Er jeg streng?

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på en del ting her. 

Har datter som er 5 år gammel. Det som er at:

hun gidder ikke ta på og ta av seg klær, sier at hun ikke orker å ta på pysjamas og ber meg å ta på. Når jeg sier at hun må prøve, så blir hun sur på meg, og sier "det er du som skal ta på" da blir  jeg veldig irritert. Og lar henne sitte der og gråte helt til hun tar på seg klær alene. Er det for strengt gjort av meg da?

Når hun ikke får lov å gjøre noe, må jeg si til henne 100 ganger. Som for eksempel i dag:

hun har vært ute hele dagen, så sier hun at hun vil ut igjen. Kl er 8 kveld og jeg sier at det er sent og hun ikke får lov. Da maser hun igjen. Jeg sa nei igjen. Men hun gir seg ikke og fortsetter og gråter. Da ble jeg så irritert at jeg skrek til henne med sinne og sendte til rommet og lot være der og gråte. 

Hva og hvor gjør jeg galt? 

Anonymkode: 2911e...532

[mortilen]

Problemet er ikke her at du er "streng", men at du ikke kontrollerer deg, skriker og gir ikke situasjone rom for å kommunisere.  

For meg virker det som om du velger å ta den enkleste veien ved å gå.  Sett deg i barnets sko, hvordan ville du sett på deg selv? 

Med den formen for kommunikasjon graver du din egen grav og familielivet kommer til å bli et helvete helt frem til barnet flytter ut og langsiktig sett et barn som kanskje vil ta avstand fra deg. 

[AnonymBruker]

Det jeg synes du gjør galt er å skrike til henne og bli sint for at hun gråter. Det er forståelig at hun blir lei seg for at hun ikke kan gå ut. Men det er jo selvsagt også forståelig at hun ikke kan gå ut så sent. Jeg ville sagt "Jeg forstår at du ble lei deg nå, men du kan ikke gå ut så sent." Forstå hva hun føler, men hold dine regler. 

Anonymkode: c08f2...472

[AnonymBruker]

Stakkars barn. Du bør virkelig slutte med den skrikingen før du ødelegger henne. 

Anonymkode: 43e03...e25

[AnonymBruker]

Høres ut som min snart 5 åring. Blir også irritert og sint over denne trassingen 24/7 Du høres it som meg

Anonymkode: afda2...e45

[AnonymBruker]

Her må du forholde deg rolig og telle til ti eller 100 når hun holder på sånn. Å synke til hennes nivå ved å oppføre deg som en 5-åring selv, er destruktivt for forholdet deres. Jeg hadde ignorert henne, og gått inn på rommet hennes med jevne mellomrom for å spørre om hun var ferdig med skrikingen, og at dere kan prate når hun har roet seg. Til slutt blir det kjedelig å sitte der å hyle.

5-åringen min gjør det samme til tider, men hun kommer smygende når hun innser at det hjelper ikke å skrike.

Anonymkode: 563e9...1b6

[AnonymBruker]

Ts her

tror noen har misforstått litt her. Jeg skrev ikke jeg skriker til henne, men at jeg "skrek". Og det var akkurat dette jeg syns var strengt gjort av meg. 

Det er veldig lett å si å holde seg rolig og ikke bli irritert når hun spiller på tolmådigjeten min. Jeg gjør akkurat som dere sier, kommuniserer og forklarer rolig hvorfor hun ikke før lov. Men hun prøver seg igjen og igjen og igjen helt til jeg mister tolmådigjeten. Da blir jeg sint! 

Anonymkode: 2911e...532

[Gjest mimoe]

Synes du gjorde helt rett i å la henne sitte å skrike til hun valgte å ta på klær selv. Så lenge dette er noe du vet at hun mestrer, så la henne holde på.

Etterhvert lærer hun at det å gråte ikke gir henne noen fordeler, og velger å kle seg kjappt og enkelt.

Jeg har et par på 6 og 8 år som hater å rydde. De har flere ganger sittet på rommet og vrælt så huset har rista både en time og to, i håp om å slippe unna. Etterhvert har de innsett at de ikke kommer noen vei og rydder ganske kjappt. Ikke akkuratt med et smil, men har ihvertfall lært at det ikke nytter å gråte 😀

Det å kjefte og skrike til et barn er ikke akkuratt greit eller noe en burde gjøre.. Men tror det er noe alle vil oppleve iblandt. Ta deg en prat med henne og forklar hvorfor du mista fatningen, så vil hun nok forstå 🙂

 

Endret 27. mai 2017 av mimoe

[AnonymBruker]

Du spurte hva og hvor du gjorde noe galt, og det var hva vi svarte på. Da blir det rart av det å etterpå komme med masse unnskyldninger og si at " det er lett å si at...". Det er ingen av oss som har sagt at det er lett, eller at det å ha småbarn ikke er slitsomt, men du stilte et spørsmål som vi svarte på.

Anonymkode: c08f2...472

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ts her

tror noen har misforstått litt her. Jeg skrev ikke jeg skriker til henne, men at jeg "skrek". Og det var akkurat dette jeg syns var strengt gjort av meg. 

