Se på søstrene dine, de er slanke og fine, begynn å slank deg!

[AnonymBruker]

Utbrøt min far forleden.

 

Og da skjønte jeg at han ikke hadde forandret seg. Det var slik han holdt på i oppveksten også.

Nå er jeg 30 og har ikke vært hjemme på noen måneder så kommer jeg hjem så sier han det som en morsomhet og alle ler med han og da husker jeg med ett at slik var sjargongen hjemme.Latterliggjøring på min bekostning og så skal jeg liksom bare le med og late som ingenting.

Og han tåler ikke korreks eller bli motsagt bare så d er sagt.Det er prøvd tidligere med dårlig resultat.Han ble rasende. 

Bør jeg fortsette med å " bite det i meg" eller bør jeg si klart ifra og at jeg ikke gidder besøke han når det er sånn? Han er aldrende og synd at det skal være sånn.

Jeg har hele mitt liv hatt spiseproblemer .Derfor noe overvektig men ikke mye siden det nå har under kontroll føler jeg en lang lang stund.Og så ser jeg alt i perspektiv veldig klart når jeg ser hvordan han fremdeles oppfører seg. 

 

Jeg er konfliktsky og vil ikke ha noe bråk men ser  nå tydelig hvordan det " drar meg ned" og ingen tar meg i forsvar men bare ler med han for å bakke han opp.Det usagte i vår familie er at pappa alltid for enhver pris skal bakkes opp for han tåler så lite stakkars.Så å si han imot er synonymt med å lage bråk. 

 

Jeg har også en helse å ivareta.Bør jeg besøke han og min mor sjeldnere? 

Spesielt min far er aldrende og stadig mer hjelpetrengende. Jeg opplever at jo mer jeg hjelper så endres ikke dynamikken til det bedre heller tvertimot.Jo mer jeg avlaster jo lageligere står jeg for hugg og det blir ansett som en normalitet.Og jeg blir dratt mellom å skulle avlaste og ikke ville ha det sånn.

Mine søstre bare trekker på skuldrene og ser ikke problemet selv om de står midt i situasjonen.

Det er litt som keiserens nye klær.

Anonymkode: 5bfd3...ee7

[Fru Uperfekt]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Utbrøt min far forleden.

 

Og da skjønte jeg at han ikke hadde forandret seg. Det var slik han holdt på i oppveksten også.

Nå er jeg 30 og har ikke vært hjemme på noen måneder så kommer jeg hjem så sier han det som en morsomhet og alle ler med han og da husker jeg med ett at slik var sjargongen hjemme.Latterliggjøring på min bekostning og så skal jeg liksom bare le med og late som ingenting.

Og han tåler ikke korreks eller bli motsagt bare så d er sagt.Det er prøvd tidligere med dårlig resultat.Han ble rasende. 

Bør jeg fortsette med å " bite det i meg" eller bør jeg si klart ifra og at jeg ikke gidder besøke han når det er sånn? Han er aldrende og synd at det skal være sånn.

Jeg har hele mitt liv hatt spiseproblemer .Derfor noe overvektig men ikke mye siden det nå har under kontroll føler jeg en lang lang stund.Og så ser jeg alt i perspektiv veldig klart når jeg ser hvordan han fremdeles oppfører seg. 

 

Jeg er konfliktsky og vil ikke ha noe bråk men ser  nå tydelig hvordan det " drar meg ned" og ingen tar meg i forsvar men bare ler med han for å bakke han opp.Det usagte i vår familie er at pappa alltid for enhver pris skal bakkes opp for han tåler så lite stakkars.Så å si han imot er synonymt med å lage bråk. 

 

Jeg har også en helse å ivareta.Bør jeg besøke han og min mor sjeldnere? 

Spesielt min far er aldrende og stadig mer hjelpetrengende. Jeg opplever at jo mer jeg hjelper så endres ikke dynamikken til det bedre heller tvertimot.Jo mer jeg avlaster jo lageligere står jeg for hugg og det blir ansett som en normalitet.Og jeg blir dratt mellom å skulle avlaste og ikke ville ha det sånn.

Mine søstre bare trekker på skuldrene og ser ikke problemet selv om de står midt i situasjonen.

Det er litt som keiserens nye klær.

Anonymkode: 5bfd3...ee7

Hmm

Selv om jeg mener familie er viktig så betyr ikke det at en skal godta alt, og da spess ikke å bli tråkket på.

Du sier jo at du har tatt dette opp med din far tideligere, uten konstruktivt resultat, så da er det nok best å bare tekke seg unna.

