Dere alenemødre som har barn med ekstra behov

[AnonymBruker]

Usikker på om jeg poster denne på rett plass, men vi prøver. 

Jeg er mamma til ei jente på fem år. Vil ikke utlevere for mye, men hun ble medfødt en alvorlig muskelsykdom som gjør at hun ikke har utviklet seg motorisk siden hun var fire-fem måneder. Så hverdagen er krevende, mildt sagt. Har vært alene med henne fra hun var baby, da pappaen ikke klarte å håndtere den nye hverdagen. 

 

Jeg har, til min ærlig store overraskelse, møtt to flotte menn i løpet av årene, som har villet blitt bedre kjent med meg. Her har jeg sittet siden bf dro og tenkt at denne kvardagen blir for mye for menn flest - at nå blir det bare oss. Og det har jo i grunn ikke gjort meg noe. I en hektisk hverdag er det i grunn godt å være alene når kvelden kommer. Men man savner jo ett familieliv etter hvert, ikke sant... Så, hva skjer når noen ønsker å bli bedre kjent, dra på en date (og som også er fullt klar over hva en hverdag med meg vil bringe av utfordringer)? Jo, jeg trekker meg unna. Tar beina fatt og løper som en stukken gris i motsatt retning. Gang på gang gjør jeg dette. Bare noen antyder at de liker meg, så er jeg borte. Værste var en flott man jeg hadde hatt kontakt med over en lengre periode... Han sa så mye fint, og innkluderte datteren min veldig. Sekundet han ønsket å ta steget videre, så klarte ikke jeg. Tenker ofte på den karen enda, nesten ett år senere... 

 

Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? 

 

Jeg tror en del av meg tenker at det uansett vil bli mer enn de kan håbdtere, at de vil dra når ambulansen entrer stua for tredje gang i løpet av en uke. De vet ikke hva de begir seg ut på. Og jeg gir ingen en sjanse til å forsøke heller... 

 

Jeg ønsker jo å ha noen å dele dagene med, spise middag med, finne på ting med... men jeg har så mye å sjonglere, at jeg er redd jeg ikke vil klare å prioritere et annet menneske inn i livet mitt. Og den tankegangen kan jo jeg ikke ha livet ut. Hverdagen min vil ikke endre seg, sånn det er nå vil det også være om både ti og tjue år. Derfor lurer jeg jo på, om det finnes andre der ute som har vært hvor jeg er nå... som vil dele litt om hvordan det gikk for dere? Trenger noen gode råd. 

Anonymkode: 96b41...d6e

[AnonymBruker]

Jeg gjør det samme.. Løper så fort beina vil bære meg.

Er redd for å sitte med stor sorg i tillegg til sykt og pleietrengende barn. 

Beskytter meg selv. Best sånn.

 

Anonymkode: 338c3...7c3

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Usikker på om jeg poster denne på rett plass, men vi prøver. 

Jeg er mamma til ei jente på fem år. Vil ikke utlevere for mye, men hun ble medfødt en alvorlig muskelsykdom som gjør at hun ikke har utviklet seg motorisk siden hun var fire-fem måneder. Så hverdagen er krevende, mildt sagt. Har vært alene med henne fra hun var baby, da pappaen ikke klarte å håndtere den nye hverdagen. 

 

Jeg har, til min ærlig store overraskelse, møtt to flotte menn i løpet av årene, som har villet blitt bedre kjent med meg. Her har jeg sittet siden bf dro og tenkt at denne kvardagen blir for mye for menn flest - at nå blir det bare oss. Og det har jo i grunn ikke gjort meg noe. I en hektisk hverdag er det i grunn godt å være alene når kvelden kommer. Men man savner jo ett familieliv etter hvert, ikke sant... Så, hva skjer når noen ønsker å bli bedre kjent, dra på en date (og som også er fullt klar over hva en hverdag med meg vil bringe av utfordringer)? Jo, jeg trekker meg unna. Tar beina fatt og løper som en stukken gris i motsatt retning. Gang på gang gjør jeg dette. Bare noen antyder at de liker meg, så er jeg borte. Værste var en flott man jeg hadde hatt kontakt med over en lengre periode... Han sa så mye fint, og innkluderte datteren min veldig. Sekundet han ønsket å ta steget videre, så klarte ikke jeg. Tenker ofte på den karen enda, nesten ett år senere... 

 

Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv? 

 

Jeg tror en del av meg tenker at det uansett vil bli mer enn de kan håbdtere, at de vil dra når ambulansen entrer stua for tredje gang i løpet av en uke. De vet ikke hva de begir seg ut på. Og jeg gir ingen en sjanse til å forsøke heller... 

 

Jeg ønsker jo å ha noen å dele dagene med, spise middag med, finne på ting med... men jeg har så mye å sjonglere, at jeg er redd jeg ikke vil klare å prioritere et annet menneske inn i livet mitt. Og den tankegangen kan jo jeg ikke ha livet ut. Hverdagen min vil ikke endre seg, sånn det er nå vil det også være om både ti og tjue år. Derfor lurer jeg jo på, om det finnes andre der ute som har vært hvor jeg er nå... som vil dele litt om hvordan det gikk for dere? Trenger noen gode råd. 

