Jeg takler ikke lykkelige folk og vil bryte kontakt med familien

[AnonymBruker]

Flere som sliter med å forholde seg til lykkelige folk? Mine foreldre er skilt, og min far bytter damer i ett kjør (sånn som alle menn gjør for de er konstant på utkikk etter nye damer). Min bror holder på sånn han og, men nå har han kjøpt seg leilighet med henne han er sammen med.

Jeg blir alltid deprimert etter en familiemiddag hos pappa. Der er han med sin partner, og broren min er så lykkelig med sin partner, og jeg kommer til å dø av ensomhet fordi ingen vil ha meg. Jeg nekter å bli kjent med disse damene, de blir jo bytta ut snart likevel så hva er vitsen?

Føler meg helt GRUSOM av å ha noe med disse folka å gjøre, så vurderer å fade de ut. Bare tanken på at disse kjerringene skal være med i bursdagen min gjør meg helt fortvila.. så da får jeg bare la vær å feire bursdagen min. Hvorfor skal jeg bruke tid på folk som får meg til å gråte og føle meg dritt? 

Heldigvis har jeg single venninner, jeg nekter å ha venner som ikke er single. 

Anonymkode: 6de73...964

[AnonymBruker]

Åh kjære vene du setter deg virkelig i offerrollen. Hadde ikke taklet å ha kontakt med deg jeg heller om du aldri hadde klart å være glad på mine vegne. 

Anonymkode: d1fe8...580

[Nordvesta]

Du bør vurdere å oppsøke hjelp. Du bør kanskje også reflektere over hva du legger i "lykke". Det finnes mange måter å være lykkelig på. For noen er det å ha en partner, reise ut i verden, lese en god bok, ha masse penger på konto og ferske jordbær. For andre kan det være å legge seg i rent sengetøy etter en lang dag, sex, softis, barn, en spennende jobb, nye ullsokker og iskald cola på en varm sommerdag. Reker på bryggekanten, et postkort, gule blomster, en bestemor som ringer hver søndag, kjøttkaker, nysnø, vektnedgang og utekonsert med venner og øl.

Du kan kjenne på lykkefølelsen av mange ting. Du må bare finne dem og så må du kanskje slutte å tro at lykke er EN stor følelse. Det er ofte de mange små følelsene du kjenner litt på hver dag. Som i dag: Jeg er lykkelig for at det er lørdag, at jeg kan gå i pysjamasbukse helt frem til lunsj, og litt til, at det er sol ute og at barnet sover så jeg kan drikke kaffe i fred på trappa. Kun sammen med sola og katten

Det er mange ting som kunne gjort meg ulykkelig. Som at jeg er singel, jeg er ikke rik, jeg har ingen mamma og bilen min er så gammel at den ryker sikkert snart. Men jeg kan ikke la slike følelser feste seg når jeg har så mye annet å være glad og lykkelig for. Som nykokt kaffe på en fridag med sol Og jeg tror ikke at en partner eller mansse penger på konto ville gjort meg mer lykkelig. Livet ville kanskje blitt enklere på noen områder og mer kaotisk på andre områder. Det er alltid noe å klage over

Søk hjelp slik at du kan få bistand til å  sortere følelsene dine. En ting er å være trist og lei, men når det fester seg så dypt at det går utover det sosiale livet ditt og du vurderer å kutte ut andre mennesker så bør du få hjelp.

Lykke til!

[emilie123]

Hva med å få litt hjelp til å få det bedre? Når en er deprimert så kan det være vanskelig å se andre glade, men å trekke seg bort fra alle som er glade gjør deg ikke noe bedre. Heller at du forblir i det vonde.  Får du noe hjelp? Hvis ikke så burde du oppsøke fastlegen, alt starter der.

[AnonymBruker]

Når voksne folk er så opphengt i bursdagen sin, og spesielt når det er snakk om hvem som får komme/ikke komme, tenker jeg det er noe alvorlig galt med personen. I tillegg liker du ikke lykkelige folk?
Har du tenkt at det kanskje er slitsomt for de som må invitere negativiteten din på famiiemiddager?

 

Ikke meningen med å være stygg, men tror du bør prøve å finne hjelp et sted.

