Akutt Leukemi

1. august 2017

Kjære deg! Jeg har fulgt tråden din og kan kjenne igjen mange av følelsene, all redselen, fortvilelsen og alt som følger med når man blir kastet ut i fritt fall mellom mistanke - undersøkelser - og til slutt en diagnose (en annen kreftdiagnose enn den du har fått). Jeg visste ikke om jeg kom til å lande på hodet, sidelengs eller på bena. Jeg landet på bena selv om ventetiden var et helvete der fantasiene fikk de beste levekår, og jeg var mest redd for å dø fra ungene mine (de hadde da bikket 20 begge to).

Heldigvis ble jeg fanget opp av dyktige kreftleger og kreftsykepleiere som kunne forklare meg det videre forløpet, og som også fortalte hvorfor det tar så lang tid med enkelte prøvesvar. Og jeg fikk mange gode råd i starten av fagfolk og folk som hadde samme diagnose:

ikke gå på Google, men les på seriøse nettsider, der informasjonen er kvalitetssikret av fagfolk. Info om slike nettsider kan du få på sykehuset
ta med deg en annen person på konsultasjonene - få vedkommende til å notere ned det som blir sagt (du får bare med deg halvparten selv)
Omgi deg med folk som gjør deg godt, og unngå de som kommer med masse råd du aldri har spurt om og tapper deg for energi
Sett opp liste med spørsmål hver gang du skal til onkolog

Jeg opprettet også en lukket FB gruppe, og den var rene terapien for meg - da kunne jeg selv velge hvem som skulle inkluderes - og all informasjon skulle komme fra meg når det passet meg selv og ikke via andre. Denne gruppen fungerte på samme måte da mannen min også fikk en kreftdiagnose en stund etter meg. Vi er så sårbare når vi havner i disse skoa, og det er så viktig å ta imot all mulig hjelp!!!!!

Og så ble jeg med i en lukket FB gruppe for folk med min diagnose - det var og er gull verdt. Knyttet mange vennskap der.

Mange klemmer og masse omtanke til deg fra meg.

Endret 1. august 2017 av Havbris