Det er veldig lett å si å holde seg rolig og ikke bli irritert når hun spiller på tolmådigjeten min. Jeg gjør akkurat som dere sier, kommuniserer og forklarer rolig hvorfor hun ikke før lov. Men hun prøver seg igjen og igjen og igjen helt til jeg mister tolmådigjeten. Da blir jeg sint! 

Anonymkode: 2911e...532

Hva er forskjellen? 

Og jo, du skrev faktisk i HI at du skrek til henne. 

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer litt på en del ting her. 

Har datter som er 5 år gammel. Det som er at:

hun gidder ikke ta på og ta av seg klær, sier at hun ikke orker å ta på pysjamas og ber meg å ta på. Når jeg sier at hun må prøve, så blir hun sur på meg, og sier "det er du som skal ta på" da blir  jeg veldig irritert. Og lar henne sitte der og gråte helt til hun tar på seg klær alene. Er det for strengt gjort av meg da?

Når hun ikke får lov å gjøre noe, må jeg si til henne 100 ganger. Som for eksempel i dag:

hun har vært ute hele dagen, så sier hun at hun vil ut igjen. Kl er 8 kveld og jeg sier at det er sent og hun ikke får lov. Da maser hun igjen. Jeg sa nei igjen. Men hun gir seg ikke og fortsetter og gråter. Da ble jeg så irritert at jeg skrek til henne med sinne og sendte til rommet og lot være der og gråte. 

Hva og hvor gjør jeg galt? 

Anonymkode: 2911e...532

 

Anonymkode: 43e03...e25

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts her

tror noen har misforstått litt her. Jeg skrev ikke jeg skriker til henne, men at jeg "skrek". Og det var akkurat dette jeg syns var strengt gjort av meg. 

Det er veldig lett å si å holde seg rolig og ikke bli irritert når hun spiller på tolmådigjeten min. Jeg gjør akkurat som dere sier, kommuniserer og forklarer rolig hvorfor hun ikke før lov. Men hun prøver seg igjen og igjen og igjen helt til jeg mister tolmådigjeten. Da blir jeg sint! 

Anonymkode: 2911e...532

Jeg har ei frøken selv, som kan lage et voldsomt drama over å ikke få viljen sin. Dramaet blir mindre når jeg som voksen greier å unngå å eskalerer situasjonen. 

Stopp tidligere. Å si 'nei' hundre ganger, trigger både deg og barnet.

- Kan jeg gå ut igjen?

- Klokka er åtte og det er straks leggetid, så det kan du dessverre ikke. 

- Jeg vil ut!

- Jeg forstår at du synes det er morsomt å leke ute. Det er sent nå, så du kan ikke gå ut mer i kveld.

- Jammen masse argumenter.

- Jeg svarte nei.

Alle videre spørsmål/mas gir et rolig 'det har jeg svart på'. Hver femte til tiende gang 'det er for sent på kvelden'. La henne gråte og være skuffet. Ikke overforklar. Du har sagt nei og begrunnet hvorfor. Hun har hørt deg.

Når hun har roet seg og akseptert at det blir som du sier, så anerkjenn følelsene på nytt. 'Du ble så veldig skuffet du, for du hadde så lyst ut og leke mer. Og så var det for sent på kvelden. Det er lov å bli skuffet når man ikke kan få det som man vil.'

Vær gjerne enig med henne i at det er skikkelig teit at hun ikke kan gå ut mer eller hva det måtte være. For det har hun lov til å føle. 

Unngå å heve stemmen. Vær rolig. Vær tilgjengelig. Hold fast ved avgjørelsen. 

Det blir bedre.

Anonymkode: f15c7...b12

[Torfa]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg lurer litt på en del ting her. 

Har datter som er 5 år gammel. Det som er at:

hun gidder ikke ta på og ta av seg klær, sier at hun ikke orker å ta på pysjamas og ber meg å ta på. Når jeg sier at hun må prøve, så blir hun sur på meg, og sier "det er du som skal ta på" da blir  jeg veldig irritert. Og lar henne sitte der og gråte helt til hun tar på seg klær alene. Er det for strengt gjort av meg da?

Når hun ikke får lov å gjøre noe, må jeg si til henne 100 ganger. Som for eksempel i dag:

hun har vært ute hele dagen, så sier hun at hun vil ut igjen. Kl er 8 kveld og jeg sier at det er sent og hun ikke får lov. Da maser hun igjen. Jeg sa nei igjen. Men hun gir seg ikke og fortsetter og gråter. Da ble jeg så irritert at jeg skrek til henne med sinne og sendte til rommet og lot være der og gråte. 

Hva og hvor gjør jeg galt? 

Anonymkode: 2911e...532

Ikke vondt ment i det hele tatt, men det spørsmålet ditt på slutten får meg til å tro at du nok trenger litt veiledning som forelder. At du ikke forstår at å skrike til et lite barn ikke er feil, synes jeg er veldig rart.

