Nedstemt når barnet drar til far

[AnonymBruker]

Nå søker jeg ikke råd egentlig, jeg lurer bare på om det er andre som har det likedan, eller om jeg er helt tullete.... Flyttet fra barnets far for seks år siden. Han er ca 40% hos sin far, og han har ingen problemer med å dra til pappa. Men hver eneste gang han drar depper jeg. Den første dagen, eller de to første dagene får jeg ikke gjort noe fornuftig, jeg sitter bare og glor på TV fra jeg kommer hjem fra jobb og til jeg legger meg. Føler jeg går inn i en minidepresjon hver uke:( Bare savner ungen min og gidder ikke noe, synes alt er dritt og tenker på hvor fordømt unaturlig det er å ikke se ungen sin hver dag. Det går over etter en dag eller to, og feriene går også fint. 

 En skulle tro jeg snart kom over den "kneika", etter så mange år, men det gjør jeg ikke. Har prøvd å gå tur, besøke venner, holde meg aktiv, men jeg er sur og lei langt inni sjela og vil bare hjem til sofaen og sitte alene og være lei meg. Savner intenst det blide fjeset, vitsene, rampestrekene og alle de rare gode samtalene våre. 

Anonymkode: 2ff39...447

[AnonymBruker]

Hvorfor har dere bare 40/60? Har du ikke råd til 50/50? 

Faren burde få ha sin sønn 50/50!

Anonymkode: 98540...c61

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor har dere bare 40/60? Har du ikke råd til 50/50? 

Faren burde få ha sin sønn 50/50!

Anonymkode: 98540...c61

Får ikke en krone av far eller støtte fra noen jeg, ikke at det var sakens kjerne her, men noen er jo alltid ute etter å lage kvalm. Snakker du sånn til folk når du ikke gjemmer seg bak en skjerm, eller er du bare et lite troll? Pappa har ikke mulighet til mer, grunnen til det skal du ta fart og drite i:) 

 

Anonymkode: 2ff39...447

[AnonymBruker]

Skal du klare å endre det, så krever det en bevisst tankeprosess til. Du vet jo at barnet har det bra, så de periodene hvor barnet er hos far er de periodene du kan tenke på deg selv. Gled deg til middager du kan lage som barnet ikke liker, se på den filmen du vil uten at barnet avbryter for det vil se TV eller ha oppmerksomhet, et glass vin som du ellers ikke unner deg... gjør det til noe spesielt.

Du kan selvsagt la være og bare velge å se det negative og det triste, men da er det ditt eget valg. Og hvem ønsker å ha det ille når de kan ha det bra?

Anonymkode: f8dea...1c0

[Gjest]

Tråden er ryddet for personangrep.

Ann Christin, mod

[MCH09]

Jeg syns de første gangene barna mine overnattet hos faren sin var de verste. Men nå benytter jeg tiden mens de er borte til å pleie meg selv. Jeg tar meg weekendturer med venner (har funnet meg single, skilte venner hehe), sover så lenge jeg vil, trener, rydder hus, storhandler osv. 

I begynnelsen følte jeg meg litt skyldig for at jeg hadde det fint uten barna mine; jeg burde jo holdt meg under dyna hele den barnefrie helgen og vært deprimert.

Men jeg vet at barna mine har det bra hos faren sin, og jeg har nok tilogmed blitt en bedre mamma siden jeg tar all egenpleie de helgene de er borte slik at jeg har bedre tid med de når de er med meg. 

Du må bare prøve å endre hvordan du takler det. Selvfølgelig savner du han, men du trenger ikke mate savnet ved å deppe over det. Hvordan vil det bli da han flytter hjemmefra, du vil jo mest sannsynlig se han mindre da enn det du gjør nå. Vær glad han har en pappa som vil tilbringe tid med sønnen sin, og vær glad han vil tilbringe tid med faren sin.