Må drikke for å være sosial men har ikke lyst til å drikke og feste mer

[AnonymBruker]

Jeg har mange venner men er sjeldent komfortabel med å møte de eller prate med de uten at vi drikker. Har kanskje litt sosial angst. Problemet er at jeg gidder ikke å drikke og feste mer, er så lei og syntes ikke det er verdt det økonomisk og dagen derpå. Jeg lever sunt til vanlig men røyker sikkert 15 røyk på en kveld om jeg drikker. 

Å ikke dra ut mer resulterer i at jeg mister kontakt med venner og blir en bekjent istedenfor, som igjen gjør det enda vanskeligere for meg å ta kontakt og jeg ender opp helt uten venner og ensom og går glipp av mye jeg har lyst til.

Forrige helg feks var det en konsert jeg ville på og hadde mast på noen hele uken om å bli med, de var klare men jeg mista plutselig helt lysten til å drikke, og tør ikke møte noen når jeg ikke drikker, så satt hjemme hele helga i stedet. Samme denne helgen. I går tenkte jeg at jeg ville være sosial  i dag men gidder ikke drikke og da er det bare awakward og kjedelig å være sosial! Jeg har ofte lyst til å bli med i parken eller på cafe og lignende men tør ikke hvis det ikke er drikking, og de gangene det er drikking kan jeg lage avtale om å komme men rett før jeg skal gjøre meg klar får jeg en sterk følelse på at jeg ikke burde / vil drikke og utsette meg for det også får jeg en dårlig følelse og blir hjemme. Selv med gode venninder som vil finne på noe på dagtid må jeg foreslå å ta med øl for å være komfortabel nok til å komme. Fler som kjenner seg igjen? Er det angst eller hva kan jeg gjøre med det? Blir jo veldig ensom og sånn å aldri tørre å være med på ting uten å drikke men kroppen roper at den ikke vil drikke, at den heller bør være sunn og trene osv men jeg vet ikke hvordan jeg kan være rundt andre uten å drikke!! Frustrert. Er det vanlig å aldri være med venner eller gjøre noe sosialt når man velger å ikke drikke eller er det bare jeg som er sær og angstfull evn trives for godt hjemme? Trives jo alene og er komfortabel i egen sofa så er ikke det men... Er jo greit å få opplevd litt utenfor sofa kroken også? 

Anonymkode: ad726...d3e

[Ananas.]

Mitt veldig korte råd til deg: Nei, det er ikke normalt å være så engstelig for å være sammen med andre uten alkohol. Ta deg en tur til legen og få henvisning til psykolog, å få god hjelp kan gjøre veldig mye for livskvaliteten din  Du er på ingen måte alene om å ha det sånn, men det skal ikke og bør ikke være sånn. Om du ikke klarer å utfordre deg selv til å være med på noe uten alkohol på egenhånd, så må du ha hjelp.

[AnonymBruker]

1 time siden, Ananas. skrev:

Mitt veldig korte råd til deg: Nei, det er ikke normalt å være så engstelig for å være sammen med andre uten alkohol. Ta deg en tur til legen og få henvisning til psykolog, å få god hjelp kan gjøre veldig mye for livskvaliteten din  Du er på ingen måte alene om å ha det sånn, men det skal ikke og bør ikke være sånn. Om du ikke klarer å utfordre deg selv til å være med på noe uten alkohol på egenhånd, så må du ha hjelp.

Men hva kan en psykolog gjøre med det? Jeg går jevnlig hos psykolog og har gjort det lenge. Angstdempende gjør bare at jeg føler meg enda mer anderledes blandt folk men kanskje jeg har fått feil type medisiner før. Takk for svar forresten

Anonymkode: ad726...d3e

[AnonymBruker]

18 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hva kan en psykolog gjøre med det? Jeg går jevnlig hos psykolog og har gjort det lenge. Angstdempende gjør bare at jeg føler meg enda mer anderledes blandt folk men kanskje jeg har fått feil type medisiner før. Takk for svar forresten

Anonymkode: ad726...d3e

Det du beskriver høres ut som angst ja. Jeg gikk til en psykolog som drev med kognitiv terapi da jeg slet med sosial angst. 

Om jeg hadde vært deg hadde jeg fått i hjemmelekse f.eks. møte en venninne på dagtid uten å ta en øl. På forhånd hadde vi gått gjennom det jeg var redd for skulle skje, og diskutert og kommet på alternative tanker til de tankene jeg satt med. Skummelt, men eksponering var helt nødvendig for at jeg skulle bli bedre.

