Er det noen gang ok å fortelle hvorfor man ble skilt til barna?

[AnonymBruker]

Nå er barna 13 og 18. De har spurt meg før, men har bare svart noe. Bør man noen gang fortelle hvorfor? Her var faren utro i flere år med en på jobben. 

Anonymkode: c1085...e68

[boblevann]

Nei, det syns jeg ikke man skal si. Det er å svartmale barnas far og de kan fortsatt endre syn på han selv om man er voksen. Du kan vel bare si at forholdet ikke fungerte som det skulle - for det gjorde jo ikke det når han var utro? Veldig synd å risikere å ødelegge forholdet deres mener jeg. 

[altflyter]

Det må du nesten føle på selv, men du kan jo stille deg det enkle spørsmålet: Hva godt vil det føre med seg å si sannheten? 

Er det positivt om dine barn vil begynne å bære nag til sin egen far? Hva vil det føre med seg annet enn negative følelser? x-en din fortjener ingen sympati for å ha vært en utro drittsekk, men fortjener barna dine å måtte kjenne på det sviket og å måtte se faren sin i et sånt bilde? 

Gagner det deg eller barna å fortelle sannheten?

Jeg hadde personlig ikke ønsket å vite årsaken til at mine foreldre ble skilt om det var på et slikt grunnlag

[Gjest mimoe]

Ja, hvorfor ikke?

Det er jo både en lærdom å ta med seg og en del av barnas historie også. Synes imidlertid en skal holde seg for god for drittsnakk 🙂

[AnonymBruker]

Jeg spurte mine foreldre i voksen alder. Glad for at jeg gjorde det.

Anonymkode: 8db38...aef

[GulSitron]

Ofte kan barna tro at det er deres skyld at samlivet tok slutt. Ville absolutt sagt at det ble brudd fordi far gjorde noe som ikke er greit, men kanskje ikke lagt ut i der vide og det breie at han feide over ei på jobb over en lengre periode.

[AnonymBruker]

Deres forhold fungerte ikke. Ungene vil se det selv,når de er modne.

Hvorfor dra far ned,med å poengtere utroskap?

Min mann var også utro. I dag,mange år etter,forstår jeg det.  Mine barn skjønner egentlig ikke at vi har vært gift. Totalt forskjellig og står på ulike plasser i livet.

Anonymkode: 6eb14...d90

[AnonymBruker]

Har lurt på om jeg kan si at de må spørre far? Har jo ikke veldig lyst å fortelle det, men redd de spør mer større de blir.

Anonymkode: c1085...e68

[altflyter]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Har lurt på om jeg kan si at de må spørre far? Har jo ikke veldig lyst å fortelle det, men redd de spør mer større de blir.

Anonymkode: c1085...e68

Ingenting i veien for å skyve det over på ham. Er kanskje mindre ille å få høre sannheten fra den som var utro og ikke fra den som ble såret?

[AnonymBruker]

Ville venta med å fortelle en slik grunn til dem nærmet seg 30 og/eller begynt å stifte egen familie. Mens de er barn trenger dem ikke å vite om det.

Anonymkode: 5e897...3f7

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ville venta med å fortelle en slik grunn til dem nærmet seg 30 og/eller begynt å stifte egen familie. Mens de er barn trenger dem ikke å vite om det.

Anonymkode: 5e897...3f7

Dette. Vent til de er godt voksne og de har kjent livet på kroppen selv og kan forstå det uten å legge noen for hat eller opphøye noen til en engel. 

Anonymkode: 565f0...c68

[AnonymBruker]

Sønnen min fortalte meg at pappaen hans hadde vært utro flere ganger og at det derfor hadde blitt slutt med siste samboer. Sønnen vår er 25. Han fortalte videre at dette ikke var første gangen at pappaen hadde vært utro mot kjærestene sine. Da sa jeg bare at han sikkert ikke kom til å forandre seg, for han var utro mot meg også og at det var årsaken til at vi skilte oss. Jeg hadde aldri fortalt dette til sønnen vår om det ikke var for at han selv fortalte om disse episodene. 

Anonymkode: 72f32...9b5

[AnonymBruker]

Det her må du vurdere ut i fra hvordan du kjenner ungene dine.

Min mor skillte seg fra min far da jeg var 15, fordi han hadde vært utro med flere kollegaer over en lengre periode. Der og da fikk jeg ikke vite hvorfor (fikk bare åpenbare våsesvar). Men som voksen har min mor fortalt meg hvorfor.

