14-åring angrep mor fysisk.

[Flittiglise]

Hei.

Jeg ønsker synspunkt på følgende:

Når min sønn. en gutt på 14 år, som er høyere og sterkere enn sin mor, tar tak i henne og rister henne og kaster henne inn i veggen, hva da?

Gutten har reist til sin far i jula, like etter at dette skjedde, men kommer snart hjem.

Jeg gleder meg rett og slett ikke til han kommer, er usikker på hvordan jeg skal forholde meg til dette. Selv sier han at han angrer, men hva med neste gang han blir sint. Det var en reaksjon på at jeg fastholdt grenser, og ikke ville gi etter i en diskusjon.

Hvordan ville dere reagert?

Hva er det beste å gjøre videre?

Håper noen vil ta seg tid til å skrive ned noen tanker om dette, føler meg veldig usikker.

[Brunhilde]

Oi, den var vanskelig.

Er selv mor til en 14 åring som er både større og sterkere enn meg, men han har aldri gjort mine til å bruke det mot meg.

Jeg syns du skal be om hjelp utenfra. Bestille en time til familierådgiving, hos sosiallærer på skolen eller kanskje helsesøster/lege for å vise gutten at dette ikke er akseptabel oppførsel.

De fleste voksne menn som bruker fysisk vold angrer også, men det hindrer dem ikke i å gjenta handlingen senere.

At du føler deg usikker forstår jeg veldig godt - og jeg tror det er viktig at du har helt klart for deg at ikke du er skyld i dette overgrepet, for det er nemlig et overgrep.

Lykke til - og varme tanker til deg!

[LilleBille]

:trøste:

Uff .. har også selv en 14 åring - som også er større enn meg.. men har heldigvis ikke opplevd det du gjorde - og det er ikke akseptabelt i det hele tatt ... uansett om han anger eller ikke.

Vi opplever jo alle å stange hodet i veggen til tider - når de ikke vil høre på oss - men det skal ikke hindre oss i å være den oppdragende voksene.

Er enig med Brunhilde om at du bør be om hjelp utenfra - enten via skolen/familieverkontoret evt. politiet.

Håper du får hjelp og at han innser at han er på vei inn på helt feil vei - når han bruker fysisk vold for å få ting som han vil.

Lykke til.

[Gjest Anonymous]

Jeg ville tatt saken opp med han. Prøvd å forklare at dette ikke er akseptert oppførsel og at pga det han gjorde mister han f.eks ukepengene i en mnd.

Jeg ville funnet på en straff som sved skikkelig. Og dersom det gjentar seg, ville jeg politianmeldt han. Egen sønn eller ikke. Det er jo også en mulighet å kontakte BUP.

Siden han sier at han angrer, har han kanskje også såpass skamvett at han ikke tør protestere på en evt straff.

Synes forøvrig det er fint at du holdt på grensene og ikke ga etter. Ditt hjem, dine grenser.

Men jeg mener absolutt at du må ta dette skikkelig opp med han. Ikke lat som det ikke hendte. Hvem vet, kanskje han nå mener det er ok oppførsel?

[Gjest gotthard]

du må vise at dette er alvårlig og kontakte noen som kan ta en prat med han, skole,politi,helsesektoren osv.

viktig at han ikke bare får en tårevåt prat i fra deg også er det over , vis at du ikke tolererer slik oppførsel og siden han da ikke klarer og styre seg så må du gå videre.

gjør det også klart at du vil gå videre om dette gjentar seg også..

har han respekt for far og vil far hjelpe deg er det også en løsning?

[Maya22]

skjønner at du er bekymret. jeg hadde selv et enormt temperament når jeg var mindre, og tydde også til fysiske angrep både på min mor og andre. Nå som jeg er voksen er det lettere for meg å se ting i fra et annet perspektiv. Det er aldri en akseptabel oppførsel i noen som helst sammenheng og det er viktig å understreke det for han, uten at du på en måte skyver han opp i et hjørne. Det kan forverre saken. At du kontakter bup eller andre innstanser er jo forsåvidt ok, for å klare å komme til bunns i hvorfor han reagerer slik, men i noen tilfeller virker det enda mer skremmende for dem. som oftest ligger det masse bak en slik handling. Noe jeg fant ut om meg selv,var blandt annet det at jeg ikke hadde så gode egenskaper til å ordlegge meg når jeg ble frustrert, jeg ble mobbet når jeg var mindre og da var det lettere for meg å få "respekt" ved å være sånn,selv om det var av det gale slaget. jeg mente det var bedre enn ingenting. jeg kan også huske at det var en "rus" i det å være skremmende for andre,men det ble raskt en nedtur det også. Jeg mener du skal gjøre det du føler er best for deg og sønnen din, men skyv han aldri fra deg. Nå trenger han deg mer enn noen sinne selv om det kan virke som det motsatte. Jeg tenker en del på hvordan det vil bli når sønnen min blir større, men det eneste jeg kan gjøre foreløpig er å gi han det beste utgangspunktet jeg kan,så får resten komme senere. Jeg føler skikkelig for deg,og jeg håper ting vil ordne seg. Mitt råd er å gjøre det du må, uansett hvor drastisk det måtte være. jeg er uansett glad for at jeg kom meg ned på jorda i tide. lykke til!

