Kan noen "diagnosere" meg - rådvill alenemor

[AnonymBruker]

Så, jeg og barnefar splittet for snart to år siden. Vi har ett barn sammen. Jeg var den som gjorde det slutt, etter løgner og utroskap. Helt kaos på slutten. Og jeg følte meg egentlig rimelig trygg på den beslutningen, da vi til tross for alt faktisk har klart å ha ett godt sammarbeid. 

 

Helt til nå. Nylig har jeg truffet en flott mann. Eller, nylig og nylig... Vi har kjent hverandre i mange år, ikke noe særlig godt, vel og merke. Så begynte vi å snakke på facebook, og han vil vi skal dra ut sammen i morgen. Bli litt bedre kjent, da han faktisk har 'holdt øye med meg' som han så fint sa. 

 

Og vips, så har jeg ikke klart å svare denne flotte karen mer. Jeg fikk helt ut av det blå kalde føtter, og... jeg tror realiteten traff meg, at jeg faktisk må gå videre. At det ikke ble noe av familielivet med bf. Jeg fikk så hinsides med angst, en plutselig bunnløs sorg. Hva skjedde nå??? Det er jo så lenge siden, jeg trodde jeg hadde gått videre for lenge siden? 

 

I dag sitter jeg her med netflix og potetgull, faktisk sippet litt til en relativt tragisk film. Har jegplutselig fått kjærlighetssorg her? Altså, det føles ut som jeg holder på å gå gal. Jeg vil jo ikke tilbake til det kaoset av ett forhold, det knakk meg Så psykisk ned. Men... så sitter jeg her da, og ønsker at vi var oss tre igjen. Men samtidig ikke. Jeg vet ikke. 

 

Hva gjør jeg nå? Vil jo ikke gi fyren falske forhåpninger om jeg nå har ubearbeidet følelser for bf, men samtidig så vet jeg med meg selv at dette ikke er noen godidé. Men så er det de tankene da... Noen som har vært i samme situasjon, som har noen gode råd? For jeg tror jeg har mistet vettet. 

Anonymkode: b2c11...6a2

[AnonymBruker]

Jeg tror det er greiest å være singel som alenemor. Ny fyr lager bare krøll.

Anonymkode: e212c...cd7

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg tror det er greiest å være singel som alenemor. Ny fyr lager bare krøll.

Anonymkode: e212c...cd7

Mener du virkelig vi alenemødre skal forbli single for alltid? Eller barna er ut av hus? Jøss, takk for kjernesvar 😂

Anonymkode: b2c11...6a2

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg mye igjen.. Jeg brøyt med min eks, han var ingen god kjærest, bidro ingenting i familielivet, prioriterte helt feil(vi har to barn sammen) Lista er lang over gode grunner for meg å gå.. Jeg føler ingenting når jeg ser han, jeg angrer ikke eller noenting. Jeg har gått videre, tom fått et nytt barn med min nye samboer, som er min eks rake motsetning. Han er en helt fantastisk mann. Allikevel, 4 år etterpå, sitter jeg igjen med en bunnløs sorg over at det ble som det ble.

Jeg har dessverre ingen gode råd, ville bare si at du ikke er alene😊

Anonymkode: 11be2...95c

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mener du virkelig vi alenemødre skal forbli single for alltid? Eller barna er ut av hus? Jøss, takk for kjernesvar 😂

Anonymkode: b2c11...6a2

Jeg er alemor selv uten noen eks å forholde meg til, men jeg mener det ja:) sier ikke SKAL men det er det jeg anser som det greieste.

Takk for latterliggjøring!

Anonymkode: e212c...cd7

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg mye igjen.. Jeg brøyt med min eks, han var ingen god kjærest, bidro ingenting i familielivet, prioriterte helt feil(vi har to barn sammen) Lista er lang over gode grunner for meg å gå.. Jeg føler ingenting når jeg ser han, jeg angrer ikke eller noenting. Jeg har gått videre, tom fått et nytt barn med min nye samboer, som er min eks rake motsetning. Han er en helt fantastisk mann. Allikevel, 4 år etterpå, sitter jeg igjen med en bunnløs sorg over at det ble som det ble.

Jeg har dessverre ingen gode råd, ville bare si at du ikke er alene😊

Anonymkode: 11be2...95c

Tusen takk for du delte ❤ Jeg håper jo det er dét som er tilfellet her også, at det "bare" er sorgen over alt som aldri ble, og drømmene om framtiden som må lukkes for godt. Det kjennes bare ut som en del av meg ønsker å forsøke igjen, så ropet det lille snevet av fornuft høyt nei. Jeg må faktisk ta meg ordentlig sammen her, for ikke å ringe han. Det er skikkelig krise. Føler jo meg gal, var jo ferdig med dette for lenge siden. 

 

... trodde jeg, da. 

Anonymkode: b2c11...6a2

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg er alemor selv uten noen eks å forholde meg til, men jeg mener det ja:) sier ikke SKAL men det er det jeg anser som det greieste.

Takk for latterliggjøring!

Anonymkode: e212c...cd7

Var overhodet ikke ment som latterliggjøring. Jeg har en flott stefar som har vært i livet mitt siden jeg var tre, og en like flott pappa. Aldri opplevd noen form for høylytte krangler eller diskusjoner rundt det, faktisk har vi alle feiret jul sammen siden jeg var liten :-) Ikke alltid det må bli styr. Det blir som man gjør det til, tenker jeg.

