Legge meg opp i foreldrenes prioriteringer/verdier?

[AnonymBruker]

Hei dere!

Dette er kanskje en litt innviklet problemstilling, men jeg trenger virkelig litt gode råd om hvordan jeg skal forholde meg til familiesituasjonen min - og nærmere bestemt forholdet til mine foreldre. 

Mine foreldre på ca 55 år har gode jobber, eier hus ved sjøen, hytte på fjellet og båter. Jeg har et nært og godt forhold til de begge. Jeg har alltid hatt et ærlig og godt forhold til min far mens forholdet til min mor har vært turbulent og overfladisk for å bevare husroen. Vi fikk deres første barnebarn for et par år siden og etter det har relasjonen mellom min mor og meg blitt mye bedre. De lever travle liv hvor min far lever et nokså enkelt liv med få personlige eiendeler og treffer sine foreldre i ny og ne. Min mor er like travel og eier enormt mye. Hun skal ha alt som er i vinden men bruker aldri tingene og lar dem forfalle og bli ødelagt. Siste eksempel er at hun ønsket seg en el-sykkel som hun ikke har brukt en eneste gang på snart to år. De har forholdsvis god råd, men har også lån på noen millioner som min far gjentatte ganger uttrykker ønske om å nedbetale, men grunnet mors enorme forbruk, så går nedbetalingen sakte. De tjener ca like mye, men mor bidrar lite til fellesøkonomien og har i tillegg en egen lønnskonto for en 20 % stilling i en egen bank som hun kun har til eget forbruk og som min far (som står for familieøkonomien, betaling av regninger +++) aldri har sett noe til.

Gjennom hele oppveksten har jeg og min lillebror levd i en svært konfliktsky familie hvor problemer aldri kunne tas opp grunnet mors temperament og at hun følte seg "hakket på" uansett hva vi tok opp. Dermed ble det meste liggende. Dette har både jeg og lillebror jobbet mye med i våre senere forhold og vi har et veldig åpent og ærlig forhold nå hvor vi begge er enige om at vi ønsker mer åpenhet i våre egne familier enn hva vi vokste opp med. 

Min mors mor og tante er begge gamle og syke, men min mor har aldri tatt vare på dem eller stilt opp for dem, med unntak av i krisetilfeller hvor min tante er bortreist. Min mor og tante snakker aldri sammen og samarbeider svært dårlig om sin gamle mor og tante. Når familien treffes later alle som om alt er greit og både jeg og min bror begynner å bli rimelig lei av dette skuespillet. Både min mor og min tante har i årevis "baksnakket" hverandre og "brukt" meg som talerør overfor den andre. Da jeg var mindre forstod jeg lite av dette, men nå som jeg er godt voksen har jeg sagt klart i fra at de stiller meg i en vanskelig situasjon som jeg finner uakseptabel og at de må snakke med hverandre for å sammen finne en løsning på å ta vare på de to eldre. For ca to måneder siden var min tante på besøk hos meg og hadde et 1,5 timers utbrudd om hvor dårlig min mor oppførte seg overfor henne og de eldre. Jeg sa klart i fra at denne samtalen vil jeg ikke være en del av og at hun burde ta opp problemet med min mor, men hun bare fortsatte. (Jeg nikket og lot henne holde på til hun hadde fått "tømt seg"). Dagen etter sa jeg i fra til min mor om at hun nå får sette seg sammen med min tante og ta en opprydding for situasjonen nå går ut over de syke gamle som ikke får god nok hjelp og også meg og min familie som blir bindeleddet mellom min mor og min tante. Min mor tok dette overraskende bra og sa at hun skulle ta det opp med min tante. Det har hun enda ikke gjort enda jeg for ca en måned siden minnet henne på det. 

Nå har mine foreldre i all hemmelighet bestemt seg for å kjøpe et oppussingsprosjekt av en stor hytte som de har planer om å bruke all ledig tid på. Både min bror og jeg er enige om at dette er en ganske egoistisk prioritering når de har ensomme og syke eldre foreldre som trenger hjelp fra dem men som ikke får det. Min mor ble syk for et halvt år siden (blir frisk til slutt, men det tar litt tid) og har blitt en del mer tung til sinns, sensitiv og orker mindre på grunn av dette. Min bror bor ikke i nærheten men er enig i mine tanker, men det er dermed jeg som eventuelt må ta ting opp med dem. Jeg er den personen som alltid har forsøkt (og ofte lykkes i) å sette ord på problemer og dermed få en nærere og mer ærlig relasjon til familien. 

Så kommer spørsmålene, og for oversiktens skyld, så er det fint om dere brukker samme nummerering på svarene:

1. Skal jeg fortsette å be min mor om å snakke med sin søster og ordne relasjonen slik at de eldre kan få den hjelpen og omsorgen de trenger eller skal jeg la dette ligge? Jeg har kommet dit at jeg ikke ønsker å ha noen relasjon til min tante så lenge hun og mor bruker meg og det er for mange rosa elefanter i rommet. Det vil være helt umulig å bryte relasjonen til min, men jeg orker snart ikke å forholde meg til begge disse partene.

