Familie og søskenbarn

[AnonymBruker]

Jeg har aldri hatt spesielt god kontakt med noen av mine søskenbarn, noe jeg synes er frykelig trist. Familie er viktig for meg, og selv er jeg enebarn, så derfor har kontakten med søskenbarna alltid vært et lite savn. Vi er alle veldig forskjellige og har vokst opp i forskjellige "miljø"/områder. Det vil si at det er meg som er litt annerledes enn de andre. Jeg har alltid vært så redd for at de ikke har likt meg fordi jeg er en person som liker å pynte meg litt, sminke meg osv. De er ikke helt lik meg der. Høres kjempe teit ut å være redd for at de ikke liker meg fordi jeg er en person som liker å ordne meg litt ekstra og sminke meg osv, men jeg føler meg bare så fjollete i forhold til dem. Jeg har alltid hatt en mistanke om at de tror at jeg er så fin på det, og at jeg er tidenes fjolledukke, og at det er kanskje derfor de ikke liker meg så godt. Men så er jeg egentlig veldig snill og grei, og vil alltid det beste for alle andre. Setter gjerne meg selv og mine behov sist for at andre skal ha det fint, men jeg er redd de tror jeg er det motsatte. Jeg har gått igjennom en del ting som har tæret veldig på selvtilliten min, og har hatt veldig vanskeligheter for å komme meg opp igjen. Har følt meg så lite verdt at jeg har trukket meg vekk fra mange av vennene mine. Jeg blir enda mer usikker når det ikke virker som de er interessert i å snakke med meg. 

For ca to uker siden var vi på en familiefest, hvor det ble servert ganske mye alkohol. Vi alle ble litt godt brisen, og det er først da mine søskenbarn snakker til meg. Det var vel og merke jeg som gikk bort først, og de virket ikke så veldig interessert i å snakke i starten. Da jeg spurte om hvordan det gikk, så svarte de på spørsmålet uten å spørre tilbake. Så jeg var den som måtte stille spørsmål hele tiden for å holde samtalen i gang (dette var tidlig på kvelden). Senere på kvelden så satt jeg med dem, og da sa jeg til det ene søskenbarnet mitt at jeg egentlig var veldig glad i dem, og at jeg kunne ønske vi kunne ha mer kontakt. Virket som at søskenbarnet mitt var interessert i det, og at jeg bare måtte ta kontakt. Føler meg såå dum som sa det.. Tenker de ville tatt kontakt dersom de ville ha kontakt med meg. Nå sitter jeg med tidenes fylleanst som sa det, fordi jeg er redd de ikke liker meg i det hele tatt. 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, måtte bare få det ut et sted. Flere som har slike familieforhold?

Anonymkode: d5cea...c4b

[Gjest Catalina Culès]

Jeg har heller ingen kontakt med mine søskenbarn, men har aldri savnet det heller. 

[AnonymBruker]

Ingen kontakt . Hverken på mor eller farsiden

Anonymkode: 64351...82d

[AnonymBruker]

Dette er ingen grunn til fylleangst!  

Folk har fyllekjørt, havnet på glattcelle, hatt sex med sjefen osv. Så dette er bare en liten bagatell

Det virker foresten som at de ikke fortjener din oppmerksomhet. Du trenger ikke nødvendigvis å ha kontakt me dem, det finnes alltid gode venner! 

Anonymkode: 5d759...69d

[strawberry]

Har heller ingen kontakt med mine søskenbarn, og om jeg møter på de eller tantene/onklene mine på kjøpesenteret f.eks, så kjenner de ikke meg igjen engang. Om jeg sier hei til dem da så ser de bare på meg og jeg må forklare hvem jeg er. Men føler heller ikke noe savn etter kontakt heldigvis.