Ustabil forelder

[AnonymBruker]

Jeg har en far som er ganske ustabil. Han er lunefull. Man vet aldri hvor man har ham, og hans meninger om alt (alt fra dopapir til politikk, religion og verdensproblemer) varierer utifra om han har en god eller dårlig dag. Han er tilnærmet flyktig. Det er et sjansespill å ha noe med ham å gjøre. 

Har han en dårlig dag, så tar han det ut på alle han møter. Jeg møtte ham nylig, og han hadde en dårlig dag. Tok det ut på meg, alt var galt med meg, jeg fikk ikke til noe, hvorfor var jeg ikke som ham som fikk til noe i livet. Bare sånn drittslenging og slengbemerkninger. Jeg ble oppriktig såret av alt han sa. Vi har i en lengre periode bodd i nærheten av dem fordi jeg har barn som jeg ser setter pris på besteforeldrene sine (de er små og skjønner ikke noe av sånt som dette), men nå sitter jeg og revurderer. For like etter at man har blitt tråkket på synes jeg det er lettere å tenke fornuftig, enn når det roer seg ned og man "glemmer det" igjen. 

Min ektefelle ble mildt sagt sjokkert over hva jeg fortalte at min far hadde sagt til meg. Så ille var det faktisk. 

Jeg er ikke interessert i å ta det opp og "ordne det", for dette er en person som lukker ørene for alt og alltid har rett uansett hva man sier. Ingenting går inn, han er kunnskapsløs om det meste (men tror han er verdensmester selv, så klart). Misforstå meg rett: Han er egentlig "godt likt" av mange, men de vet ikke hvordan han kan være. Han spiller skuespill svært godt og kan fremstå som sosial og lett å prate med. 

Men jeg har sett de mørke sidene, hvor lunefull han er, og hvor slem han kan være. Jeg har ikke gjort noe engang, møtte ham og skulle fikse noe sammen, så kommer han med angrep etter angrep på meg. Jeg orker det ikke mer! Er snart 30 år, og gidder ikke å la folk oppføre seg sånn mot meg. Det hjelper ikke å skrike og kjefte mot ham heller, for han er så bestemt på at han har rett koste hva det koste vil at han ikke får med seg hva man sier uansett. Det beste er å søke avstand.

Men det er ikke noe gøy. Min mor er bedre enn min far, men hun er konfliktsky i ordets rette forstand, og følelseskald. Oppstår det problemer, trekker hun seg unna. Fullstendig. Hun sliter litt psykisk. Er snill og god å ha med å gjøre så lenge alt er bra og det ikke er problemer. Flink med barnebarna sine og så videre, men man kan ikke støtte seg på henne, heller. Jeg kunne aldri i verden tatt opp problemet med pappa med henne. Det er faktisk utenkelig. 

Jeg sørger over at forholdet oss imellom er på den måten. Jeg føler meg ensom og litt sårbar. Jeg er mye syk, og det er så vondt å ikke få støtte fra noen av de viktigste i livet når man er syk. Man vil jo alltid ha et slags bånd til sine foreldre, og det å bli avvist er ingen god følelse

Anonymkode: 6d5ce...05a

[AnonymBruker]

Dette var leit. Forstår godt at det er tungt å ikke ha foreldre som står ved din side og støtter opp som foreldre skal. Det er ensomt. Jeg har selv mistet en forelder og har en annen forelder som jeg må være forelder til, psykisk sett. Det er ikke lett..

Anonymkode: 21f38...20f

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette var leit. Forstår godt at det er tungt å ikke ha foreldre som står ved din side og støtter opp som foreldre skal. Det er ensomt. Jeg har selv mistet en forelder og har en annen forelder som jeg må være forelder til, psykisk sett. Det er ikke lett..

Anonymkode: 21f38...20f

Takk for forståelsen.

Det høres ut som du har ditt å slite med, du også. Kondolerer. 
Mine foreldre er i 50-årene så regner med at de lever en stund til, men jeg vet ikke om jeg orker å ha så mye med faren min å gjøre når jeg ser hvor nedbrutt jeg blir av det. Hvis han er blid, er han hyggelig å være rundt, men som sagt er han så lunefull.

Anonymkode: 6d5ce...05a