2. Skal jeg fortelle mine foreldre om hva jeg tenker om prioriteringen i forbindelse med hyttekjøpet og minne dem på hvor mange år de har ønsket å kunne nedbetale lånet sitt?

3. Skal jeg ta en litt mer grunnleggende og verdibasert samtale med mine foreldre hvor jeg forteller at de selvfølgelig må gjøre som de vil men at jeg opplever det som utfordrende at mine og deres valg og verdier er så ulike. 

4. Behovet for en ny hytte kommer av at tilgangen til familiehytten er noe komplisert hvor de andre i familien kan ønske å få være på hytten men i vår familie så tør ikke min far å be om det samme fordi de andre i familien tar seg mer til rette og han/vi føler oss som på besøk. Jeg opplever at mine foreldre "kjøper"  seg ut av å måtte ordne denne situasjonen ved å bare kjøpe sitt eget sted.

Dette ble langt, men jeg setter utrolig stor pris på deres ærlige tilbakemeldinger! Takk!!

Anonymkode: 8d2ff...cf3

[Timsy]

2. Hva dine foreldre gjør med sine penger og verdier er noe som du overhode ikke har noe med. 

[onyx]

Jeg tenker at du får det mye bedre med deg selv og familien om du innser at dette har du ikke noe med og faktisk lever ut fra det. Jeg måtte faktisk gå tilbake og sjekke alderen deres, for på slutten av dette innlegget begynte jeg å lure på om det var snakk om småsenile minstepensjonister på fattigdomsgrensen, men det er to voksne mennesker med gode inntekter og egne prioriteringer. Dine foreldre får stå for sine valg både når det gjelder pengebruk og prioritering av foreldre og forhold til søsken og øvrige familie. Du kan kreve å ikke være klagemur og mellommann for din mor og søster. Si tydelig i fra at du ikke vil høre om dette og heller ikke driver med formidling mellom dem og så GJØR du det. Avbryt, bytt emne,  gå, avslutt besøket.. whatever når temaet kommer opp.

Jeg synes forøvrig ikke at det er så urimelig å ønske seg en hytte som er deres egen og ikke et familieanliggende. Hva med å være glad på deres vegne og sette pris på muligheten det gir dere å kunne bruke en hytte uten hele slekta?

[Mrs.Under]

Det er du som er "barnet" her, og barn skal ikke, ikke under noen omstendigheter oppdra sine foreldre. Jeg skjønner at dette plager deg mye, men du skal uansett la dette være deres problemer, ikke dine. Gjenta for deg selv, helt til du skjønner det: "Hvem eier problemet"

Svar på spørsmålene dine er: nei, nei, nei, og så; helt greit at de ønsker en egen hytte.

[AnonymBruker]

Du virker altfor fokusert på foreldrene dine. Fokuser heller på ditt eget liv, på barna  - og eventuelt på dine besteforeldre hvis de trenger hjelp. Hvordan hadde du tatt det hvis dine foreldre blandet seg opp i hvordan du brukte dine penger?

Anonymkode: d7a3c...d45

[AnonymBruker]

Jeg synes ikke du har noe med å blande deg i deres økonomi og hyttevalg. 

Om du ikke ønsker å være en del av dramaet mellom din mor og din tante, så kan du si ifra om at du ikke vil høre på baksnakking, og bare reise deg og gå/legge på telefonen om de begynner med slikt. Men alt det andre har du ikke noe med. 

Anonymkode: effc8...0b0

[Vera Vinge]

Jeg kan ikke se at det skal komme noe godt ut av at du begynner å snakke med dem om pengebruken deres, så lenge de ikke bruker mer enn de har. Jeg mener at voksne folk må få leve sine liv, selv om det er helt annerledes enn det du ville gjort. Og at du sier noe, vil sikkert bli oppfattet som utidig innblanding og ikke føre til noe positivt.

Det eneste jeg kunne vurdert å ta opp, er dette som berører tanten din. Når hun og din mor bruker deg som klagemur er ikke det greit, og det ville jeg sagt fra om. Og jeg syns det er ok å nevne for din mor at mormoren din trenger henne, hvis du syns moren din bidrar for lite. Samtidig, for alt jeg vet, kan det være du og din mor har veldig ulikt syn på hva som er å bidra og at moren din allerede gjør en del, selv om det er mindre enn du syns er bra nok. Mange i vår foreldregenerasjon kjenner stadig på at de ikke gjør nok for foreldrene sine, selv om de gjør en del. Og noen ganger er også snakk om oppgaver som kanskje det offentlige burde ivareta (du nevner ikke konkret hva dette er snakk om - om det er at mor besøker for sjelden, at hun ikke hjelper til med å vaske leilighetene deres e.l).

[AnonymBruker]

Hva ønsker du at skal komme ut av en slik samtale? 

Hva tror du vil komme ut av en slik samtale? 

Anonymkode: 85ec3...da7

[Ananas.]