Den terapiformen var gull  verdt for meg i hvert fall, er frisk i dag

Anonymkode: 91a18...ee5

[Ananas.]

På 10.6.2017 den 18.28, AnonymBruker skrev:

Men hva kan en psykolog gjøre med det? Jeg går jevnlig hos psykolog og har gjort det lenge. Angstdempende gjør bare at jeg føler meg enda mer anderledes blandt folk men kanskje jeg har fått feil type medisiner før. Takk for svar forresten

Anonymkode: ad726...d3e

Det kan høres ut som du trenger en blanding av å endre tankemønsteret som oppstår når du er/skal være sammen med andre uten at alkohol er involvert og å pushe deg selv litt til å prøve sånn at du faktisk får erfart at det går bra, litt som den personen over her beskriver. Det høres også ut som du kunne hatt godt av å snakke med psykologen om denne følelsen av annerledes. Jeg tror de fleste føler seg annerledes innimellom, men alle er jo "annerledes".

At alle andre ofte virker like for oss når vi selv føler oss forskjellige handler nok aller mest om hva at vi kjenner godt til hva som skjer i eget hode, men ikke aner hva som skjer i andres. Det betyr både at vi kjenner oss selv bedre enn de andre, men også at det er litt lett å glemme at vi fremstår på en annen måte enn den vi kjenner oss selv som, rett og slett fordi vi ikke er så mye sammen med andre at de kjenner oss like godt som oss selv. Jeg har nok mye i hodet mitt som gjør meg annerledes fra de andre basert på sidene de viser av seg selv i samtalene, likevel blir jeg fort "en av dem" når jeg snakker med en gruppe, rett og slett fordi jeg også bare viser et "begrenset utvalg". Ikke fordi jeg begrenser meg, men fordi man ikke får vist all verden av seg selv. Det gjelder jo de andre også. Hva vi får se er jo langt mindre enn personligheten egentlig er. Det tok meg lang tid å skjønne at jeg kunne fremstå helt normal i sosiale sammenhenger, selv om jeg innimellom følte at jeg var opptatt av helt andre ting og tenkte annerledes enn dem på veldig mye. 

[AnonymBruker]

Det er ikke bare det at jeg ikke er komfortabel rundt andre edru, men også fordi jeg ikke har noe å snakke om. Absolutt ingenting. Kan fortelle om noe jeg har lest i avisa, men som for andre er helt uinteressant, og de kan fortelle meg om noe en annen venninde av de gjorde , som for meg er helt uinteressant.
Jeg savner når jeg var tenåring og bemykringsløs og man kunne snakke om alt og ingenting!

Anonymkode: ad726...d3e

[exictence]

Hvis du liker å være med dem og de drikker og det er koselig, hvorfor ikke bare ta en øl eller et glass vin. Det merker du ikke neste dag. 

[AnonymBruker]

 

På 11.6.2017 den 19.28, exictence skrev:

Hvis du liker å være med dem og de drikker og det er koselig, hvorfor ikke bare ta en øl eller et glass vin. Det merker du ikke neste dag. 

Problemstillingen er at jeg ikke vil drikke eller ruse meg. Jeg har gjort det i altfor mange år og kroppen skriker hver gang jeg tenker på det at jeg skal holde meg unna. Det har ikke noe med fyllesyke å gjøre alene, men at jeg ikke har lyst til å innta sånt i kroppen min i det hele tatt lenger.
Jeg foretrekker å være ved mine fulle fem, men aner ikke hvordan jeg oppfører meg edru, eller hva man gjør og prater om edru. Jeg blir veldig selvbevisst og sensitiv, må analysere alt jeg vurderer å si før jeg sier det, analyserer andres kroppsspråk og tonefall  , får med meg alt rundt oss og tror folk ler eller ikke vil ha meg der.
Så da holder jeg meg hjemme i stedet , har blitt en ensom heremitt, og lurer på om det er vanlig, eller om det er min angst som hindrer meg i å ha venner og være sosial uten å drikke/ruse meg? Jeg liker egentlig ikke å være med noen lenger, men under rus er det tolerertbart og til tider helt ok og morsomt.
 

Anonymkode: ad726...d3e

Endret 15. juni 2017 av Edie
Ryddet for slettet innhold i sitat. Edie, mod.