At dine søstre ikke ser/ikke bryr seg om at dette er å trekke deg ned må stå for deres regning. (Antar du har tatt en alvorsprat med de om hvordan du opplever situasjonen)

[AnonymBruker]

Ville svar noe slikt som. "Ja hva med deg da? Skal ikke du begynne dietten snart?" Og sett på han som et stort spørsmålstegn.  

Anonymkode: 7284d...e39

[AnonymBruker]

Min far også en dust, så derfor tar jeg ikke kontakt med han i det hele tatt. Mann...

Anonymkode: 12580...43a

[Gjest Solomon Grundy]

Om din far er en dust

 

Kutt all kontakt med han.

[AnonymBruker]

Har søstrene dine problemer med han også, eller er det bare deg? Det kan jo hende du er litt over snittet sårbar. Og alt kan høres ille ut hvis det tatt ut av sammenhengen. 

Anonymkode: e963b...513

[marsiglia]

Hva sier din mor i alt dette? Har du tatt deg en alvorsprat med henne? Jeg hadde sagt ifra på en rolig, men tydelig måte at det er bare å slutte med skittkastingen ellers har jeg ingen problemer med å kutte dem ut. De oppfører seg på denne måten mot deg fordi du lar dem gjøre det.

Men før du evt tar kampen med din far burde du prøve å få søstrene dine og din mor til å forstå alvoret. Ta deg en skikkelig prat med hver enkelt på tomannshånd.

Din far hadde jeg lett kuttet ut hvis han er så ille som du beskriver. En som drar deg ned når du er svakere stilt (dvs i barndommen og oppveksten) fortjener absolutt ikke noe annet enn å sitt i sin egen gryte i alderdommen. Og i de fleste tilfeller blir jo ikke disse herskesyke personene noe betre jo eldre de blir...

[Antoinette]

Begrends kontakten. At han er gammel og skrøpelig er ikke et frikort for å være en drittsekk, det hadde han hatt godt av å høre. 

[AnonymBruker]

Huff, så trist å måtte oppleve slikt! 

Jeg jobber i en butikk hvor vi har mange eldre kunder. De tror innimellom at de kan si hva som helst og oppføre seg akkurat som de vil fordi de er gamle. Jeg kan ikke bli sint eller trekke meg unna situasjonen, så da sier jeg enkelt og greit: "Nå oppfører du deg ikke bra". De fleste er jo klar over det, men driter vel litt i det. Men det som pleier å skje nå jeg sier rett ut at nå synes jeg ikke de oppfører seg bra, er at de slutter. Blir stille og litt mer ydmyk. 

Du skal ikke trenge å høre på sånt. Når du vet at det ikke nytter å diskutere med han, så ikke prøv på det. Si heller noe ala "stopp, jeg vil ikke høre slikt", og gjenta det uansett hva han sier. Så kommer han ingen vei, han får ikke startet en diskusjon fordi du stopper det. Eller så sier du noe sånt som at dersom det er sånn han har tenkt å snakke til deg, så kommer du ikke på besøk mer. 

Anonymkode: f6c6e...e65

[Bianconera]

Først så vil jeg bare si hvor vondt jeg har på dine vegne, har selv et vondt forhold til min far så skjønner deg. Tenker at du har fire muligheter; bite det i deg (inn det ene øret ut det andre etc), svare han hvor utrolig uakseptabelt og frekt sånne kommentarer er, ikke ha kontakt med familien eller (min løsning) kun ha kontakt med søster og mor med tydelig beskjed om at far aldri skal være med på besøk til meg.. 

Foreldre ser på barna som barn selv når de er 30++ så du må dessverre være den voksne, beklager så inderlig, og enten heve deg over det eller si klart i fra. 

Mange klemmer!!

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff, så trist å måtte oppleve slikt! 

Jeg jobber i en butikk hvor vi har mange eldre kunder. De tror innimellom at de kan si hva som helst og oppføre seg akkurat som de vil fordi de er gamle. Jeg kan ikke bli sint eller trekke meg unna situasjonen, så da sier jeg enkelt og greit: "Nå oppfører du deg ikke bra". De fleste er jo klar over det, men driter vel litt i det. Men det som pleier å skje nå jeg sier rett ut at nå synes jeg ikke de oppfører seg bra, er at de slutter. Blir stille og litt mer ydmyk. 

