Er redd for å bli som mamma

[AnonymBruker]

Hei. 

I påskeferien var jeg hjemme, og fant da mamma sin dagbok fra hun var yngre. Jeg spurte om jeg fikk lov å lese den, og tenkte at det skulle bli koselig å se hvordan hun hadde hatt det gjennom sin oppvekst og rett og slett "lære litt mer" om henne som person. Det var mye forskjellig som sto i den dagboka, og jeg tror ikke hun kan ha lest den selv på flere tiår for det jeg leste skulle jeg ønske jeg aldri hadde lest. 

Jeg og min mor har en tøff historie. Oppveksten min har vært preget av "mye" vold, i den forstand av sårende ord og av og til slag. Jeg har tilgitt flere ganger enn jeg kan huske, men jeg er fortsatt sønderknust og preget av hvordan min oppvekst har vært. Nå når jeg har blitt eldre har det blitt bedre, men hun kan fortsatt være frekk og ufin, og gjerne også slå etter meg. 

Min tanke gjennom hele oppveksten og også nå når jeg er student og "vokser til", er at jeg aldri kommer til å slå barna mine eller i det hele tatt være så ufin mot mine barn som hun har vært mot meg. Jeg kommer heller aldri til å la henne passe barna mine noen gang, rett og slett fordi jeg ikke stoler på henne når jeg vet hvordan hun har behandlet meg. Jeg unner ikke noen å føle seg så lite verdt som man gjør når den ene personen som skal elske deg ubetinget, uansett hva du gjør og hvordan du oppfører deg, ikke gjør det. Jeg har heller aldri forstått hvordan hun kan ha hjerte til å leve med at hun har slått og mishandlet meg både fysisk og psykisk. 

MEN, så viser det seg da i denne dagboken, at mamma selv har blitt behandlet dårlig når hun var barn. I den første dagboken skriver hun at hennes far slo henne (var ikke nevnt hvor ofte, men var tre datoer det var skrevet.) Jeg fikk helt sjokk, men tenkte kanskje at det var sånn barneoppdragelsen var før i tiden og tenkte egentlig ikke så mye mer over det, helt til jeg kom til boka fra ungdomstida hvor det kom fram at kjæresten hennes også slo henne. Her var det skildret mer dramatisk og det fremsto som om det var "vanlig" for henne å bli slått av han. 

Jeg synes jo først og fremst utrolig synd på henne som har gått gjennom det samme som meg, men jeg er mest lamslått og ikke minst redd. Jeg skjønner ikke hvordan hun kan påføre meg den smerten hun selv har opplevd. Jeg er selv kun i midten av 20-årene og har ikke tenkt å få barn på flere år enda, men nå har jeg begynt å bli usikker på alt. Jeg ønsker ikke sette til livs noen jeg kommer til å ende opp med å slå, og jeg blir jo helt vilt bekymret når min egen mor har blitt slått, og likevel har slått meg. 

Noen som har noen tanker? Eventuelt støttende ord eller lignende historier så tas det i mot med stor takk. 

Burde jeg snakke med henne om det?

Anonymkode: 0084a...c81

[Drakan]

Du kan snakke med henne om det. 
Hun har sannsynligvis ikke egentlig ment noe vondt. 
Bestemor var voldelig med moren min og de andre barna, men hun var er en god bestemor. Du burde gi henne en sjanse om en under oppsyn.  
Bestemor ble banket konstant som barn og voksen så... kvinner hadde det ikke lett før.

Endret 1. juni 2017 av Drakan

[AnonymBruker]

Du trenger absolutt ikke bli som din mor! 

Jeg har en fortid med en mor som mishandlet meg psykisk, truet meg med kniv etc. Har hatt en helt begredelig barndom. Hadde mye tanker før om det du nevner - ønsket ikke bli som min mor! Jeg har innsett at jeg vet hva jeg ikke skal gjøre mot mine barn, jeg vet hva jeg savnet i oppveksten og jeg vet hva slags barndom jeg ønsker å gi barna mine! Jeg har endt opp med å få egne barn og det går faktisk helt fint  Min mor tok livet sitt for noen år siden, savner henne ikke og er på en måte blitt fri etter å ha levd i et fengsel siden jeg ble født. Har klart meg veldig bra på tross av alt og har mye å tilby mine barn, jeg har en helt annen tilnærming til livet enn min mor hadde.