[exictence]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

... jeg ikke har lyst til å innta sånt i kroppen min i det hele tatt lenger.
Jeg foretrekker å være ved mine fulle fem, men aner ikke hvordan jeg oppfører meg edru, eller hva man gjør og prater om edru. Jeg blir veldig selvbevisst og sensitiv, må analysere alt jeg vurderer å si før jeg sier det, analyserer andres kroppsspråk og tonefall  , får med meg alt rundt oss og tror folk ler eller ikke vil ha meg der.
Så da holder jeg meg hjemme i stedet , har blitt en ensom heremitt, og lurer på om det er vanlig, eller om det er min angst som hindrer meg i å ha venner og være sosial uten å drikke/ruse meg? Jeg liker egentlig ikke å være med noen lenger, men under rus er det tolerertbart og til tider helt ok og morsomt.
 

Anonymkode: ad726...d3e

Jeg synes det er fint at du ikke vil ta sånt inn i kroppen i det hele tatt. Jeg er og forsiktig og kritisk til hva jeg putter i meg. Ofte jeg ikke drikker i sosiale sammenhenger, men noen ganger tar jeg meg ett glass vin, noen ganger for bare syns skyld og for å slippe kommentarer om hvorfor jeg ikke drikker osv. 

Jeg er veldig sosial av meg, men kan godt forestille meg litt hvordan du har det. Jeg tror flere tenker det samme som deg. 

Det er ikke tilfelle at folk ler av deg. Og det er unødvendig å analysere alt hva du skal si. Vær blid og hyggelig, så liker folk deg som du er. Det er jeg sikker på. Og hvis ikke de gjør det, eller de ikke er greie, så er det virkelig deres problem. 

Jeg synes det er bortkastet tid å gå rundt og ha bekymrede følelser om hva andre tenker og tror om meg. I ungdomstiden hører det ofte med for mange, tror jeg. Og jeg tror dessverre mange bærer mer eller mindre slike tanker med seg hele livet. Man bryr seg om hva andre tenker og tror om en. 

Men vet du, det er ikke verdt å bruke tid på å bekymre seg. Selvfølgelig gjør jeg det og innimellom. Men jeg vil ikke bry meg, og jeg prøver å slå de tankene fra meg, og f.eks bare invitere på noe, bli med på noe uten å være redd for å tape, lage noe godt å spise for noen osv

Hvis de synes det er dumt at jeg f.eks ikke drikker, så de om det. Ikke bry deg. Dessuten tror jeg, vet om de fleste, at de synes det er helt greit, til og med at det står respekt av en som ikke drikker. Og det står i hvert fall respekt for den som er seg selv og gjør som han vil selv om det er imot hva de fleste gjør.

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Så da holder jeg meg hjemme i stedet , har blitt en ensom heremitt, og lurer på om det er vanlig, eller om det er min angst som hindrer meg i å ha venner og være sosial uten å drikke/ruse meg? Jeg liker egentlig ikke å være med noen lenger, men under rus er det tolerertbart og til tider helt ok og morsomt.
 

Det er din angst og dårlige selvfølelse. 

Om det er vanlig er et relativt spørsmål. Men det er nok vanlig som det er vanlig å bli forkjølet. 

Anonymkode: 617cb...60a

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er ikke bare det at jeg ikke er komfortabel rundt andre edru, men også fordi jeg ikke har noe å snakke om. Absolutt ingenting. Kan fortelle om noe jeg har lest i avisa, men som for andre er helt uinteressant, og de kan fortelle meg om noe en annen venninde av de gjorde , som for meg er helt uinteressant.
Jeg savner når jeg var tenåring og bemykringsløs og man kunne snakke om alt og ingenting!

Anonymkode: ad726...d3e

Akkurat sånn tenkte jeg også!

For meg handlet det om at jeg analyserte absolutt alt på samme måte som du beskriver over. Du klarer å prate med dem når du har drukket, så det at du ikke har noe å prate om må jo bare være tull?

Om du overhører en samtale, hva prater folk egentlig om? Og hvor interessant og meningsfullt er det? Jeg prater i hvert fall med venninnene mine om hva vi har opplevd siden sist, hvordan vi har det, hvilken serier vi er hekta på, det som har skjedd i verden f.eks. Mye pjatt og veldig lite interessant regner jeg med.