Du skal ikke trenge å høre på sånt. Når du vet at det ikke nytter å diskutere med han, så ikke prøv på det. Si heller noe ala "stopp, jeg vil ikke høre slikt", og gjenta det uansett hva han sier. Så kommer han ingen vei, han får ikke startet en diskusjon fordi du stopper det. Eller så sier du noe sånt som at dersom det er sånn han har tenkt å snakke til deg, så kommer du ikke på besøk mer. 

Anonymkode: f6c6e...e65

Vil si at det nytter ikke bremse situasjonen for da er søstrene mine der som en "vegg" rundt han og pisker på et vis opp stemningen .Det blir ikke plass til mere retorikk siden de  sammen med han har regien. Og hvis jeg da trenger inn for å påpeke mitt syn blir jeg enten ignorert eller nedsablet. 

Min mor har jeg prøvd å snakke med. Likeså mine søstre på tomannshånd. De bare ser uforstående på meg og later som de skjønner ingenting.

Må legge til,at jeg tidlig i livet nesten ikke har toret reagere på denne behandlingen. I redsel nettopp for å bli stemplet som hårsår. Det har det nemlig vært tendenser til tidligere hvis jeg reagerte og da ble det jo blikkveksling og en intern humor blant dem om dette. Stakkars henne blikk liksom. Dermed ble jeg taus og innesluttet. Sluttet å si noe.

Så etter mange år  tok jeg avstand, Traff en ny mann som lærte meg å si ifra. Jeg fikk for første gang i mitt liv selvtillit. Jeg gikk til psykolog som lærte meg å sette ord på følelsene mine. Han sendte meg etterhvert hjem for å ta et oppgjør med mine foreldre . De ble sinte. Jeg ble sint. Og vi hadde ikke kontakt på lenge  Før nå. Min mann døde av kreft  og jeg har dessvere ikke lenger han til å sette mot i meg. De mislikte også han som gjorde meg så sterk. For da ble jeg vanskelig å ha med å gjøre.. Ifølge dem.

 Det er ikke  så veldig stort problem når jeg er alene med mine foreldre. Men straks søstrene mine og spesielt hun ene, som er sjefen entrer leiligheten er det som om stemningen blir pisket opp. Akkurat  hun hun belønner min far  i alles åsyn når han sier ting som er til hennes fordel. Hun jubler  og klemmer han og klapper i hendene og sankker så mye at ingen andre kommer til orde. Mens hun kikker  triumferende bort på meg og ser overhodet ingen problemstilling. Alt er fryd og gammen. Vi må være snille med pappa stakkars.  Hun andre søsteren min  er mere den som henger seg på hun andre og er enig med alle til enhver tid. Jeg har prøvd å snakke med henne, Til ingen nytte.Da løper hun til søsteren min og sladrer  og jeg blir uglesett en laaang stund.

 

Anonymkode: 5bfd3...ee7

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Bianconera skrev:

Først så vil jeg bare si hvor vondt jeg har på dine vegne, har selv et vondt forhold til min far så skjønner deg. Tenker at du har fire muligheter; bite det i deg (inn det ene øret ut det andre etc), svare han hvor utrolig uakseptabelt og frekt sånne kommentarer er, ikke ha kontakt med familien eller (min løsning) kun ha kontakt med søster og mor med tydelig beskjed om at far aldri skal være med på besøk til meg.. 

Foreldre ser på barna som barn selv når de er 30++ så du må dessverre være den voksne, beklager så inderlig, og enten heve deg over det eller si klart i fra. 

Mange klemmer!!

Takk for gode ord som gjør godt. Og klemmer igjen   Jeg kjenner  sterkt at jeg skal ikke besøke dem igjen,  iallefall ikke på en lang lang stund. Mitt verste scenarie er at jeg igjen skal begynne å se gjennom fingrene med såpass mye at jeg mister kontakten med mitt siste års hardt erhververvede følelsesliv igjen. For da har man lett for å gjøre dumme valg i livet. Når man  gjentatte ganger lar andre overkjøre seg så glemmer man hvordan man skal si ifra.

 

Ts

Anonymkode: 5bfd3...ee7

[Bianconera]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for gode ord som gjør godt. Og klemmer igjen   Jeg kjenner  sterkt at jeg skal ikke besøke dem igjen,  iallefall ikke på en lang lang stund. Mitt verste scenarie er at jeg igjen skal begynne å se gjennom fingrene med såpass mye at jeg mister kontakten med mitt siste års hardt erhververvede følelsesliv igjen. For da har man lett for å gjøre dumme valg i livet. Når man  gjentatte ganger lar andre overkjøre seg så glemmer man hvordan man skal si ifra.