Anonymkode: a6687...d8d

[AnonymBruker]

Lykkelige folk eksisterer ikke

Anonymkode: af6bd...24a

[Gjest noe tilfeldig]

For meg fremstår du som ensom og ulykkelig. Det er ikke disse "kjerringene" sin feil at du føler sånn. Heller ikke din bror eller far. Du burde kanskje distansere deg litt fra dem, og se analytisk på ditt eget liv. Hva er du fornøyd med? Hva plages du med? Hva kan du gjøre for å endre det du sliter med?

Hvordan kan du gjøre ditt liv bedre? 

 

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Flere som sliter med å forholde seg til lykkelige folk? Mine foreldre er skilt, og min far bytter damer i ett kjør (sånn som alle menn gjør for de er konstant på utkikk etter nye damer). Min bror holder på sånn han og, men nå har han kjøpt seg leilighet med henne han er sammen med.

Jeg blir alltid deprimert etter en familiemiddag hos pappa. Der er han med sin partner, og broren min er så lykkelig med sin partner, og jeg kommer til å dø av ensomhet fordi ingen vil ha meg. Jeg nekter å bli kjent med disse damene, de blir jo bytta ut snart likevel så hva er vitsen?

Føler meg helt GRUSOM av å ha noe med disse folka å gjøre, så vurderer å fade de ut. Bare tanken på at disse kjerringene skal være med i bursdagen min gjør meg helt fortvila.. så da får jeg bare la vær å feire bursdagen min. Hvorfor skal jeg bruke tid på folk som får meg til å gråte og føle meg dritt? 

Heldigvis har jeg single venninner, jeg nekter å ha venner som ikke er single. 

Anonymkode: 6de73...964

Gi folk en sjanse. Du oppfører deg veldig vanskelig.

Anonymkode: bd250...b31

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt jeg Ts

 

Andre menneskers trang etetr å briefe med sin egen fortreffelighet. Min løsning er å ligge unna disse for dem er det mange av. Og så holder jeg meg til de resterende og ligger unna alle familieselskap. Å høre om den nye elbilen deres har jeg ikke behov for. Den dagen tar jeg meg heller en lang dag på stranda med en god bok og nistekurv. Jeg må rett og slett sette meg selv først og det er bare meg som vet hva som er essensielt for meg.

Anonymkode: 5385a...8fd

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når voksne folk er så opphengt i bursdagen sin, og spesielt når det er snakk om hvem som får komme/ikke komme, tenker jeg det er noe alvorlig galt med personen. I tillegg liker du ikke lykkelige folk?
Har du tenkt at det kanskje er slitsomt for de som må invitere negativiteten din på famiiemiddager?

 

Ikke meningen med å være stygg, men tror du bør prøve å finne hjelp et sted.

Anonymkode: a6687...d8d

Jeg er introvert og blir sliten av å ta stilling til nye folk hele tiden. Er greit nok på jobb for der er jeg vant til det. Men i mitt privatliv vil jeg ha ro og kunne være meg selv, og slippe og tenke på hva jeg skal si etc med nye folk hele tiden. Og seriøst, hva er vitsen med å bli kjent med disse damene når de snart forsvinner igjen uansett? Jeg kom veldig godt overens med exen til min bror, vi fant på mye hyggelig. Plutselig en dag var hun borte fordi broren min fant en ny (menn er jo avhengig av å bytte dame jevnlig, som vi vet). Faren min velger bare slemme damer, min siste stemor var en psycho bitch (heldigvis fikk hun kreft og døde, vel fortjent etter at hun slo meg opp gjennom årene).

Hadde dere blitt så happy om deres far fant seg en ukrainsk kjerring som bare var noen få år eldre enn dere? I don't think so.. Problemet er også at min far og min bror sitter og kliner med damene sine rett foran meg. Det føles bare som de er så syykt opptatt av å vise hvor lykkelige de er. Jeg SPYR av sånn folk. Og de maser som et helvete om å finne på ting, hele tiden er det MAS fra den kanten. 

TS

Anonymkode: 6de73...964

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg også hadde droppet å kaste bort tida på disse menneskene. 

Kan du ikke holde kontakten med eksen til broren din da? Om dere to har utviklet et vennskap, trenger jo ikke det brytes bare fordi din bror er som han er.

Anonymkode: 16f71...bd3