Min far har noe av det samme forholdet til sin mors omsorgsbehov som det ser ut til at din mor har til sin mor. Min respons på det er å stille opp selv. Jeg kan mene mye om min fars prioriteringer, men han er en voksen mann og må kunne velge selv, og leve med de valgene han tar. Om jeg mener farmor har behov som ikke er dekket, er det mer naturlig at jeg tar det enn å forvente at pappa tar det når han åpenbart ikke er interessert, men når han ikke stiller opp for egen familie, kan han ikke forvente at vi stiller opp den dagen det er han som trenger hjelp heller, og det har han fått beskjed om. 

Når det gjelder penger og hytte - ikke din sak, og at du har andre verdier enn din mor betyr ikke at du har mer rett enn henne. Om du ikke når frem med en helt vanlig prat om at du bekymrer deg for din mormor, så er det ikke stort mer du kan gjøre her. Å "rette på" hvordan din mor lever livet sitt er ikke din jobb, selv om det er fullt mulig å legge frem noen tanker om det. Min mor hadde heller ikke fått "lære meg opp" i hvordan jeg skal leve livet mitt, så jeg mener dette gjelder uavhengig av hvilken generasjon det er snakk om. 

[Gjest NotNaomi]

Du må gjerne si hva du mener,men det kommer neppe heldig ut! Voksne mennesker gjør som de vil,og det er de i sin fulle rett å gjøre også. Uavhengig av hva du mener. Ikke vondt ment,og kan tildels skjønne tankene dine. Men det bør de forbli også,- bare tanker. Beste er om du ikke bruker energi på dette da.

Ang tante og mor,så unnskyld,men jeg så litt komikken i det. Sånt skjer i beste familier at to som hakker på hverandre også har en tredje "klagemur". Slitsomt og energikrevende om du ikke bare velger å gi f. 

[AnonymBruker]

9 timer siden, Timsy skrev:

2. Hva dine foreldre gjør med sine penger og verdier er noe som du overhode ikke har noe med. 

2. Jeg ville spurt om det var en god ide å hi seg i kast med hytteprosjekt når moren din nylig har vært syk.

 

1. Ville ikke droppet kontakten m tante helt, men begrenset den og konsekvent sagt at de må snakke sammen og gått ut av rommet om tante ikke respekterer det. 

3. og 4. Du kan jo stille noen åpne spørsmål og si hva du synes, viktig i så fall p ikke være dømmende. Men jeg tror ikke du kan regne med at de endrer seg. 

Anonymkode: bd68b...653

[AnonymBruker]

Tenk om du kunne fattet deg i korthet, da hadde jeg kanskje orket å les frem til poenget ditt. 

Anonymkode: b5f2d...dd3

[Arkana]

Jeg er enig med de andre her i at dette ikke er noe du har noen som helst med. De er voksne mennesker og må selv velge hvordan de vil ordne sin økonomi og sin relasjon til andre mennesker. Du kan velge hva slags kontakt du selv skal ha med din familie, men utover det er det ikke din plass å mene noe om hvordan de lever livet sitt. 

[AnonymBruker]

Dette har ikke du noe med. Er du redd for at det blir mindre i arv? Er det du er bekymret for? Deres penger, deres prioriteringer. Å lekse opp hvilke fantastiske verdier du står for hjelper ingen, for hvem har de beste verdiene?  Du virker smålig og barnslig. Beklager.

Anonymkode: 99cba...258

[AnonymBruker]

Ser at alle skriver at dette har du ikke noe med. men hvis ikke nærmeste familie bryr seg om ting, hvem har vi da i livene våre til å engasjere seg og gi oss råd og innspill? Snakker dere virkelig ikke med familiemedlemmer om økonomi og prioriteringer? Du har jo god kontakt med dem og anledning til å si hva du mener om ting. I min familie gjør vi i allefall det, prøver å hjelpe hverandre og sette oss inn i hverandres situasjon. Uten å ta avgjørelser for hversandre, selvsagt.

Ville likevel ikke latt ting foreldrene mine gjør bli et fokus i hverdagen min. Jeg synes fint det går an å hjelpe den eldste generasjonen selv, hvis du ikke får med deg din mor. Kanskje du kan si til din mor at du og hun sammen kan besøke bestemor og besøke henne? En fast dag i måneden, for eksempel? Annenhver søndag? (Nå vet jeg ikke hvor langt unna de bor, eller hva slags hjelp de trenger) Ev. du og tante, hvis mor mener hun ikke har tid? Fokusere mer på besteforeldregenerasjonen mens du har dem, enn på din mor og far.

Når det gjelder hyttene - hvis de selger seg ut av familiehytta og bruker noen av disse pengene til å kjøpe sin egen hytte slipper de å ta opp så mye mer lån, kanskje. Det vil jo gagne dere også som har barn å ha tilgang til en hytte som ikke er full av alle mulige slektninger til enhver tid. Kanskje det er noe av målet deres med ny hytte?

Anonymkode: 02efd...639