 

Ts

Anonymkode: 5bfd3...ee7

Har du snakket med noen om dette? Veit at mange syns at psykolog er teit, men det funka for meg. Gå via lege feks:) 

Men, du har kjempet for å få et følelsesliv igjen (som du skriver) så ikke utsett deg for den smerten og frustrasjonen med å høre på en dust som mest sannsynlig har mange andre like ufyselige kommentarer og holdninger. Du trenger ikke han, hold kontakt med mor om du ønsker det, forklar hvorfor du velger å gjøre som du gjør (mange timer og mange tårer må du forberede deg på), og vær tydelig på hva du krever. At han oppfører seg som folk altså normal folkeskikk. Noe som mange menn i alderen 50-+ sliter med kanskje grunnet et veldig autoritært forhold til sin egen far og sånt funker ikke i dag så de går i vinkel når du som datter ikke er nesegrus og ydmyk foran han.. 

igjen, du trenger ikke han, hverken hans anerkjennelse eller oppmerksomhet. Ta "hevn" ved å bli den beste versjonen av deg, og om han prøver å ta "kreditt" for dine handlinger svarer du enkelte og greit " Jeg har blitt så god på tross av, ikke på grunn av deg" 

skulle gjerne gitt deg en lang klem, tilbud om en kopp te og en lang samtale, for det kan være deilig å lufte frustrasjon! Plukker en stor blomsterbukett til deg i kveld✌🏼🌸🍀

[AnonymBruker]

Jeg har også foreldre som har kommet med en del kommentarer oppigjennom. Ofte støttet opp av min søster. Var ofte veldig lei meg når jeg dro hjem etter å ha besøkt dem. Så bestemte jeg meg for å gi beskjed. Hver gang jeg syntes de såret meg sa jeg "Det var en unødvendig kommentar" eller "Sånn vil ikke jeg bli behandlet". Det førte til mye latter og himling med øynene, men det virker som om de har tenkt over det i ettertid, for jo mer jeg sier i mot, jo færre kommentarer blir det.

 

Ønsker deg lykke til!

Anonymkode: ac589...e45

[AnonymBruker]

Slik behandler mora mi meg. Og det har hun gjort i 35 år snart. Er oppvokst med at jeg er overvektig og kan umulig være fornøyd med slik jeg ser ut. Alle artikler om hvor fælt søtningsstoffer og slikt er blir lest opp høyt. Jeg er overvektig,men etter at jeg fant mannen min for 3 år siden har jeg lært å akseptere meg slik jeg er. Han bakker meg opp og er fornøyd med meg slik jeg er. 

 

Jeg har valgt å ta større avstand fra de i de seneste årene. Men jeg har 2 barn som må få møte besteforeldrene sine til tider. Mora mi er og ei som takler å få høre hvordan tongene er og jeg har ikke sagt noe om mine opplevelser. Da jeg var 5 år og mora mi skulle tørke meg så sa hun -:"Nå ser du ut slik du skal!" Det var sommer og jeg hadde strekt meg litt og fått litt mindre valpefett. Den uttalelsen henger igjen 35 år etter. Mora mi er et menneske som drar andre ned. Hun suger all energi i fra meg og jeg har valgt å tenke at det er hun som er problemet. Ikke meg og at mitt fett påvirker henne. 

Jeg er overvektig. Jeg er ikke fett.

 

Lykke til hva du enn gjør. Jeg vet det kan være vanskelig. 

Anonymkode: 1ac1b...581

[AnonymBruker]

Hei trådstarter!  

Jeg har også et problematisk forhold til mine foreldre, og har de siste årene valgt å bryte helt kontakt. Det er et vanskelig valg å gjøre, særlig fordi å bryte kontakten ofte har en ringvirkning i forhold til resten av familien. Eller at de andre stiller seg uforstående til at det kan oppleves som så ille.

De har nemlig ikke opplevd det samme selv.

Det er nesten det vondeste. Man føler seg gal, sprø, ekstra krenkbar.

Det var faktisk noen her inne på KG som delte en artikkel som fikk meg til å se ALT det der i et nytt lys. Derfor vil jeg dele den med deg også: 

http://www.annekristine.no/tag/voksne-barn-av-foreldre-med-personlighetsforstyrrelser/

Jeg håper den er like oppklarende for deg som den var for meg, og at du klarer å se at dere som søsken har ulike roller for å overleve. Og at det ikke er noe feil med noen av dere, dere splittes som en del av manipulasjonen.

 

Til deg som lurer på om trådstarter er over snittet sårbar: Har du under snittet med empati? Hvorfor ikke heller delta i en tråd om krokusdyrking eller sementblanding?