Et lite tips bare, ikke forvent voksne tanker og ressonemang av en åtteåring. Hun har ikke levd like lenge som deg og trenger å veiledes gjennom situasjoner og ja, barn kan spørre det samme spørsmål opptil 1000 ganger. Og når det synker inn kommer det noe nytt. Som sagt ikke forvent at åtteåringen har din livssvisdom, klarer du å la det synke inn vil du heller ikke bli så frustrert og aggressiv.

[AnonymBruker]

Skal ikke en femåring være i seng kl 20? 

Anonymkode: 920b3...942

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Skal ikke en femåring være i seng kl 20? 

Anonymkode: 920b3...942

Hvorfor det?

Anonymkode: f15c7...b12

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor det?

Anonymkode: f15c7...b12

Fordi små barn trenger søvn. 

Anonymkode: 920b3...942

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Fordi små barn trenger søvn. 

Anonymkode: 920b3...942

*nok søvn av god kvalitet

Anonymkode: 920b3...942

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Fordi små barn trenger søvn. 

Anonymkode: 920b3...942

Men hvis femåringen ikke må opp før 8.30 da?

Anonymkode: f15c7...b12

[AnonymBruker]

Akkurat det med pysjen, ville jeg latt bli opp til henne å avgjøre. "Tar du ikke på seg pysjen selv, så blir det ingen pysj". Sånn er jeg med all påkledning. Vil ikke ungen ta på sko, så neivel, gå uten. Vi har grus i oppkjørselen, så hun angrer alltid. Da får hun èn sjanse til, til å ta på sko selv. Gjør hun det ikke da, drar vi uansett, med eller uten sko. Hun er nettopp fylt fire, og vi har holdt på siden i fjor sommer med å gjøre det sånn. I vinter fikk hun kjenne på kroppen hvor kaldt det faktisk var, for å si det sånn (hun prøvde bare et par ganger, så skjønte hun at den kampen var tapt). Er skoene vriene å ta på (de nye joggeskoene hennes er det), så kan jeg hjelpe til. Nå har jeg lært henne å bruke skohornet, så stort sett så ordner hun det selv nå også med disse skoene.

Jeg synes ikke du er streng. Du kjefter. Når du mister besinnelsen, skriker til henne, så er det ukontrollert kjefting pga sinne og irritasjon. Det kan skje den beste forelder, meg også. Streng og konsekvent er en annen ting. 
Nå kjenner ikke jeg din datter, men vi har hatt lignende episoder med vår 4 åring. Hun vil leke med nabobarnet, men det passer ikke av ulike grunner. Jeg sier nei, forklarer tydelig hvorfor. Jeg gjør det samme 3 ganger (noen ganger mer om hun er veldig ufokusert). Hører hun ikke og maser, så tar jeg henne med meg inn og sier at nå blir det innetid. Innetid blir det til hun slutter å mase/looooover å ikke mase mer, og at hun ikke skal dra til naboen (uten å si ifra først/bare løpe over). Det funker hver gang.
Andre ganger gjelder det at hun/vi må inn pga kveldsstell og legging. Vil hun ikke høre etter 3. gangen, så sier jeg at jeg kommer til å løfte henne med meg inn - og da er det rett på kveldsmaten (ingen barnetv). Er det ikke så lenge siden middag (disse dagene ser vi gjerne ikke barnetv pga mangelen på tid sammen, så vi heller leker sammen den tida), så sier jeg at det er rett i seng uten kveldsmat. Jeg gir henne èn ny sjanse til å høre på meg, deretter løfter jeg henne med meg inn. Et par ganger på den måten, og hun hører stort sett... når hun skjønner at jeg faktisk vil bære henne med meg inn. Jeg pleier å måtte gi beskjed 3 ganger først, før hun innser at det får konsekvenser. 

Det hender vi har "basketak". Jeg er ikke redd for å ta i ungene mine, og tar dem gjerne under armen når de ikke vil høre. Jeg er nok hakket for streng, men de får i hvert fall tydelige beskjeder og info om konsekvenser før jeg går til verks. Synes også det er viktig med en god og reflektert samtale etterpå (hvor jeg har fått pusten tilbake, og barnet har roet seg (men før det blir helt fokusert på andre ting)). Jeg prøver å være streng på en "kjærlig" måte, hvor jeg ikke snakker hardt til dem, og er nøye på å si "vær så snill, er du grei" osv. 
Det hender jeg kjefter. Slik som jeg mener du gjorde. Jeg har endt opp med å skrike til barna, at "nå er det nok! Nå gjør du som jeg sier, og gjør det med èn gang! Jeg gidder ikke høre mer på dette her, du har å høre på meg" etc. Og så får jeg skyldfølelse herfra til månen etterpå. Jeg er nøye på å si unnskyld og forklare hvorfor det ble sånn etterpå. Påpasselig på hvordan jeg ordlegger meg, så jeg ikke anklager barnet for noe. Det var tross alt mi ega feil at jeg ble sint. Det var jeg som ikke klarte å gripe situasjonen an. 

Anonymkode: a0860...86d