Anonymkode: b2c11...6a2

[Pinkee]

Helt normalt, det er bare sorgen over den drømmen som ikke ble. Nå som du plutselig fikk en ny beiler, så våknet reaksjonen til livet. Kanskje har du ikke latt deg selv sørge skikkelig over det forholdet som gikk i dass, det ble for mye kaos i avsluttingen. Grin i vei, men send på han nye typen ei melding og takk ja til et enkelt møte. Så tar du det meget sakte og rolig derfra. Ikke la eksen ødelegge noe som kan bli bra.

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Var overhodet ikke ment som latterliggjøring. Jeg har en flott stefar som har vært i livet mitt siden jeg var tre, og en like flott pappa. Aldri opplevd noen form for høylytte krangler eller diskusjoner rundt det, faktisk har vi alle feiret jul sammen siden jeg var liten :-) Ikke alltid det må bli styr. Det blir som man gjør det til, tenker jeg.

Anonymkode: b2c11...6a2

Vi har samme bakgrunn vi to da Likevel mener jeg det jeg mener. Ikke alle valg stammer fra traumer og bråk.

Anonymkode: e212c...cd7

[stan]

Tipper du rett og slett fikk en slags sorgreaksjon. 

Selv om du var den aktive i bruddet er det ikke uvanlig med en følelsesmessig reaksjon. 

Så langt har det kanskje handlet om det praktiske og få ting til å fungere. Når du nå fikk en påminnelse om hva status faktisk er kom reaksjonen. Gi deg selv tid. Se framover. 

[Sirah]

1 minutt siden, Pinkee skrev:

Helt normalt, det er bare sorgen over den drømmen som ikke ble. Nå som du plutselig fikk en ny beiler, så våknet reaksjonen til livet. Kanskje har du ikke latt deg selv sørge skikkelig over det forholdet som gikk i dass, det ble for mye kaos i avsluttingen. Grin i vei, men send på han nye typen ei melding og takk ja til et enkelt møte. Så tar du det meget sakte og rolig derfra. Ikke la eksen ødelegge noe som kan bli bra.

Enig. Send denne fyren en melding nå og si at du gjerne vil ta en øl/en middag eller en gåtur med han  At du takker ja til et møte betyr IKKE at du har lovet han hverken sex, forhold eller giftemål  Du åpner derimot opp for en ny relasjon - om det så er vennskap eller noe annet. 

Om ikke annet kommer du deg ut av huset og får prøvd deg litt "der ute" igjen!

Lykke til!

 

[AnonymBruker]

Jeg leser alle disse meldingene om at du skal sende "han nye" en melding.. Men jeg sitter der.. Med han nye.. Og jeg klarer fremdeles ikke å gå helt videre.. Jeg trodde jo selvfølgelig at jeg hadde det.. Det var jo derfor jeg gikk videre. Og som jeg skrev lenger opp, jeg er ganske sikker på at jeg gjorde rett, at det aldri ville funka. Men jeg klarer ikke slippe den følelsen av at jeg burde prøvd bare en siste gang🙄 Og tro meg, når du går videre, da sitter du hvertfall i saksa. Kan ikke se deg tilbake, klarer ikke helt å se framover heller. Det er helt grusomt😥

Anonymkode: 11be2...95c

[AnonymBruker]

På 5/25/2017 den 21.15, AnonymBruker skrev:

Så, jeg og barnefar splittet for snart to år siden. Vi har ett barn sammen. Jeg var den som gjorde det slutt, etter løgner og utroskap. Helt kaos på slutten. Og jeg følte meg egentlig rimelig trygg på den beslutningen, da vi til tross for alt faktisk har klart å ha ett godt sammarbeid. 

 

Helt til nå. Nylig har jeg truffet en flott mann. Eller, nylig og nylig... Vi har kjent hverandre i mange år, ikke noe særlig godt, vel og merke. Så begynte vi å snakke på facebook, og han vil vi skal dra ut sammen i morgen. Bli litt bedre kjent, da han faktisk har 'holdt øye med meg' som han så fint sa. 

 

Og vips, så har jeg ikke klart å svare denne flotte karen mer. Jeg fikk helt ut av det blå kalde føtter, og... jeg tror realiteten traff meg, at jeg faktisk må gå videre. At det ikke ble noe av familielivet med bf. Jeg fikk så hinsides med angst, en plutselig bunnløs sorg. Hva skjedde nå??? Det er jo så lenge siden, jeg trodde jeg hadde gått videre for lenge siden? 

 

I dag sitter jeg her med netflix og potetgull, faktisk sippet litt til en relativt tragisk film. Har jegplutselig fått kjærlighetssorg her? Altså, det føles ut som jeg holder på å gå gal. Jeg vil jo ikke tilbake til det kaoset av ett forhold, det knakk meg Så psykisk ned. Men... så sitter jeg her da, og ønsker at vi var oss tre igjen. Men samtidig ikke. Jeg vet ikke. 

 

Hva gjør jeg nå? Vil jo ikke gi fyren falske forhåpninger om jeg nå har ubearbeidet følelser for bf, men samtidig så vet jeg med meg selv at dette ikke er noen godidé. Men så er det de tankene da... Noen som har vært i samme situasjon, som har noen gode råd? For jeg tror jeg har mistet vettet. 

Anonymkode: b2c11...6a2

Jeg tror nok det er nokså menneskelig og normalt å savne parforholdet man hadde - selv om det gikk skeis. 

Dere har dessuten et barn sammen og da har båndene vært - og vil alltid være sterke / vil være der livet ut. 

Men, det var en grunn til at du brøt ut 

Du bør holde deg sterk alene sammen med barnet. Ha jibb, kolleger og venner. Nyt livet alene med venner og barn. 

IKKE få ny mann. Det blir bare bråk.

Anonymkode: 9f299...977