Dere som er alene med barn, synes dere tenåringstidem var tøff.

[AnonymBruker]

Har to gutter, nesten 16 og 17 år. Synes det er travlere nå, enn da jeg hadde 4 barn under 7 år. 

En ting er eksamen og skolearbeid, som de må ha litt hjelp og oppfølging på. Så er det den evige grensesettingen. Her tror jeg nesten det er en fordel å være mann. I langhelgene nå har det blitt lite søvn, og opp på alt har jeg en jobb som er ekstra krevende på vårparten.

Vet det hører med, men trenger å høre at vi er flere. (Far er ikke stengt ute på noe vis, men prioriterer mye egne interesser).

Anonymkode: a45f3...7d7

[AnonymBruker]

Hjelp og oppfølging? Den er snart 16 og 17, klarer de ikke sette seg ned å gjøre skolearbeid på egenhånd?

Anonymkode: 20e7c...43c

[Silfen]

Nei, i den alderen er det jo bare frihet. Har alltid praktisert frihet under ansvar og det har lønt seg. 

[AnonymBruker]

Det eneste så store 'barn' trenger er vel mat, og en sjelden gang en klem. 

Anonymkode: ff8c6...fb5

[AnonymBruker]

Jeg er mor til en 16 år gammel datter, som og sliter psykisk. Hun er hos far maks en helg i måneden. De har ikke så godt forhold, da han prioriterer seg, seg og seg først alltid. Og jeg synes det er mye mer slitsomt nå, enn da hun var 3 år, og i full trass, og bare ville stikke av.

Anonymkode: 85ce3...d37

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hjelp og oppfølging? Den er snart 16 og 17, klarer de ikke sette seg ned å gjøre skolearbeid på egenhånd?

Anonymkode: 20e7c...43c

 

16 minutter siden, Silfen skrev:

Nei, i den alderen er det jo bare frihet. Har alltid praktisert frihet under ansvar og det har lønt seg. 

 

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det eneste så store 'barn' trenger er vel mat, og en sjelden gang en klem. 

Anonymkode: ff8c6...fb5

Og dere har vært alene med to gutter i denne alderen? I tillegg til yngre barn? 

Bøyer meg i støvet for at der syntes det var enkelt. Var en kollega som sa det samme, men han hadde bare en datter på 1 år.

Anonymkode: a45f3...7d7

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Og dere har vært alene med to gutter i denne alderen? I tillegg til yngre barn? 

Bøyer meg i støvet for at der syntes det var enkelt. Var en kollega som sa det samme, men han hadde bare en datter på 1 år.

Anonymkode: a45f3...7d7

Når man er 16 og 17 år og er frisk fysisk og psykisk bør det ikke være behov for spesielt med oppfølging og leksehjelp. Mange flytter for seg selv som 16-åring. Hvis de fortsatt får leksehjelp må du rett og slett lære de å bli mer selvstendig. Er det noe de lurer på kan de spørre faglærer. For du har vel ikke planer om å være leksehjelp når de skal ta høyere utdanning heller akkurat? Det eneste en kan lese over er om noen har store innleveringer o.l hvis man har jobbet svært mye med et tema selv og ikke klarer å se helt til slutt om alt henger sammen, men det gjelder ikke på VGS. Det er mer når det er snakk om bacheloroppgave eller hovedoppgave i mastergrad. 

Anonymkode: e806b...b08

[asterix]

I den alderen høster man fruktene av oppdragelsen i årene før. Allerede før tenårene lener jeg meg mer og mer tilbake og nyter at ungene mine er blitt store og selvstendige. Det har jeg i hvert fall gjort med alle mine.

[Hengebuksvinet]

Nå vel. De fleste jeg kjenner har opplevd tenårene som en krevende alder. Selvfølgelig er de mer selvstendige, men de fleste trenger likevel støtte og grensesetting. Og bare det å alltid måtte være tilgjengelig, hver kveld noen som må kjøres eller hentes. Du ta ikke et glass vin med naboen lenger, for tenåringer legger seg ikke klokka sju.

Noen ungdommer er enkle, er selvstendige på leksene fra 5.klasse og modne nok til å smarte valg. Oppdragelse har selvfølgelig litt å si, men man får ofte ikke som fortjent. Mitt inntrykk er at de færreste er modne for å flytte ut i denne alderen. Vi bor i en liten by, der ungdommer fra bygdene ofte havner på hybel. Mange av disse hadde virkelig hatt bedre av å bo hjemme noen år til. 

Tallene er også ganske tydelige. 1/3 av ungdommene i Norge ender opp uten vitnemål fra videregående. 10-15% kommer aldri i jobb (mange fordi de sitter oppe hele natten og spiller data). 

Applaus til alle de som fortsetter å følge opp ungdommen, fra meg. Alt for mange foreldre er for slappe og orker ikke sette nok grenser for barna sine.

[Silfen]

50 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 

 

Og dere har vært alene med to gutter i denne alderen? I tillegg til yngre barn? 

Bøyer meg i støvet for at der syntes det var enkelt. Var en kollega som sa det samme, men han hadde bare en datter på 1 år.

Anonymkode: a45f3...7d7

Ikke to gutter nei, men nå er de 18, 15 og 12. Så altså nok erfaring med aldersperspektivet. Med mindre ungene sliter med noe eller er dårlig oppdratt så burde ikke ungsomstiden være vanskelig altså. 

[AnonymBruker]

Ok, då har jeg tydeligvis gjort store feil i oppdragelsen 😥 Men jeg må vel bare stå på videre, uansett. Har jeg noe valg? HI

Anonymkode: a45f3...7d7

[absinthia]

Det jeg syntes var slitsomt, var at jeg måtte ha kontroll på dem, samtidig som de ikke var til stede der jeg kunne se dem, Jeg måtte la dem ta en del egne valg og la dem få sjansen til å gjøre dumme ting, slik at de gjorde erfaringer,, mens jeg satt hjemme og krysset fingrene for at de husket noe av det jeg hadde forsøkt å lære dem årene før. Det er litt mindre nervepirrende med de som er såpass små at du har dem på en armlengdes avstand.

