mamma vil ikke ha noe med meg å gjøre

[AnonymBruker]

Helt fra jeg var liten har jeg merket at moren min favoriserte de yngre søskene mine så fort hun fikk de. Hun er opptatt av å ha stoltheten i behold og jeg bodde hos henne til jeg var ferdig med videregående. Da ble jeg kastet ut hjemmefra fordi jeg var voksen. Hun ville ha en ekstra stue der jeg hadde soverom. Så har hun aldri tatt kontakt med meg etter at jeg flyttet for 2 år siden. Jeg føler jeg er helt alene selvom jeg nå er voksen og ikke trenger noen til å passe på meg. Jeg skulle på en måte ønske jeg fikk bo i fosterhjem eller i barnevernet da jeg var liten slik at jeg følte tilhørighet et sted. Heldigvis har jeg fått jobbe på julaften så det ikke føles så ensomt da, men alle snakker om at de skal hjem til familie og være sammen. Jeg har ingen kjæreste og lite venner jeg kan åpne meg for. Jeg føler ikke mitt voksenliv kan bli noe bra siden jeg var trist og ensom hele barndommen min. Føler jeg ikke kommer meg videre siden jeg alltid tenker på fortiden, det er ikke sånn at jeg bare kan glemme den.

Noen som har opplevd det samme? Livet mitt føles så håpløst og at jeg bare en byrde. På jobb føler jeg meg litt utenfor, men jeg er veldig sjenert og stille så det er ikke så lett å få venner.

Anonymkode: f7870...955

[AnonymBruker]

Kanskje det hadde vært bra for deg å gått i terapi? Eller snakket med en psykolog? 

Har du kontakt med andre i familien/slekta di? 

 

 

Anonymkode: 5063f...41d

[AnonymBruker]

Det er ikke lett å komme seg videre uten å bearbeide fortiden slik at du kan forsone deg med den. Man lærer mye om seg selv og tankemønster gjennom terapi. 

Har du noe kontakt med søsken eller får? Vet du hvorfor din mor ikke vil ha kontakt? 

Anonymkode: 8046f...8f8

[AnonymBruker]

Nei jeg har ikke kontakt med andre i familien. Jeg var aldri nær søsknene mine, jeg føler jeg ikke hører til familien min. Har aldri hatt kontakt med faren min og søsknene mine har en annen far.

Jeg vet ikke helt hvorfor hun ikke liker meg, kanskje jeg var uplanlagt og litt i veien når hun fant andre menn og ville ha en ny start. Jeg er eldst og måtte alltid ta mye ansvar og tror jeg var mye alene. Jeg fikk mye kjeft for alt mulig men gjorde ikke noe ordentlig galt. Var alltid på skolen, gjorde lekser og havnet ikke i trøbbel. Så jeg vet ikke hva jeg gjorde galt og hvorfor hun ikke liker meg.

Jeg har gått hos psykolog før men det var ikke en god opplevelse, jeg følte meg bare så dum. Jeg klarer ikke forklare hva problemene er eller å finne ord.

 

Anonymkode: f7870...955

[AnonymBruker]

Dette høres veldig trist ut. Din mor er virkelig et dårlig menneske. Vet du hvem faren din er? Har du noen relasjon til besteforeldre?

Jeg synes du skal forsøke terapi en gang til. Du er ikke dum, det er IKKE din feil at din mor ikke vil ha deg hjemme, det er sannsynlig at hun kanskje ikke var klar for barn, men da ville hun vært slik mot deg uansett hvordan du var, hva du sa og gjorde. En god terapeut vil lære deg til å forstå det, ta plass. Anbefaler deg å høre Harald Eias podcast der han snakker med Hanne Ørstavik (Sånn er du, Hanne Lrstavik), som forteller hvordan hun klarte ta et oppgjør med sin far, stå opp for seg selv, lære å sette grenser. Bl.a. ved terapi - også egne øvelser.

Du er jo virkelig hel ved som har kommet deg gjennom skole og oppvekst uten å skli ut! Det viser at det bor mye i deg, men selvfølelsen er sannsynligvis på bånn - uten at du fortjener det. Kanskje du ikke skal være engstelig for å si det sol det er til kolleger og de du ellers snakker med? Ikke nødvendigvis for enhver pris, men åpne opp litt når de spør hva du skal i julen el ferien? Det er ikke din feil eller din skam, at du er alene. Og det finnes garantert flere som vil ha deg som venn. Du er i fase av livet de neste ti årene der det dannes nye relasjoner - folk er blitt voksne, de henger ikke bare sammen med barndomsvenner. 