Du er veldig bevisst din fortid med din mor og at den ikke har vært bra, og da er du langt på vei mener nå jeg! Du vet jo hva du ikke skal gjøre  

Anonymkode: f4765...fe2

[Gjest NotNaomi]

Nå er det sånn at en faktisk i mange tilfeller "adopterer"foreldres væremåte. Det er et faktum. Ofte også den av forelderen en var mest i konflikt med/mislikte oppførselen til mest. 

Jeg tror at om en er bevisst dette,så kan det hjelpe. Det handler først og fremst om å være seg bevisst handlinger og oppførsel. En kan jobbe med seg selv. Så, TS,jeg skjønner bekymringen din,men du er deg,og kan gjøre det du mener er riktig. Det er opp til deg. Og,ja,jeg syns du kan snakke med moren din om dette. Kanskje vil det oppklare noe for deg. Trist at moren din har såpass problemer,og trist at det gikk ut over deg! Men snakk med henne,og kanskje hjelper det deg. 

[Gjest Den Lille Heksa]

Du virker jo mere bevisst enn henne, du trenger ikke gjenta det da. Mest sannsynlig har hun aldri tenkt over at det er sånn, hun ser sikkert ikke sammenhengen.

[Gjest GoldenLioness]

Jeg tenker at det er større sjanse for at hun slo deg fordi hun ikke klarte kontrollere følelsene sine. Sinnemestring.

Man vet med seg selv om man takler dårlige og vanskelige situasjoner med et kaldt hode og klarer å forholde seg rolig eller om man blir sint, utragerende og frustrert. Blir man sistnevnte er det større sjanse for at man takler et barn dårligere en førstnevnte. 

 

[AnonymBruker]

Ikke prat med henne om det. Hovedsaklig min mor, men også min far drev med psykisk mishandling, og omsorgssvikt, og å prate med henne om det resulterer bare i en tirade av halvsannheter, direkte løgner, beskyldninger i øst og vest samt ansvarsfraskrivelser. Både hun og min far har truet meg med kniv. Kun en gang hver, men likevel. Sånt skal ikke forekomme.

Bare vær bevisst på at du ikke blir som henne, så går det bra. Søk hjelp om du trenger det. Jeg har helt siden barndommen vært bevisst på at jeg ikke skal bli som mine foreldre; jeg har 2 barn nå og har aldri gjort mot mine barn det mine foreldre gjorde mot meg.

Anonymkode: f315b...177

[AnonymBruker]

Tenker at det at du vet om dette og ønsker å bryte denne "sirkelen" er det som skal til. Du er bevist. 

Anonymkode: 03a85...f8f

[AnonymBruker]

Som mange andre sier her, du er bevisst og det er et stort pluss. Det er veldig lett å falle inn i "arvede vaner" eller "opplærte vaner", man tar på en måte for gitt at slik er det bare. Tåpelig eksemåel, men det er mange som tror det er greit å løfte kaniner etter ørene, siden da de var små var dette helt vanlig og så har de aldri satt spørsmålstegn ved handlingen. 

Moren din vokste opp i en annen tid og fysisk avstraffelse mot barn var mye mer vanlig før, for mange var det bare slik det var. Det er ikke sikkert at moren din visste at det var galt en gang da hun var ung. Selv om dette ikke lenger er vanlig i dagens samfunn så har ikke hun foretatt en aktiv vurdering av disse handlingene og det blir da lett å bare følge i fotsporene man er vandt med, det er jo slik det er bare. Man løfter kaningen etter ørene uten å undersøke om dette faktisk er smertefult eller ikke.

Du derimot er bevisst på at dette er galt og du er bevisst på at dette ikke er noe du ønsker å gjøre mot barna dine,du er også redd for at du kommer til å gjøre det. Bare dette gjør meg veldig sikker på at du ikke kommer til å være voldelig mot barna dine. Vold sammen med sinne kan nok ligge nærmere overflaten for deg, men så lenge du er bevisst på det og aktivt ikke lar følelsene ta overhånd blir det nok ikke noe problem.