Anonymkode: 91a18...ee5

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat som deg, TS, kan ikke gjøre noe sosialt uten en sekspakning på slep. Seks halvlitere er jo ikke så ille da og levelig dagen derpå, problemet er at det oftest tar av utover kvelden. Så husker jeg ikke stort av lørdagen når jeg rives i stykker av fylleangst og tømmermenn på søndagen, og hele mandagen sitter jeg trøtt og guffen på jobb og tenker at dette var siste helgen jeg drakk, men det blir det jo aldri, for etter at man har parkert seg i godstolen noen helger så begynner man å lengte litt etter å snakke med noen andre enn seg selv. Og så gjentar samme greia seg igjen. Og igjen.

Vanskelig valg, alkohol eller isolasjon.

Anonymkode: 18c37...b89

[AnonymBruker]

Kanskje gå i terapi i stedet for å selvmedisinere med alkohol? Gestaltterapi? Kanskje noen trenger medisiner mot angst/depresjon for å klare å begynne å jobbe med det?

Anonymkode: 5860d...f0c

[AnonymBruker]

Når man kommer skikkelig inn på mennesker og blir ekte venn med dem så forsvinner ofte det stresset rundt å være sosial. Jeg kan bli engstelig for å feks møte en perifer bekjent jeg ikke har et nært forhold til, og tenker litt for mye på hvordan jeg framstår og ser ut osv. Men med nære venner så slapper jeg av. Jeg kjenner disse menneskene på et intimt plan, og har ingenting å bevise eller prestere overfor dem. 

Jeg kan relatere litt til det du sier om alkohol. Det kan være et greit sosialt "smøringsmiddel" på fest med mange mennesker. Og noen av mine beste venner har jeg nok møtt i en sånn setting. At alkoholen hjalp å åpne seg for andre for å etablere et vennskap. Men etterhvert har man ikke lenger behov for denne kjemiske pushen.

Kan du ikke feks kombinere et sunt og aktivt liv med et sosialt liv? Hva med å invitere en venninne på tur? En dagstur til fjellet feks hvor dere lager niste, kjører ut og er sporty sammen? Eller bare en lang tur rundt et vann dersom det stresser deg å skulle tilbringe en hel dag med folk. Jeg har hatt mange dype samtaler med venner på gåturer. Frisk luft og aktivitet tar ofte vekk den der sosiale engstelsen og kan være bedre enn å bare sitte og stirre på hverandre på café 

Anonymkode: 13e3a...755

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når man kommer skikkelig inn på mennesker og blir ekte venn med dem så forsvinner ofte det stresset rundt å være sosial. Jeg kan bli engstelig for å feks møte en perifer bekjent jeg ikke har et nært forhold til, og tenker litt for mye på hvordan jeg framstår og ser ut osv. Men med nære venner så slapper jeg av. Jeg kjenner disse menneskene på et intimt plan, og har ingenting å bevise eller prestere overfor dem. 

Jeg kan relatere litt til det du sier om alkohol. Det kan være et greit sosialt "smøringsmiddel" på fest med mange mennesker. Og noen av mine beste venner har jeg nok møtt i en sånn setting. At alkoholen hjalp å åpne seg for andre for å etablere et vennskap. Men etterhvert har man ikke lenger behov for denne kjemiske pushen.

Kan du ikke feks kombinere et sunt og aktivt liv med et sosialt liv? Hva med å invitere en venninne på tur? En dagstur til fjellet feks hvor dere lager niste, kjører ut og er sporty sammen? Eller bare en lang tur rundt et vann dersom det stresser deg å skulle tilbringe en hel dag med folk. Jeg har hatt mange dype samtaler med venner på gåturer. Frisk luft og aktivitet tar ofte vekk den der sosiale engstelsen og kan være bedre enn å bare sitte og stirre på hverandre på café 

Anonymkode: 13e3a...755

Jeg skulle ønske jeg klarte det. Men for meg er jeg sånn med venner jeg har hatt i mange år, selv bestevennene mine.
Det hender vi snakker om å gjøre ting som å heller gå tur, dra på stranden eller lignende, men jeg får samme angsten i meg da, og ender opp med å holde meg inne.
På en måte er det nesten lettere med bekjente enn med venner å slappe av og være meg selv, men jeg har opplevd at ting jeg snakker om blir spredt videre, og har store problemer med å utlevere meg og ha dype samtaler pga tidligere dårlige erfaringer.