Kan hende du også bør ta et oppgjør mrd din mor, å speile til henne hva hun har gjort i alle år. 

Anonymkode: d9a7a...a55

[AnonymBruker]

Har du venner fra fortiden,der du bodde før?

Rart om ikke dine søsken tar kontakt med deg?

Kjenner du til din far og hans familie?

Trist det er sånn. Rart av en mor å ikke ta kontakt,men har du prøvd? 

Vil råde deg å søke hjelp til å sortere litt. Familivernkontor er en bra plass. Vant med familekonflikter. Helt gratis er det også. Dermed sosionomer og psykolog.

 

Anonymkode: 0e25f...ab5

[AnonymBruker]

Dette var veldig trist å lese. Klem til deg. Jeg foreslår også psykolog. Sist du gikk til en var det kanskje en barnepsykolog, mens du nå vil bli henvist til en for voksne, så du vil nok ikke bli behandlet slik at du føler deg dum igjen. Om du ikke liker han/hun du blir tildelt kan du bytte. Begynn med å snakke med fastlegen din. 

Og så har jeg et litt rart tips. Jeg er oppvokst med kun mamma og en grandtante, og synes alltid at det var litt sårt å ha så liten familie. I voksen alder begynte jeg tilfeldigvis med slektsforskning, og etterhvert som jeg ble "kjent" med besteforeldre og oldeforeldre følte jeg meg faktisk ikke fullt så alene lenger. Det er litt rart, og vanskelig å forklare følelsene. Men om du har tid kan det jo være verdt er forsøk. Det er gratis å bruke digitalarkivet.no. Begynn med å søke på navnene til de slektningene du kan navnene til, og om du står fast kan du få hjelp av snille folk i forumet der eller forumet til DIS. 

Anonymkode: 6b7d5...247

[tirben]

Skjønner virkelig at du synes dette er trist og leit. Det er ikke deg det er  oe galt med. Du er et offer for en mildt sagt merkelig mor. Det er jo henne  det er noe galt med! Kutte ut sitt eget barn?? Horribelt!!!

Tror du skal åpne deg for noen rundt deg og si at du ikke har noe familie. Jeg innbiller meg at mange vil være der for deg da. Håper du finner gode venner og med tiden får en egen familie. Den familien du har nå,  fortjener deg ikke.

Du fortjener noe mye bedre! 

[AnonymBruker]

Stor klem til deg! Jeg vil bare si at du ikke må gi opp terapi helt med en gang. Det føles ofte kleint i begynnelsen - og kanskje tar det litt tid før man finner en terapeut man har god kjemi med. Jeg har gått i terapi i tre perioder og hadde veldig gode terapeuter alle gangene, men det føltes likevel veldig ukomfortabelt i starten. Jeg husker at jeg tenkte "dette er ikke noe vits". Men på sikt viser det seg at jeg har fått bearbeidet mye og lært masse om meg selv likevel. Ønsker deg lykke til uansett hva du gjør <3

Anonymkode: fe498...519

[strawberry]

Høres absolutt ut som du kan ha god hjelp av terapi, for å komme deg videre og finne en mening med livet. Man kan ikke endre andre (altså din mor), men du kan endre måten du forholder deg til det. 

 

 

[AnonymBruker]

Jeg foreslår også at du forsøker å åpne deg om situasjonen til venner/kolleger. Jeg er sikker på at noen hadde stilt opp da. Hadde du bodd i nærheten skulle du mer enn gjerne fått være hos meg i både helger og ferier 🙂 

Anonymkode: 0e4b3...427

[AnonymBruker]

Anonymkode: b13c5...0c8

[AnonymBruker]

Skap din egen familie, så kan kjerringa bare ha det så godt. Alle fortjener en familie.

Anonymkode: 59055...d3f

[AnonymBruker]

Du skriver at du ikke klarer å finne ord på det du har opplevd, det finner jeg ikke det minste rart. Psykisk vold/ forsømmelse er veldig lite konkret og da er det vanskelig å finne ord en kan beskrive det med. Sånn sett er fysisk vold mye enklere, det er så konkret, ala mor/ far slo meg, og folk forstår med engang. Det er ingenting galt med deg, de fleste foreldre ville aldri oppført seg slik din mor gjorde mot deg, det er altså din mors atferd det er noe galt med. Jeg vil anbefale deg å ta kontakt med psykolog igjen, det er kjemien mellom klient og psykolog som er viktigst for at terapien skal fungere greit.