Anonymkode: aceee...c8f

[AnonymBruker]

Grov psykisk mishandling som du har opplevd gjennom hele barndommen, er ekstremt skadelig, de som gjør det ødelegger sine egne barn mentalt. Samtidig virker du veldig bevisst rundt dette, mens din mor virker til å ikke ha noen dypere kunnskap om seg selv på det området, det er en vesentlig forskjell, så jeg tror faktisk du kommer til å bli en god mor  .

Anonymkode: 09ed7...ade

[AnonymBruker]

Henger meg på alle som sier at du har kommet langt på vei når du er bevisst dette. Samtidig forstår jeg bekymringen din, det er desverre vanlig at vold går i arv. En stor del av grunnen til dette er nok som en nevner over, at man gjør ting sånn som de alltid har blitt gjort, uten å stille videre spørsmål omkring hvorfor, eller om det er bra. Det kommer ikke til å skje med deg, for du er allerede veldig bevisst på at dette ikke er bra.

Men jeg tror også en del av årsaken til at vold går i arv er, at når man har vokst opp med vold er ikke det eneste problemet at man har vært utsatt for volden, det er også et problem at når foreldrene tyr til vold, lærer ikke barna hvordan ting egentlig skal gjøres.Man har ingen refferanserammer eller rollemodeller for hvordan gode foreldre skal være. Man vet veldig godt hvordan det ikke skal være, men det kan for noen være vanskelig å vite hvordan man skal oppføre seg i steden for det som ikke skal være. Nå tror jeg på ingen måte at dette betyr at man ikke kan være gode foreldre selv om man har hatt en vanskelig barndom, men jeg mener at i tilegg til å vite hvordan man ikke vil ha det, så trenger man å tenke nøye gjennom hvordan man vil ha det.

Jeg hadde også en vanskelig barndom. Da jeg var ung voksen bodde jeg noen år sammen med en venninne som er ca 10 år eldre enn meg.Hun var alene med barna sine, og trengte avlastning i hverdagen, jeg trengte et rimelig sted å bo. I dag er jeg utrolig glad for at jeg fikk den tiden, for jeg lærte utrolig mye om hvordan ting faktisk skal være.Jeg lærte hvilke ting det er vanlig å skåne ungene for, jeg lærte at det faktisk er mulig å behandle unger med respekt, jeg lærte mye om hvordan man snakker med barn og om å følge opp skole og fritid. Når jeg i dag prøver å få barn selv føler jeg meg overbevist om at jeg kommer til å bli en god mor, fordi jeg vet, både hva jeg skal, og hva jeg definitivt ikke skal, gjøre.

Jeg vil råde deg til å prøve å tilbringe mye tidmed noen du stoler på som har barn. Gjerne noen du tør å fortelle om din egen barndom, og om at du har behov for å lære. Da vil du ha et helt annet sett med erfaringer å støtte deg på når det en gang blir din tur. Hvis du ikke har noen du kan bruke som slike rollemodeller kan du kanskje melde deg på foreldrekurs i steden. Det har jeg ikke prøvd, men jeg vil tro at det vertfall gir deg noen verktøy til å håndtere situasjoner på andre måter enn din mor gjorde.

Lykke til!

Anonymkode: a5c2a...34c

[AnonymBruker]

Jeg opplevde veldig mye psykisk vold som barn, i tillegg til fysiske avstraffelser ( de opplevde jeg som a piece of cake, det var ingenting mot den psykiske volden) , pluss mye rus. Det jeg har merket som voksen er at det skal utrolig mye til før jeg reagerer, alt er liksom normalt, skilsmisser, pyton mannekjærester..you name it, omtrent ingenting går innpå meg. Selv om det skal veldig mye til før jeg reagerer, tror det handler om at jeg opplevde så mye sprøtt i min barndom, at jeg ikke klarer å se alvor i ting som andre skriker opp om, klarer jeg  allikevel å være snill mot barn. Tar godt vare på dem og sier aldri noe slemt eller nedbrytende til dem, og behandler dem med den respekten de fortjener. Så tror du TS vil være en meget kapabel mor, du tenker over din barndom allerede som ung voksen, og da får du selvinnsikt.