Anonymkode: 39ac2...bcf

[AnonymBruker]

Gå rett i strupen,  si at nå er det nok med psykopatisk oppførsel fra søsteren din, og at faren din oppfører seg som et rassh..   Du klarer det!  Kutt kontakt for en lang stund om det kommer et kny tilbake!

Anonymkode: 5fb6d...93f

[Gjest NotNaomi]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Utbrøt min far forleden.

 

Og da skjønte jeg at han ikke hadde forandret seg. Det var slik han holdt på i oppveksten også.

Nå er jeg 30 og har ikke vært hjemme på noen måneder så kommer jeg hjem så sier han det som en morsomhet og alle ler med han og da husker jeg med ett at slik var sjargongen hjemme.Latterliggjøring på min bekostning og så skal jeg liksom bare le med og late som ingenting.

Og han tåler ikke korreks eller bli motsagt bare så d er sagt.Det er prøvd tidligere med dårlig resultat.Han ble rasende. 

Bør jeg fortsette med å " bite det i meg" eller bør jeg si klart ifra og at jeg ikke gidder besøke han når det er sånn? Han er aldrende og synd at det skal være sånn.

Jeg har hele mitt liv hatt spiseproblemer .Derfor noe overvektig men ikke mye siden det nå har under kontroll føler jeg en lang lang stund.Og så ser jeg alt i perspektiv veldig klart når jeg ser hvordan han fremdeles oppfører seg. 

 

Jeg er konfliktsky og vil ikke ha noe bråk men ser  nå tydelig hvordan det " drar meg ned" og ingen tar meg i forsvar men bare ler med han for å bakke han opp.Det usagte i vår familie er at pappa alltid for enhver pris skal bakkes opp for han tåler så lite stakkars.Så å si han imot er synonymt med å lage bråk. 

 

Jeg har også en helse å ivareta.Bør jeg besøke han og min mor sjeldnere? 

Spesielt min far er aldrende og stadig mer hjelpetrengende. Jeg opplever at jo mer jeg hjelper så endres ikke dynamikken til det bedre heller tvertimot.Jo mer jeg avlaster jo lageligere står jeg for hugg og det blir ansett som en normalitet.Og jeg blir dratt mellom å skulle avlaste og ikke ville ha det sånn.

Mine søstre bare trekker på skuldrene og ser ikke problemet selv om de står midt i situasjonen.

Det er litt som keiserens nye klær.

Har utrolig mange vakre i min familie. Fikk høre at jeg var den styggeste. Hva faen(unnskyld). Og da svarte jeg at det ikke akkurat var utseendet som var avgjørende for at jeg skulle ha det bra. Da gikk de i forsvar sa  sa at det var ikke det som hjalp dem heller. Satt der og hørte på alle bortforklaringer og lo. Nei ta nå igjen og si at du tror mest på andre kvaliteter:-) 

[Måbarefåsiat...]

Min far har alltid vært sånn mot meg. De siste årene har han ikke sagt så mye, men mamma har tatt over. Det er spydigheter og spisse kommentarer hele tiden. Når jeg er hjemme hos dem, spiser jeg bittesmå middagsporsjoner (noe jeg sikkert ikke har vondt av), turte ikke spise bløtkake 17.mai og er i det hele tatt rimelig hemma. Alltid forberedt på noe drittslenging.

Jeg har noen ganger sagt fra at det var stygt sagt, men svarene er alltid å lese som om at det er jo bare å slutte å være tjukk, så løser det seg, liksom...

[Hadley]

Si til faren din at hvis han ikke har noe hyggelig å si, så kan han holde kjeft. 

Jeg er også konfliktsky, men du skal ikke finne deg i å behandlet dårlig, spesielt ikke av familie.

Si fra at du ikke finner deg i å bli behandlet dårlig lengre, så unngå kontakt i en god periode. Ikke svar på telefon eller meldinger. Ikke besøk ham eller hjelp til med noe. La det gå noen måneder. Du får ikke frikort for å være frekk drittsekk bare fordi du er gammel. Spesielt ikke hvis du er hjelpetrengende. Han får lære seg å bli litt ydmyk og be om unnskyldning.

Det er dessverre altfor mange som lar seg bli tråkket på av foreldre og annen familie. Ikke la familien ødelegge livet for dere! La de sitte igjen alene på gamlehjem, så kan de angre på at de oppførte seg så dårlig at deres egne barn ikke vil ha noe med dem å gjøre lengre.