Å holde sammen, dvs bo sammen

[AnonymBruker]

Klisjéen: For barnas skyld. "Det går ikke", "barna merker det", og så videre. Men av praktiske årsaker er det best sånn. I hvert fall så lenge det går nogenlunde. Jeg har stilt et ultimatum han ikke etterkom. Det er en stor greie, men nødvendig for meg. Neivel, så er det slutt. SLUTT. Føler ingenting egentlig. Sikkert siden vi fortsatt skal bo sammen som "venner", skal gjøre mitt ytterste for at vi går ok overens sammen. Som samarbeidspartnere. Diskutere barna, og barnehage/skole. Dele på oppgavene og slitet. Men intet mer, ingen nærhet. 

Går det i lengden, egentlig? Sånn 15 år eller noe? 

Noen tips for at det går mest mulig smertefritt? Jeg for min del har ikke et voldsomt behov for romantikk i hverdagen, jeg har andre gleder. Menn er ikke hele livet, liksom. Langt ifra! Jeg har mine foreldre, mine søsken, barna mine og kjæledyr jeg er glad i. Når det er sagt kan jeg alltids skaffe meg en hund, hvis jeg føler meg ensom.

Tanken er å ikke si noe til øvrig familie. De er så distré at de ikke får med seg noe uansett. Så det vil gå helt fint. Men tenker mest på barna... En vennlig tone er viktig. Jeg vil gjøre mye for å bevare husfreden, men han kan være litt vanskelig hvis han ikke får det som han vil. Han kan være "stygg i kjeften", så det gjelder å trå varsomt. Heldigvis vet jeg hvordan han er. 

Hadde gitt mitt liv for barna mine, og er overbevist om at denne løsningen er den beste. Det er den som bevarer meg som mor på best mulig måte. 

Anonymkode: 93836...e44

[AnonymBruker]

Nei, det er bedre om dere er lykkelige og lever hver for dere/med nye partnere. Han kommer ikke til å ofre sex og nærhet/kjærlighet og forhold i 15 år, og det kommer nok du til å slite med også. Er man en god forelder, unner man barna lykkelige foreldre. 

Om det så skulle "funke" ish, hva med når de oppdager at pappa kysser/har sex/dater/flørter med andre? Skal du bare si "nei vi er ikke sammen lenger, vi bor sammen pga dere" eller si han er utro og ødelegeg syntes deres på kjærlighet?

 

Anonymkode: 49998...a6a

[AnonymBruker]

Livet nytes best alene i eget hjem, med famile og venner rundt. Samliv er et herk.

Anonymkode: 1aa8c...9cb

[AnonymBruker]

Vi lever sånn nå på 2-3 året. Det går egentlig helt greit. Mye bedre en  da vi var kjærester.. krangler lite og samarbeider fint. Men absolutt ingen tanker om å finne tilbake altså, det toget har gått.

Anonymkode: 4850b...378

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei, det er bedre om dere er lykkelige og lever hver for dere/med nye partnere. Han kommer ikke til å ofre sex og nærhet/kjærlighet og forhold i 15 år, og det kommer nok du til å slite med også. Er man en god forelder, unner man barna lykkelige foreldre. 

Om det så skulle "funke" ish, hva med når de oppdager at pappa kysser/har sex/dater/flørter med andre? Skal du bare si "nei vi er ikke sammen lenger, vi bor sammen pga dere" eller si han er utro og ødelegeg syntes deres på kjærlighet?

 

Anonymkode: 49998...a6a

Han er dypt religiøs (!) Så det vil ikke skje. Men om det skulle skjedd så hva så?

Jeg ønsker meg ingen ny partner. Ønsker bare å komme meg helskinnet gjennom småbarnsperioden uten varige men 😅.

Jeg tror det er bedre å samarbeide om barna enn om vi deler oss og den ene sitter med mest. De er i en svært krevende periode nå. Man må liksom være to.

Anonymkode: 93836...e44

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Livet nytes best alene i eget hjem, med famile og venner rundt. Samliv er et herk.

Anonymkode: 1aa8c...9cb

Ja, det er krevende. Føler jeg har mista meg selv 

Anonymkode: 93836...e44

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi lever sånn nå på 2-3 året. Det går egentlig helt greit. Mye bedre en  da vi var kjærester.. krangler lite og samarbeider fint. Men absolutt ingen tanker om å finne tilbake altså, det toget har gått.

Anonymkode: 4850b...378

Ok  så bra 

Anonymkode: 93836...e44

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vi lever sånn nå på 2-3 året. Det går egentlig helt greit. Mye bedre en  da vi var kjærester.. krangler lite og samarbeider fint. Men absolutt ingen tanker om å finne tilbake altså, det toget har gått.

Anonymkode: 4850b...378

Hvor lenge ser du for deg at dere vil leve slik? 

Er i liknende sit som Ts, små barn. Far vil ikke ha råd til å kjøpe seg et sted i nærheten som er stort nok til å ha to barn der (han ønsker heller ikke flytte til et billigere område, da vil han få lengre reisevei til jobb, få mindre tid m barna og må han ha bil, noe han ikke har råd til). Ser derfor for meg å fortsette å sponse ham m tak over hodet mot at han gjør handyarbeid også samarbeider vi om barna. Men vet ikke hvor lenge slikt kan gå.. og blir vel vanskeligere å flytte fra hverandre når barna større. Hører derfor gjerne andres erfaringer.

Anonymkode: 69976...e2c

[AnonymBruker]

Tror du kommer til å miste mer og mer av deg selv med å tvinge deg til å bo med en sånn mann...
Det er ikke verdt å bruke 15 år av livet sitt på, barna kan være hos han en uke og hos deg en uke, de tar ikke skade av det. Tar heller skade av å se mor trippe på tærne hjemme i frykt for at mannen skal bli stygg i munnen, og høre krangling og se ueksisterende kjærlighet mellom de personene som skal være forbildene deres og lære de kjærlighet og hvordan menn og kvinner skal oppføre seg mot hverandre.... Dette er ikke bra . Barna dine vil ta etter det de observerer.... Du vil ikke at datteren din skal finne seg i en kald drittmann heller regner jeg med..

Anonymkode: bd04c...130

[Gjest wildfig]

Har dette problemet vedvart lenge? Hat dere gjennomgått Par-terapi? Synes synd på alle parter her om dere skal ofre så mye. Man lever bare en gang. Samliv skal heller ikke oppleves som et herk. Selvfølgelig er det tøft til tider, men man står stormen bi.

Og jeg lurer litt på hvordan man kan gå fra å være forelsket, bli gravid og få barn, til å plutselig ikke "funke" lengre. Om dey er snakk om flerfoldige års ekteskap så kan det jo skje at man sklir i fra hverandre. Men å skylde kun på småbarnslivet blir for tynt synes jeg.