Anonymkode: 09ed7...ade

[AnonymBruker]

21 timer siden, NotNaomi skrev:

Nå er det sånn at en faktisk i mange tilfeller "adopterer"foreldres væremåte. Det er et faktum. Ofte også den av forelderen en var mest i konflikt med/mislikte oppførselen til mest. 

Jeg tror at om en er bevisst dette,så kan det hjelpe. Det handler først og fremst om å være seg bevisst handlinger og oppførsel. En kan jobbe med seg selv. Så, TS,jeg skjønner bekymringen din,men du er deg,og kan gjøre det du mener er riktig. Det er opp til deg. Og,ja,jeg syns du kan snakke med moren din om dette. Kanskje vil det oppklare noe for deg. Trist at moren din har såpass problemer,og trist at det gikk ut over deg! Men snakk med henne,og kanskje hjelper det deg. 

Jeg er enig i mye av det som sies over. Det at du er bevisst dette mønsteret, er den sterkeste indikasjonen på at det ikke blir sånn. Jeg har observert følgende: Tragedie rammer ofte tre generasjoner; de første generasjonen som opplever / utøver tragedien, så generasjonen som blir ofre og tar med seg dette, som går utover den tredje som tar oppgjøret, slik st fjerde generasjon går fri. 

Jeg må si jeg er litt overrasket overvrraksjinen din. Nå har du jo en forklaring på din mors uharmoniske væremåte, det er ikke uten grunn og bagasje hun er blitt sånn. At du heller skulle levd i uvitenhet og nå tror du vil være slik selv..ja, da tenker jeg at du er ganske umoden til å være 25 ved at du ikke forstår at det er vanlig p utøve lot andre det man selv ble utsatt for dersom man ikke bearbeider det (slik du selv nå har fått mulighet til p gjøre).

Du skal være glad du nå har bedre forutsetninger for p forstå din mors atferd og til å ruste deg til å få egne barn. 

Anonymkode: 04931...2cc

[Elghund]

Tviler på at du er så miljøskadet at du kommer til å spise barna dine.

[AnonymBruker]

TS, du bør gå på sinnemestringskurs og lære deg andre fine, teknikker.

Anonymkode: c8f23...bc7

[AnonymBruker]

Det gjør vondt å lese historien din. Jeg også var veldig redd for å bli som min mamma. Jeg gjorde ikke så mange av hennes feil med mine barn, men klarte fint å gjøre mine egne.

Jeg forsvarer hverken vold eller psykisk vold, men forstår nok mye mer av hvordan og hvorfor ting ble som det ble når jeg vokste opp. Man kan godt tenke at man aldri skal si noe til barna som egentlig ikke er bra, man kan også tenke at man aldri skal bli sint, ( det er jo gjerne da glosene kommer) eller at man aldri skal fike til barna.

Jeg har aldri slått ungene mine, men må innrømme at jeg har blir så eitrende forbanna at jeg jeg har sagt ting jeg skulle ønske jeg ikke hadde gjort. Det er ikke så lett å oppdra barn.

Jeg sier ikke dette for å forsvare din mor, eller undertrykke dine følelser, men fordi du muligens er veldig ung og sikkert ikke har barn ennå. Du behøver ikke tilgi din mor, selv om du sier du har gjort det mange ganger, men du trenger antagelig å forstå hvorfor moren din er som hun er for egen del, ikke så mye for hennes.

Vold avler vold, og jeg tror mye av forklaringen ligger i at moren din selv ble slått og behandlet ille. Så se på dagboken som en begynnelse til forståelse dere i mellom. Det er var jammen ikke dårlig at hun lot deg lese den, det er jo et tegn å tillit.
Forhåpentligvis kommer det noe godt ut av det, og kanskje kan dere begynne å kommunisere bedre.

Anonymkode: 558ad...379