I tillegg er stort sett 16-17 åringer temmelig selvsentrerte og må ofte minnes på at de må ta hensyn til resten av familien.

Heldigvis så har jeg erfart at etter at du har revet deg litt  i håret og krysset fingrene i et par år, så skjer det noe i hodene deres når de er rundt 19, som gjør at de plutselig blir klar over at ting man har forsøkt å prente inn, har en årsak og at det er de selv som er ansvarlige for eget liv. - Det siste har jeg opplevd, både når det gjelder meg selv, ungdommer jeg har møtt i forbindelse med tidligere jobb og mine eldste barn.

[AnonymBruker]

Stadig diskusjoner om grenser og hvorfor,  men egentlig så gikk det helt greit. Det tyngste var nok innetider og henting på kvelden. At jeg alltid måtte stå stand by. At jeg ikke kunne legge meg når jeg var trøtt. En tenåring krevde ekstra oppfølging. Var mer enn tøft nok,  men vi kom oss gjennom det. 

Anonymkode: 26113...2f5

[AnonymBruker]

Jeg er alene med en på 18 og en på 14. Jeg har dem 100% av tiden da far er ute av bildet.

Mine to er enkle og greie, piltoppfyllende, skoleflinke og høflige ungdommer. Så vi har aldri de store kranglene her hjemme om grensesetting etc. Men jeg synes likevel det er en krevende tid. Den eldste skal gradvis lære seg å stå på egne ben, ta egne avgjørelser. Her er det min jobb å veilede, følge opp, slippe tak, hente inn og slippe opp igjen. En ganske krevende prosess rent psykisk synes jeg. Og hun skal hentes på fest, øvelseskjøring tar tid, jeg skal være mental støtte før eksamen, det er et utseendepress som skal leves med og som voksen skal jeg korrigere, reflektere over dette med henne. Valg av fag, videre studier. Jeg synes absolutt det er en krevende tid med 18-åring i hus.

14-åringen skal følges opp på aktiviteter, kjøres og hentes. Føler meg som sjåfør, mental trener, bank, materialforvalter osv osv til tider  Men det er jo givende, og krevende! Hun skal følges opp på skolen, selv om hun tar fullt ansvar selv. Men det er jo likevel øving til tentamen, det er refleksjoner rundt egen innsats om karakterene ikke blir som de selv forventer, det er bevisstgjøring av egen rolle i ulike situasjoner. Pubertet, usikkerhet rundt seg selv. Så dette er jo også en alder som er krevende.

Jeg synes det var enklere totalt sett når de var 8 og 11 år, men vil ta med at det er en fin tid nå også  

 

Anonymkode: d46ae...a41

[AnonymBruker]

Takk til dere siste som svarte. Helgen har gått bra den, men av og til føles det som de setter meg på dobbel prøve. Siden de er to. 

De er jevnt over høflige og kjekke. Men av og til skulle jeg ønske vi var to om ansvaret. HI

 

Anonymkode: a45f3...7d7

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

 Takk til dere siste som svarte. Helgen har gått bra den, men av og til føles det som de setter meg på dobbel prøve. Siden de er to. 

De er jevnt over høflige og kjekke. Men av og til skulle jeg ønske vi var to om ansvaret. HI

 

Anonymkode: a45f3...7d7

Jeg er sikker på at du gjør en kjempegod jobb med ungdommene dine  At man stiller seg spørsmål rundt alder, foreldrerolle tyder på at du er bevisst den oppgaven du har.

Jeg kjenner så godt igjen den følelsen av å være alene om ansvaret og pliktene, og det å savne noen å dele det med. Men vi får klappe oss selv på skuldra for den jobben vi gjør 😊 

God klem til deg og nyt lørdagen 

Anonymkode: d46ae...a41

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Stadig diskusjoner om grenser og hvorfor,  men egentlig så gikk det helt greit. Det tyngste var nok innetider og henting på kvelden. At jeg alltid måtte stå stand by. At jeg ikke kunne legge meg når jeg var trøtt. En tenåring krevde ekstra oppfølging. Var mer enn tøft nok,  men vi kom oss gjennom det. 

Anonymkode: 26113...2f5

Gi dem en sykkel. 

Sett deg ned og snakk med dem, bli enige om regler og 'straff'. 

Anonymkode: ff8c6...fb5

[Maleficenta]

https://www.psykologforeningen.no/publikum/velkommen-til-psykologhjelp/vanlige-utfordringer-for-tenaaringsforeldre

Fant dette på nettet. Masse tips.

[AnonymBruker]

Ungdomen her i hus, er som oftest hjemme.da på rommet med ps4 det er der jeg som mor setter grenser, for vil ikke at sønnen min skal sitte å spille hele dagen og til langt på natt. Vi harnoen avtaler, men ikke alltid lett å følge.så problem er når jeg sier nok er nok, da er det en sint ungdom i hus, og DT er ikke gøy. Er også kjøring til og fra aktiviteter. Jeg er heldigvis ikke alene

men sønnen er flink med skolearbeid, der hjelper vi ikke til. (Vil ikke ha hjelp) 

tror du har oppdratt de bra, men det er noe som skjer med ungdom. De kan og veit alt.

stå på :klem;

Anonymkode: 4e721...e3b

[AnonymBruker]

Er ikke mor selv, men jeg kan love deg at min mor hadde et sant helvete fra jeg var 14 til jeg var 17  

Anonymkode: bc397...16a