget synlig person som fikk ting gjort, og hun er ulik meg på mange måter. Hun gjorde ting litt annerledes og mange ble imponert. Også hun fikk et vikariat når jeg nå kom tilbake. Må innrømme at jeg ble litt lettet da jeg hørte at det ikke er penger til å videreføre dette. Det føltes også litt godt da det begynte å dukke opp småfeil hun har gjort mens jeg var borte, som folk vet jeg aldri ville gjort. Det er som du sier - vi er nok konkurransemennesker. Men hun er en bra dame som jeg liker godt!

Anonymkode: efc03...482

[Gjest Råkkenråll]

Så hyggelige kollegaer dere er da  

En ting er at det jo selvsagt er kjipt om man oppnår dårligere resultater enn vikaren, men at en blir glad for at vikarer står uten jobb?

Det er jo regelrett kjipt. Folk har store bekymringer knyttet til jobb og økonomi- og du/dere blir lettet? Hallo. 

[AnonymBruker]

Trodde det var inn for medsøstre å fremsnakke og heie frem hverandre??

Anonymkode: fab0c...39a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Trodde det var inn for medsøstre å fremsnakke og heie frem hverandre??

Anonymkode: fab0c...39a

Det er jo det. Så det er vel derfor sånne hjertesukk kommer anonymt på et debattforum. Tror du ikke?

Anonymkode: 7ce7e...a37

[AnonymBruker]

9 minutter siden, Råkkenråll skrev:

Så hyggelige kollegaer dere er da  

En ting er at det jo selvsagt er kjipt om man oppnår dårligere resultater enn vikaren, men at en blir glad for at vikarer står uten jobb?

Det er jo regelrett kjipt. Folk har store bekymringer knyttet til jobb og økonomi- og du/dere blir lettet? Hallo. 

Det var vel helst glede for at vikaren fikk en ny jobb et annet sted?

Anonymkode: 7ce7e...a37

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det antakelig er en del som er slik, men at det også har en sammenheng med type jobb du har?

Jeg jobber i en bedrift der man virkelig må "dra i samme retning" for å få resultater. Jo bedre det går for bedriften, jo mer potensiell bonus til alle ansatte. Jeg skulle mao. gjerne hatt flere flinke folk der jeg jobber, og gjerne noen flinkere enn meg. Den eventuelle sjalusien blir peanøtter sammenliknet med frustrasjonen over hvor tregt ting går med trege folk.

Anonymkode: 5febf...8c9

[AnonymBruker]

Jeg ble også sjalu på 2 medarbeidere som jobbet i bedriften vår på korttidskontrakt. Alle var helt "forelsket" og kunne ikke snakke med andre enn disse 2. De var helt fantastiske, gjorde en utrolig god jobb og var kjekke mennesker, men jeg følte jeg falt helt i skyggen. Til og med nå flere måneder etterpå så blir jeg bombardert med bilder og oppdateringer om disse 2, fra kollegaer som har truffet dem på gata osv. 

Men det er jeg som er problemet her. Det er jeg som har reagert som en drittunge, og er ikke stolt over meg selv. Men det føltes veldig vondt å bli glemt når vi utførte nøyaktig samme jobb. 

Anonymkode: f6e31...fc8

[Gjest Råkkenråll]

30 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var vel helst glede for at vikaren fikk en ny jobb et annet sted?

Anonymkode: 7ce7e...a37

Første innlegg ja.

Ikke det andre: "Må innrømme jeg følte glede når det ikke var penger til å videreføre dette(altså det forlengede vikariatet). 

Det første er jo greit nok, men likevel snålt selvopptatt. 

 

[AnonymBruker]

Jeg drar på jobb får penger ikke for å bli likt, selvom dem har smalltalks og sine drama på jobb Jeg gjør jobben, kan prate litt smalltalks men skipper unna større samtaler med vilje!

Som du nevner, du er redd for å ikke bli likt eller savnet, jeg slipper unna den følelsen fordi jeg lager ingen forbindelser med min kolleger om privatlivet. Kan nevne noe men utelukker det meste, jobb er jobb! Viktig og skille mellom plassen din sleiker for penger og livet du lever. 

Anonymkode: e10ed...614

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er vant til å være godt likt på jobb, gjør en god jobb og har vært veldig populær. Derfor merker jeg et snev av sjalusi om at jeg ikke har vært savnet. For de tidligere vikarer jeg har hatt f.eks. ved svangerskapspermisjon har liksom vært sånn passe flinke, men ikke flinke nok til at de ikke har glemt meg, men savnet meg sterkt (kvalitfikasjoner og personlighet)...

men forrige vikar, var så sprudlende. Ja, jeg må si jeg likte henne jeg og. Virket som alle ville være venn med henne, flink var hun og. Så flink at sjefen fant et vikariat til henne da jeg kom tilbake, for å ikke miste henne. 
Men det var jo ikke bra nok for henne, så hun ble fort headhuntet til en ny jobb, et stort savn som de snakket om lenge på jobben. 

Nå virker det som alle har "glemt" henne, og litt glad er jeg for det. Fordi jeg er bortskjemt. JEG var jo henne, hun som alle likte, som de savnet når jeg var borte. Nå når hun var her, følte jeg meg litt glemt. Ikke flink nok, ikke sprudlende nok. Flere som har følt det slikt?
Vi har fått inn en ny vikar nå - som egentlig er ganske dårlig, får å være ærlig. BÅde til selve jobben, men også sosialt... 
Så nå er det gale også da. Jeg må innrømme at jeg savner hun flinke, men samtidig, så er det greit å være den på toppen igjen, om dere skjønner.  Jeg er vel et konkurransemenneske da

Anonymkode: 8dd11...f9c

Jeg vil vel heller si du er veldig selvopptatt... 

Anonymkode: 0d817...4b9