Anonymkode: eab9a...da1

[Majott]

På 4.6.2017 den 23.13, AnonymBruker skrev:

Helt fra jeg var liten har jeg merket at moren min favoriserte de yngre søskene mine så fort hun fikk de. Hun er opptatt av å ha stoltheten i behold og jeg bodde hos henne til jeg var ferdig med videregående. Da ble jeg kastet ut hjemmefra fordi jeg var voksen. Hun ville ha en ekstra stue der jeg hadde soverom. Så har hun aldri tatt kontakt med meg etter at jeg flyttet for 2 år siden. Jeg føler jeg er helt alene selvom jeg nå er voksen og ikke trenger noen til å passe på meg. Jeg skulle på en måte ønske jeg fikk bo i fosterhjem eller i barnevernet da jeg var liten slik at jeg følte tilhørighet et sted. Heldigvis har jeg fått jobbe på julaften så det ikke føles så ensomt da, men alle snakker om at de skal hjem til familie og være sammen. Jeg har ingen kjæreste og lite venner jeg kan åpne meg for. Jeg føler ikke mitt voksenliv kan bli noe bra siden jeg var trist og ensom hele barndommen min. Føler jeg ikke kommer meg videre siden jeg alltid tenker på fortiden, det er ikke sånn at jeg bare kan glemme den.

Noen som har opplevd det samme? Livet mitt føles så håpløst og at jeg bare en byrde. På jobb føler jeg meg litt utenfor, men jeg er veldig sjenert og stille så det er ikke så lett å få venner.

Anonymkode: f7870...955

Jeg forstår at du ikke bare kan glemme oppveksten, for den var dårlig! Og den satte helt klart spor i deg som er vanskelig å gå forbi.

Men du må se framover, på de mulighetene du har nå! Du har ikke familie som bryr seg, dermed har du heller ikke noen plikter. Så hva er i veien for at du kan dra ut i verden og gjøre alt du har lyst til uten å ha plikter til familie? Du har alle muligheter, og alle dører er åpne for deg nå mens du ikke er bundet opp av barn og mann!

Hva med å reise utenlands og enten bo i et annet land eller bli hjelpearbeider? 

Ta utdanning som gjør at du kan reise og bidra utenlands, så skal du se at du får verdi i livet ditt. Der får du også venner som blir som en slags familie. Eller hva med å flytte? Enten til et annet sted i Norge, eller til et annet sted i verden? Det er kun du som er bremsen der!

Blir du i ro på det samme stedet, vil du hele tiden oppleve at du lar fortiden innvirke på livet ditt! Skap deg heller en ny start!

Ta utdanning som sykepleier eller ambulanse. Da har du nok til å utforske verden utenfor det du er oppvokst med. 

 

[tirben]

Hvilken del av landet bor du TS? 

[Carrot]

Hei TS, jeg vet ikke om den historien jeg kommer fra kan hjelpe deg men den er veldig lik på mange måter. Min far (en annen tid så klart men likevel) var født utenfor ekteskap og hans mor var en god og kjærlig mor de første årene til hun traff en ny mann, han ville ikke ha "Lausungen" så far ble plassert hos besteforeldrene sine. Nå tok hans mor og nye mann over gården min far vokste opp på, de bygget nytt hus med kårstue i den ene enden - der, vegg i vegg med moren og hennes nye familie med tre halvbrødre vokste min far opp uten å "få lov" å se sin mor / søsken fordi stefaren ikke likte ham.. Min far traff heldigvis min mor, de giftet seg og han er og har alltid vært en fantastisk far - så "moralen" jeg prøver få frem er at du kan skape deg en god fremtid på tross av en dritt fortid.. Min far fikk aldri "ordnet opp" i forhold til sin oppvekst, fikk aldri egentlig konfrontert, tatt opp eller på annen måte snakket om dette med noen fordi det ikke var vanlig på den tiden. Og om det hadde hjulpet han aner jeg ikke for den dag id ag trekker han på skuldrene med et "slik var det bar, ikke noe kan endre det men jeg kan velge ikke la det definere meg" 

Kanskje du kan komme dit? At du bestemmer at dette ikke skal definere resten av ditt liv, dette med din mor er ikke DEG - du er mye mer enn denne delen, du er ganske garantert fantastisk!

[Gjest NotNaomi]

Vet ikke helt hva jeg skal si TS. Så utrolig vondt det må føles når ens egne foreldre vender en ryggen. Uff. Men husk du har et liv å leve. Ditt liv uavhengig av andre,og det må du tillate deg å leve! Og din mor har sikkert noe ubearbeidet. Noen ganger er psykologer og terapi det rette. Kanskje du bør vurdere det? Veldig vanskelig å si noe som kan trøste deg. Men det som er sikkert er at du er verdt å ha et godt liv. Det er helt sikkert. Så be om hjelp til å få hjelp.