Det var vondt å høre hvorfor, og jeg var litt sint på min far en periode. Men min mor har hatt veldig fokus på at selv om pappa er en dårlig ektefelle, så er han en god far. Hun har også innrømmet at hun selv "kunne bidratt mer i forholdet" og at deres samlivsproblemer ikke utelukkende var min fars feil (husk, dette sier hun et tiår etter bruddet).

For min del har det utelukkende vært positivt. Jeg ser nå på mine foreldre som tredimensjonale mennesker, ikke bare "mamma og pappa". Jeg har også fått en enorm respekt for min mor. Hun opplevde utrolig mye vondt i forbindelse med bruddet (drapstrussler fra pappas elskerinner, dårlig økonomi, min far som generelt var dn kuk, vanskelig sammarbeid, etc). Allikevel satt hun barna først, og hverken søsknene mine eller jeg merket NOE til dette. Hun var opptatt av barnas beste, og måtte svelge mange kameler, bitterhet og skuffelser. Hun gikk videre, og er nå gift igjen med en flott mann, og sammen reiser de jorda rundt og lever livets glade dager. Min far, derimot...

Nå er jeg som nevnt selv voksen, og jeg ser venner og bekjente oppleve det samme som min mor. Måten en del av de reagerer på, gjør meg så uendelig glad min mor klarte å gå gjennom noe så vanskelig på en verdig måte.

Også fordi jeg selv er kvinne, syntes jeg det er godt å ha et forbilde som klarer å håndtere en slik situasjon på best mulig måte. Våre mødre er jo våre første forbider.

 

Anonymkode: 74a29...99d

[Gjest NotNaomi]

Ikke si det! Barn er lojale og elsker begge foreldre. Ikke få de til å føle lojalitet til bare den ene. Det er virkelig ikke bra ! 

[AnonymBruker]

Jeg har ingen behov for å si det, bare lurte på hva man svarer når de blir ungdommer/voksne. Faren slet i mange år pga dette og ville ha meg tilbake. De har nok merket at han ville ha meg tilbake, men at jeg ikke ville. Tenker litt på det også, om de sitter med det inntrykket, at pappa ville ha mamma og jeg ikke ville.

Anonymkode: c1085...e68

[Gjest NotNaomi]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har ingen behov for å si det, bare lurte på hva man svarer når de blir ungdommer/voksne. Faren slet i mange år pga dette og ville ha meg tilbake. De har nok merket at han ville ha meg tilbake, men at jeg ikke ville. Tenker litt på det også, om de sitter med det inntrykket, at pappa ville ha mamma og jeg ikke ville.

Anonymkode: c1085...e68

Da får det bli hans oppgave å si det om de er voksne! Ærlig talt. 

 

[AnonymBruker]

Det syns jeg du skal tenke godt over. 

Jeg har selv alltid fått høre dritt om den andre forelderen min etter det ble slutt mellom de. Har også hørt årsak til bruddet. Aldri spurt. Det hadde jeg ikke rukket heller. Fra jeg var fire år har jeg bare hørt all driten. Kan ikke si jeg har hatt noe behov av det. Men jeg har lært og ikke tro på noen av de. De har helt ulike forklaringer og det ligger mye aggresjon og sorg bak. Heldigvis forstod jeg det i tidelig alder, at jeg ikke skulle legge så mye i det. Og at folk har svært ulik oppfatning av en situasjon. 

 

Anonymkode: e6537...737

[Biloba]

Tenker det er greit med et nøkternt svar når barna blir voksne. Unødvendig å utbrodere og svartmale. Er det formildende omstendigheter, som at forholdet ikke fungerte uansett, er det fair å si det også.

Hvis familien min ble oppløst, hadde jeg satt pris på å slippe å gruble på bruddårsaken resten av livet.

[AnonymBruker]

Hvis de selv spør og ønsker å vite ville jeg sagt det, men tilpasset alder. De fortjener å høre sanheten om hvorfor deres familie gikk i oppløsning.

Anonymkode: 4d864...7de

[Gjest mimoe]

Når barna blir store nok/voksne synes jeg de fortjener å høre sannheten. En trenger ikke svartmale faren fordi en forteller om feilen han gjorde. 

Det er jo hele grunnen til at dere ikke er sammen idag, og barna vokste opp som skilsmissebarn. Hvis de vet hvor mye det kan ødelegge en familie, vil de kanskje prøve hardere i eget ekteskap. Tenker at det er en god lærdom å ta med seg...