Anonymkode: 96b41...d6e

Hei! Jeg har selv et barn med spesielle behov der faren er ut av bildet. Traff min mann da barnet var 4 år, og han er den som nå er pappa for barnet:-) ikke ta sorgene på forskudd! For om faren ikke taklet det betyr ikke at andre ikke gjør. Vi er idag gift og har 2 barn. 

Har og en venninne med en søster med spesielle behov der stepappen tok dem inn som sine egne fra dem var små, også nå som de er voksne :-)

Jeg var som deg, tok bena fatt med en gang noen viste interesse. Jeg måtte rett å slett endre tankegangen litt.. For om jeg aldri prøvde, så ville jeg heller aldri finne noen å dele livet med♡

Lykke til♡

Anonymkode: b5d07...49c

[AnonymBruker]

39 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hei! Jeg har selv et barn med spesielle behov der faren er ut av bildet. Traff min mann da barnet var 4 år, og han er den som nå er pappa for barnet:-) ikke ta sorgene på forskudd! For om faren ikke taklet det betyr ikke at andre ikke gjør. Vi er idag gift og har 2 barn. 

Har og en venninne med en søster med spesielle behov der stepappen tok dem inn som sine egne fra dem var små, også nå som de er voksne :-)

Jeg var som deg, tok bena fatt med en gang noen viste interesse. Jeg måtte rett å slett endre tankegangen litt.. For om jeg aldri prøvde, så ville jeg heller aldri finne noen å dele livet med♡

Lykke til♡

Anonymkode: b5d07...49c

Åå, tusen hjertelig for at du delte dette med meg ❤ Du, kan jeg spøre hvordan du/dere gikk frem? Det utgjør jo klart hva behovene består av, i vårt tilfelle får hun også mat via knapp i magen, hver tredje time sju ganger daglig. Og dette er vel hovedgrunnen til hvordan jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få tid til å bli kjent med en ny. Ordentlig kjent. Man blir jo litt "lenket" fast, og det bekymrer meg hvordan jeg skal.. ja, klare å balansere et nytt menneske midt oppe i alt. :-/ Er jo så mange før meg som har klart det, så umulig er jo det helt klart ikke - med riktig person. Men jeg klarer jo ikke gi noen sjansen til å være den personen heller, gikk glipp av en veldig flott mann grunnet det... 

Anonymkode: 96b41...d6e

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg gjør det samme.. Løper så fort beina vil bære meg.

Er redd for å sitte med stor sorg i tillegg til sykt og pleietrengende barn. 

Beskytter meg selv. Best sånn.

 

Anonymkode: 338c3...7c3

Det er nok der det ligger hos meg også... en kjærlighetssorg midte oppe i alt blir for mye. Men når situasjonen er permanent, så føler jeg at jeg må lære meg å 'komme' meg litt frempå igjen. Kan jo ikke ha sånne tanker og være alene livet ut, når en faktisk ikke behøver det, bare grunnet redsel :-/ Kan jeg spøre hva som er med barnet ditt? Behøver ikke, har full forståelse. 

 

sender deg en stor klem!

Anonymkode: 96b41...d6e

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Jeg ønsker jo å ha noen å dele dagene med, spise middag med, finne på ting med..

Anonymkode: 96b41...d6e

Ja, mange har kolleger, venner, barn, bekjente, og din aller beste venn: seg selv.

Alle kan jo få en støttekontakt - men ikke alle er gode på å være i sitt eget selskap.

Behøver du virkelig at en kjærlighetspartner er middagsfølge og er i veien når du behøver egentid? 

Anonymkode: 5c8ef...22f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ja, mange har kolleger, venner, barn, bekjente, og din aller beste venn: seg selv.

Alle kan jo få en støttekontakt - men ikke alle er gode på å være i sitt eget selskap.

Behøver du virkelig at en kjærlighetspartner er middagsfølge og er i veien når du behøver egentid? 

Anonymkode: 5c8ef...22f

Hva er det du ikke forstår med det jeg skriver?... Jeg trenger ikke noen. Jeg ønsker der i mot å kunne slippe andre inn. Problemet her er jo at jeg skyver unna menn jeg får følelser får, når de gjengelder de samme følelsene. Ikke at jeg føler jeg behøver en partner. Ikke vri om problemet jeg nevner til noe det ikke handler om. 

Anonymkode: 96b41...d6e

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Åå, tusen hjertelig for at du delte dette med meg ❤ Du, kan jeg spøre hvordan du/dere gikk frem? Det utgjør jo klart hva behovene består av, i vårt tilfelle får hun også mat via knapp i magen, hver tredje time sju ganger daglig. Og dette er vel hovedgrunnen til hvordan jeg ikke helt vet hvordan jeg skal få tid til å bli kjent med en ny. Ordentlig kjent. Man blir jo litt "lenket" fast, og det bekymrer meg hvordan jeg skal.. ja, klare å balansere et nytt menneske midt oppe i alt. :-/ Er jo så mange før meg som har klart det, så umulig er jo det helt klart ikke - med riktig person. Men jeg klarer jo ikke gi noen sjansen til å være den personen heller, gikk glipp av en veldig flott mann grunnet det... 

