Blir man mer glad i sine barnebarn enn sine barn?

[AnonymBruker]

Jeg bare lurer på om man blir mer glad i barnebarna enn barna sine? 

Jeg har ikke barn selv, men mine foreldre maser støtt og stadig. Mine venninner som har barn sier at deres foreldre nesten glemmer dem helt, og bare bryr seg om barnebarna. 

Anonymkode: 72c15...e8a

[skruf]

Mamma bruker å si at hadde hun visst hvor kjekt det var med barnebarn så ville hun fått de først 

[AnonymBruker]

Det tror jeg ikke, men man blir sikkert litt "nyforelsket" i barnebarna siden de er helt nye medlemmer av familien, alt er nytt, spennende og sjarmerende. 

Anonymkode: 8c475...7c6

[Vera Vinge]

Jeg tror heller ikke det, men at man kan bli like glad i dem som barna sine, og at de blir litt tussete den første tiden. I familien min ble dette et problem, da svigermor viste mer interesse for barnebarna sine enn barna, da kun noen av barna hennes hadde barn. Men nå som alle barna hennes har barn, tror jeg alle tenker at det er veldig positivt at hun er så opptatt av barnebarna.

[AnonymBruker]

Jeg er farmor og jeg er like glad i mine barn som i barnebarnene  mine. Men jeg er glad i dem på helst forskjellige måter, selvsagt. Man trenger ikke å oppdra barnebarnene sine og kan bare gjøre det som er gøy med dem, så da er de lett å like. Men, det å ta et glass vin med min sønn på verandaen en varm sommerkveld gir meg like mye glede som å hoppe på trampolinen med barnebarna <3 

Anonymkode: a93b0...eb7

[AnonymBruker]

Kjærligheten for barnebarn er nok ikke større enn for egne barn, men relasjonen er mer ukomplisert. Mellom foreldre og voksne barn er det ofte en viss grad av spenninger selv om man har en god relasjon, fordi forholdet har et sterkt oppdragelsesaspekt og båndet er så eksistensielt intenst at det er større grobunn for irritasjoner og gnisninger. Og ikke minst er det et frigjøringsbehov til stede fra det voksne barnets side.

Med barnebarn er det lettere, det er et slektsledd imellom, og man har ikke oppdragerrollen og det største ansvaret. Man trenger bare sørge for kos og hygge i barnebarnets liv, uten å bli gjenstand for identitetskrangler og frigjøringsbehov. Man har også sitt eget liv utenom barnebarnet og kan tilbringe tid sammen når man har overskudd. Da er det lettere å være "tussete", blid og kjærlig.

Anonymkode: 48081...b43

[AnonymBruker]

3 timer siden, skruf skrev:

Mamma bruker å si at hadde hun visst hvor kjekt det var med barnebarn så ville hun fått de først 

Min mamma også. Og hun mener det. Hun elsker dem over alt på jord. Meg, derimot.

Anonymkode: 95236...552

[Minlillelykke]

Mamma også forguder lille her, det er helt herlig å se det bpndet de to har, det smelter hjertet mitt. 

[Tvist]

Min mor er også veldig glad i sine barnebarn. Så da kommer hun sjeldent på besøk til meg som ikke har barn. Synes ikke alltid det er så greit.

[tussi680]

Nei, jeg er så glad i både barn og barnebarn, de er like mye verdt for meg begge generasjoner . 

De er jo en del av meg så det er jeg storfornøyd med.

[AnonymBruker]

Min mor sier at hun er mest glad i barna sine. Nettopp fordi det er barna hennes og de vil alltid bety mest. Hun bryr seg masse og er kjempe glad i barnebarna sine også da men slår visst ikke oss barna.

Anonymkode: f7092...3d9

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg bare lurer på om man blir mer glad i barnebarna enn barna sine? 

Jeg har ikke barn selv, men mine foreldre maser støtt og stadig. Mine venninner som har barn sier at deres foreldre nesten glemmer dem helt, og bare bryr seg om barnebarna. 

Anonymkode: 72c15...e8a

Nei, ikke mere glad i de,men de har mere tid,mindre ansvar,bedre økonomi. De har lært mye, er mere avslappet

Anonymkode: 1755f...22d

[AnonymBruker]

Min mor er like glad i både meg og barnebarenet. Hun viser bare kjærligheten på ulik måte fordi hun har ulik rolle.

Anonymkode: 7d815...6d1

[Zienna]

Jeg er farmor, og er like glad i dem alle.  Min rolle som mor endret seg etter som barna ble eldre og voksne.  De lever egne selvstendige liv, og trenger ikke oss foreldre lenger slik som før.  Det synes jeg er som det skulle være.  Om problemer oppstår i livene deres, er vi her.  Hvor mye de vil involvere oss i sine liv er opp til dem nå.  Det kan ikke vi som foreldre bestemme. 

Som farmor har jeg fått en helt annen rolle.  Det daglige ansvaret for barna ligger hos foreldrene, og det er de som setter "reglene".  Er det f.eks. ikke lov å bruke nett mer enn 2 timer, så følger jeg samme regel.  Foreldrene må være trygge på at vi besteforeldre respekterer deres syn på barneoppdragelse. 

Som farmor er det fint og spesielt å kunne ta del i barnebarnas liv uten å ha hovedansvaret.  Jeg tror også at vi er veldig viktige for barnebarna. 
 

[AnonymBruker]

For meg kan ingen kjærlighet måle seg med kjærligheten til barna mine. Jeg er veldig glad i barnebarna mine, men barna mine, er nettopp det, barna mine.

Anonymkode: eba7c...23d