Merker også at andre ofte snakker om hva de snakket om med noen andre, og da får jeg trippel angst og tenker at de også vil snakke om meg til andre på samme måten de snakker om andre til meg. Det er ikke baksnakking, men enkle kommentarer som at "har du hørt Anne er innlagt på psykiatrisk? " "En venninde av meg som heter Pia, du kjenner hun ikke men, kjæresten hennes slår hun og hun vil ikke høre på meg når jeg sier hun må gå fra han" "Mette har fått barn"  - jeg får kjempe angst av å høre noen snakke om andre, for jeg er sånn som tenker at folk skal få fortelle om sitt eget liv, og ikke at andre skal gå rundt å dele ting om de. Hater tanken på at noen snakker om meg, og blir derfor helt stum i sånne situasjoner hvor det hadde vært naturlig å prate om seg selv og livet på tur rundt et vann foreksempel.

Anonymkode: ad726...d3e

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skulle ønske jeg klarte det. Men for meg er jeg sånn med venner jeg har hatt i mange år, selv bestevennene mine.
Det hender vi snakker om å gjøre ting som å heller gå tur, dra på stranden eller lignende, men jeg får samme angsten i meg da, og ender opp med å holde meg inne.
På en måte er det nesten lettere med bekjente enn med venner å slappe av og være meg selv, men jeg har opplevd at ting jeg snakker om blir spredt videre, og har store problemer med å utlevere meg og ha dype samtaler pga tidligere dårlige erfaringer.

Merker også at andre ofte snakker om hva de snakket om med noen andre, og da får jeg trippel angst og tenker at de også vil snakke om meg til andre på samme måten de snakker om andre til meg. Det er ikke baksnakking, men enkle kommentarer som at "har du hørt Anne er innlagt på psykiatrisk? " "En venninde av meg som heter Pia, du kjenner hun ikke men, kjæresten hennes slår hun og hun vil ikke høre på meg når jeg sier hun må gå fra han" "Mette har fått barn"  - jeg får kjempe angst av å høre noen snakke om andre, for jeg er sånn som tenker at folk skal få fortelle om sitt eget liv, og ikke at andre skal gå rundt å dele ting om de. Hater tanken på at noen snakker om meg, og blir derfor helt stum i sånne situasjoner hvor det hadde vært naturlig å prate om seg selv og livet på tur rundt et vann foreksempel.

Anonymkode: ad726...d3e

Ok, dette virker mer alvorlig enn bare lett sosial engstelse. Jeg vil ikke si paranoid, men kanskje noe du bør få behandling for, ja. 

Anonymkode: 13e3a...755

[Krakk]

Jeg er ofte forberedt på at det vil bli kleint de første gangene du henger med noen. Det er ikke alltid det blir, men jeg tenker det vil, og at det er greit. Etter hvert blir man så godt kjent at man kan sitte helt stille sammen uten å føle noe ubehag 

[AnonymBruker]

Tragisk at man må bruke alkohol for å bli sosial. 

Anonymkode: a4329...d14

[Edie]

Ryddet for forherligelse av brudd på norsk lov.

Edie, mod.

[AnonymBruker]

På 13.6.2017 den 11.14, Krakk skrev:

Jeg er ofte forberedt på at det vil bli kleint de første gangene du henger med noen. Det er ikke alltid det blir, men jeg tenker det vil, og at det er greit. Etter hvert blir man så godt kjent at man kan sitte helt stille sammen uten å føle noe ubehag 

Jeg kunne det før, sitte i stillheten med noen uten ubehag overhodet, både bekjente og nære venner. Nå greier jeg ikke engang med bestevennene mine. Jeg begynte på medisiner for et par år siden og etter det er det som at kjemien i hodet mitt har endret seg helt, nå føler jeg ubehag bare jeg står i kassakøen på Rimi og analyserer om jeg skal smile, smile litt, si hei eller hallo, om jeg ser rar ut eller vekker oppmerksomhet, om de kjenner meg igjen fra sist og jeg burde være hyggeligere, om de ikke kjenner meg igjen og jeg er overhyggelig... Syntes bare det er forferdelig å være blant mennesker rett og soett, uten å drikke! 

På 13.6.2017 den 11.35, AnonymBruker skrev:

Tragisk at man må bruke alkohol for å bli sosial. 

Anonymkode: a4329...d14

Enig jeg vil virkelig ikke at det skal behøve å være sånn. Det knyter seg i magen om jeg skal treffe noen uten alkohol, da ender jeg opp med å ikke treffe de, men hver gang jeg kjøper alkohol for å treffe noen også så knyter det seg like mye i magen og jeg tenker "gidder jeg virkelig dette? Drikke IGJEN?!" Jeg har alkohol så oppi halsen og er så ferdig med å drikke i livet men da ender jeg opp usosial og isolert.. 

Anonymkode: ad726...d3e