Anonymkode: 96b41...d6e

Hei igjen!♡ 

Her begynte vi med at han kom til oss når barnet sov, da fikk vi tid til å bli kjent☺ Etterhvert fikk barnet treffe han, vi gikk tur sammen ol. Var viktig for meg å se at han og barnet også trivdes sammen😊. Litt barnevakt ellers var han stort sett hos oss på kveldene det passet. Vi flyttet sammen etter en tid og den fungerte kjempebra!

Vi kjente hverandre litt fra før så fekk mer kontakt gjennom sosiale medier, vi begge hadde hatt et godt øye for hverandre i en god stund før vi fikk kontakt☺

Men det var likevel mange ganger "panikken tok meg" før jeg klarte å slappe helt av og virkelig satse. Jeg måtte gå mange runder med meg selv, for mannen var/er jo fantastisk!☺

De ekstra behovene her er mange, men likevel ikke så omfattede fysisk som hos dere. Men det trenger likevel ikke å være et problem når du treffer den rette😊

Klem♡

 

Anonymkode: b5d07...49c

[AnonymBruker]

Meg ovenfor♡

Det viktigeste for meg var å være dønn ærlig når det kom til barnets behov og "vansker", at hvis han følte dette ble for mye så kunne han bestemme seg før det ble mer seriøst. Han fikk aldri panikk eller endret mening om å være med oss☺ Vær og ærlig når det kommer til deg, og redselen etter barnets far dro. Det vil hjelpe den fremtidige mannen å skjønne deg bedre, og eventuelle panikkreaksjoner☺

Anonymkode: b5d07...49c

[AnonymBruker]

Hei. Er ikke i helt lik situasjon, men kanskje det vil hjelpe deg med å se at du ikke nødvendigvis behøver å sitte alene resten av livet selvom du har et barn med ekstra omsorgsbehov  

jeg ble alene mens jeg var høygravid. Hadde egentlig sett for meg å være alene resten av livet ettersom jeg var livredd for å få en mann inn i livet vårt som ville ende med å stikke fra oss, som far til barnet gjorde. 

Jeg møtte mannen min da sønnen min var 5mnd gammel. Egentlig var jeg livredd for å gå inn i et forhold. Han virket "for god til å være sann". En snill mann som ikke bare viste interesse for meg, men også for barnet. På denne tiden var jeg fortsatt mamma til en frisk "normaltfungerende" liten gutt, da jeg ennå ikke visste at det var noe annerledes med han. 

Jeg ble sammen med mannen og vi flyttet etterhvert sammen. Da sønnen min var halvannet år gammel begynte mistankene å komme i forhold til at han ikke utviklet seg slik han burde. Da startet "kaoset" med utredninger og tette oppfølginger (mye jobb) videre etter diagnose ble satt

sønnen min har barneautisme og moderat psykisk utviklingshemming. Han er en aktiv gutt som må ha hjelp til det meste og han krever kontinuerlig tilsyn. Det har vært og er tøft, og sånt tærer på et hvert forhold, selv veldig godt etablerte forhold. 

Mannen min og jeg har aldri bare vært oss to. Det har alltid vært oss to med barn så jeg syns vi har stått sterkt i alt dette siden vi har klart å bevare forholdet når det stormet som verst og forholdet egentlig skulle vært mer som rosa skyer og regnbuer. 

Vi giftet oss etter 2 år (høres kanskje litt forhastet ut, men ville ikke vente fordi vi ønsket å søke om at mannen min kunne adoptere gutten). Søknad om stebarnsadopsjon er vanskelig å få igjennom og i følge bufetat umulig å få igjennom på så små barn, men etter søknad og klager fikk vi det igjennom etter 1,5år  

jeg vet at det er annerledes når man har større barn og når man allerede vet om utfordringene med barnet når man begynner å date, men jeg vet også at det ikke er selvfølge at mannen min stod i alt sammen med meg. Han hadde jo ingen forpliktelser ovenfor meg og barnet og kunne valgt å gå sin vei da det begynte å bli tungt. Men han valgte heller å være pappa for barnet, kjempe kampene sammen med meg, skape en trygg og forutsigbar fremtid for barnet ved å adoptere. 

Jeg forstår du er redd og skeptisk, men møter du en mann som forstår situasjonen og ønsker å ta del i deres liv så gi det en sjanse.  Dere kan jo gå sakte frem og se hva det fører til  husk at det er viktig å ta vare på egne behov også. Det er så fort gjort å glemme seg selv når man har barn som krever mer enn "normalen" 

har du avlastning? Kunne det kanskje vært godt for deg å få det etterhvert?  

Biologisk far har forresten aldri vært ordentlig inni bildet. Han møtte barnet et par ganger ila første 5-6mnd og det var på mitt initiativ. 

Anonymkode: d7b4c...9e2