[Flittiglise]

Hei igjen.

Takk for alle svarene!

Det var godt å høre "dette er ikke din skyld". Jeg føler jo litt på det at jeg har mislykkes som mor og oppdrager, når slikt skjer. Derfor kvier jeg meg for å snakke med venner/andre foreldre om det, det er litt skamfullt føler jeg.

Jeg har kontaktet skolen, og venter telefon fra sosiallærer, så skal jeg legge det fram for ham, og høre hva han mener er riktig videre. Når jeg skal snakke med ham, er det godt å føle at jeg har støtten fra andre her, som noen også er mødre til 14-åringer - selv om jeg ikke kjenner dere.

Ekkelt å lese som Maja skriver at det gir en berusende følelse å se andre bli redde. Jeg føler han har tatt vekk den tryggheten vi skal ha i hjemmet, og han har yngre søsken som ble svært skremte, og som har vært glade for at han ikke var hjemme i jula. Det er fryktelig trist.

Igjen: tusen takk for all trøst og støtte!

[Maya22]

fårstår at du ikke syns det var noe koselig å lese, og det var det som på en måte var hensikten også. det er ikke lett å forstå hva som rører seg i hodet på andre,og spesielt ikke når det er sånn. Jeg ville bare fortelle om hvordan jeg til tider hadde det, sånn at du kanskje kunne få et lite innblikk i hvordan han kanskje tenker. er mange år siden jeg hadde noe "utbrudd" og jeg har klart meg kjempegreit med både utdannelse,mann og barn. Er ganske sikker på at han også vil få orden på tingene om dere bare tror på han.

[Flittiglise]

Hei!

Har vært i kontakt med sosiallærer, som skal ha en samtale med ham, og vurdere om han skal til samtaler med psykiatrisk sykepleier - en "ungdoms-helsesøster".

Maja22: Jeg lurer på om du vil si noe om hvordan du fikk snudd den voldelige adferden din? Jeg tenker mye på at sønnen min må lære seg hvordan han skal reagere når han blir sint. Fint å høre at du har klart deg bra!

[Gjest wilhelminah]

jeg ville adoptert ham bort. enten til hans far eller noen vilt fremmede mennesker som klarer takle slike obsternasige barn

[LilleBille]

jeg ville adoptert ham bort. enten til hans far eller noen vilt fremmede mennesker som klarer takle slike obsternasige barn

Ja den var konstruktiv

(og her savner jeg ironiflagget)

[Brunhilde]

Jeg syns det virker som om du har tatt tak i tingene og begynt å nøste.

Jeg håper alt ordner seg, og så håper jeg at du vil holde oss her inne litt oppdatert. Selv om min 14 åring oppfører seg greit nå så er det ingen som vet hvordan tingene er om en måned eller tre.

Tenker masse på deg Flittglise!

[Maya22]

hei flittiglise.

mye av det som fikk meg til å komme på rett kjøl igjen var nok først og fremst ensomheten. Ettersom tiden gikk, fikk jeg færre og færre venner og da begynte jeg å se litt av bildet. Noe som også påvirket meg var den forferdelige samvittigheten jeg hadde for det jeg hadde påført foreldrene mine. Jeg kom til et punkt der jeg ble tvunget til å se ting utenfra,og det jeg så var ikke et godt menneske. Men det aller største vendepunktet mitt,var da min bror døde. Jeg bestemte meg umiddelbart for å gjøre en forandring. Om jeg ble borte i ung alder, ville jeg at folk skulle huske meg som en person som spredde glede og trygghet. ikke smerte. livet er virkelig for kort. Jeg hadde masse hjelp i samtaler med helsesøster på skolen og rådgiveren. Uten dem hadde jeg ikke klart meg såpass bra som jeg har. Jeg var også i kontakt med en psykriatisk sykepleier som jobbet på skolen,og det er virkelig noe jeg kan anbefale. Nøkkelen tror jeg er den, at dere må finne ut en måte der han ser seg selv utenifra,og jeg kan nesten garantere at store forandringer kan skje. Er han en gutt som faktisk har evnen for sympati og empati, er sjansene enormt gode. Har han ikke, ligger det nok no mer alvorlig bak alt sammen. Det virker som du virkelig har evnen til å få dette til å fungere,så får vi alle bare krysse fingrene for at sønnen din har den samme interessen. Husk:han kan kun hjelpes om han ønsker det....noe jeg håper han gjør. Er veldi spent på å se hvordan det går videre med dere. Lykke til!