Oppdragelse - Hva baserer du din på?

[Biloba]

Babytiden er forlengst over og mini som ble født i fjor vinter er veldig utforskende og tester grenser. Årene som ligger foran blir spennende, og vi må ta mange valg hver dag i oppdragelsen, noen gjennomtenkte og noen mer tilfeldige og noen på tross av bedre vitende. Vi har også litt ulike meninger om både metoder og mål.

Hvordan velger du din oppdragelsesstil? Tar du det intuitivt fra dag til dag, setter deg mål og jobber mot dem, har du dine foreldre eller andre som forbilder, leser du litteratur om temaet for å bli klokere? Eller tenker du at sunn fornuft og kjærlighet vil løse det meste?

[skruf]

Tror man kommer langt med sunn fornuft og kjærlighet, konsekvenser og noen ganger trusler... Åpenhet og ærlighet er også viktig, og det å se barnet for den personen det er. Rutiner er viktig, men det er også viktig å bryte rutiner av og til. 

Tror egentlig ikke jeg har en bestemt oppdragerstil. Jeg er streng, men ikke superstreng. Velger mine kamper. Lar barna vinne sine kamper også. 

Det som iallefall er viktig er at mannen min og meg kjører ganske lik linje. Det gir forutsigbarhet og trygghet. 

(oppdragerstilen vår funker på bikkja også....har verdens mest harmoniske og gode hund. Aldri vært på et eneste kurs, vi har tenkt barneoppdragelse på hunden også  )

[Arkana]

Det er ikke noe jeg har en plan over. Hvordan man oppdrar barn kommer jo an på så veldig mye, ikke minst barnas egen personlighet. Det som fungerer på ett barn fungerer ikke på andre så jeg synes det blir rart å på forhånd bestemme seg for en stil som kanskje eller kanskje ikke fungerer (eller kanskje fungerer på ett barn, men ikke andre, søsken kan være svært ulike). Jeg tenker som skruf at man kommer langt med sunn fornuft og kjærlighet. Jeg har en slags overordnet tanke om hva slags mor jeg ønsker å være og hva jeg ønsker å oppnå (jeg er streng, jeg er konsekvent, jeg velger mine kamper, jeg snakker mye med barna og tar hensyn til deres meninger, jeg vil at det skal ligge fornuft og logikk bak avgjørelsene og at jeg ikke bare bestemmer fordi jeg kan, og barna mine skal vite at de alltid kan komme til meg og jeg vil hjelpe og støtte dem uansett hva det gjelder, for å nevne noe), men akkurat hvordan vi takler hver enkelt utfordring har jeg ingen forhåndsbestemt mal for. Veien blir til mens man går. 

Endret 24. mai 2017 av Arkana

[AnonymBruker]

Samme som Arkana egentlig. Ser an personligheten og tar det deretter. Eneste jeg tenker er greit er å være konsekvent og gjennomføre en "trussel", ta bort iPad etc. Opplevde på lekeland et barn som slo etter andre barn dersom de lekte der han lekte. Far truet barnet med å gå dersom han ikke sluttet, men gjennomførte ikke. Tror han truet 4-5 ganger før jeg selv valgte å gå derfra. Sånn vil jeg iallefall ikke være!

Anonymkode: 941d9...a43

[AnonymBruker]

Jeg går for Astrid Lindgren: Ge barnen kärlek, mera kärlek och ännu mera kärlek, så kommer folkvettet av sig själv.

Langsiktige mål i barneoppdragelse høres helt snålt ut for meg. Barnet mitt er ikke en ansatt.

Anonymkode: eddfc...47e

[Gjest GoldenLioness]

Jeg baserer oppdragelsen på kommunikasjon, gjensidig respekt, forståelse, møtes på halvveien, velge kamper med omhu, å være konsekvent, masse kjærlighet og en god dose tålmodighet. 

Barnet vårt er veldig rolig og tålmodig i det store og hele, men han har et temperamentm er utrolig sta og liker ting på sin måte. Noen ganger blir han hysterisk, rasende og utragerende som de fleste 2 åringer blir og da forholder jeg meg iskald og rolig. Jeg prøver å prate rolig med han. Funker ikke det så ignorerer jeg den dårlige oppførselen, men viser at jeg er der uten å gi han reaksjon på negativ atferd. Hans "sinnaanfall" varer aldri mer enn noen sekunder før han roer seg. Jeg lar det aldri eskalere. 

Jeg fjerner han også fra situasjoner der en sinna unge har en tendens til å "henge seg opp". I stedenfor å prøve å ikke få han til å f.eks smelle med skapdøren etter noen forsøk på å si nei og han er ute etter å teste grenser og få en reaksjon så tar jeg har bare bort. Noen ganger er det helt OK andre ganger begynner han å hyle og da bare lar jeg han hyle og fåt bort fra han og gjør andre ting. Da stopper han så og si med en gang og finner på noe annet. 

Jeg er ekstremt opptatt av ros og positiv forsterkning. Han får mye skryt, applaus og ros når han utfører ønsket atferd eller gjør nye ting. Heller fokusere på det positive og vise han at det bare fører moro med seg og så heller ignorere/ikke respondere med mye drama på negative/dårlig oppførsel.

Ellers så prøver jeg alltid å se verden fra hans side. Ting er ikke enkelt når en ikke kan snakke eller kommunisere skikkelig. Da er de min jobb å forutse og sette meg inn i hans problemstilling og hvordan jeg kan hjelpe han å løse den på en fornuftig måte. 

Foreløpig har det fungert veldig godt. Tror ikke jeg komme til å endre så mye på basen på oppdragelsen selv om den selvsagt vil utvikle seg med barnet etterhvert som han vokser. 

[AnonymBruker]

På 5/25/2017 den 0.01, Biloba skrev:

Babytiden er forlengst over og mini som ble født i fjor vinter er veldig utforskende og tester grenser. Årene som ligger foran blir spennende, og vi må ta mange valg hver dag i oppdragelsen, noen gjennomtenkte og noen mer tilfeldige og noen på tross av bedre vitende. Vi har også litt ulike meninger om både metoder og mål.

Hvordan velger du din oppdragelsesstil? Tar du det intuitivt fra dag til dag, setter deg mål og jobber mot dem, har du dine foreldre eller andre som forbilder, leser du litteratur om temaet for å bli klokere? Eller tenker du at sunn fornuft og kjærlighet vil løse det meste?

Tenker at staten ved BUFDIR og den offentlige, kvinnedominerte skolen står for indoktrineringen om hva man bør og ikke bør?

Anonymkode: 0ad52...197

[AnonymBruker]

Gir de masse kjærlighet. Viser at jeg er glad i de selv når jeg er skuffet og dermed også oppmuntre til ærlighet.

Har stort fokus på høflighet, som å hilse pent og alltid takke for store og små ting. 

Lære de å sette seg inn i andres situasjon. Empati og respekt for at vi alle er forskjellige. 

Sier unnskyld hvis jeg mister temperamentet. 

Være konsekvent, men også la barna vinne frem en sjelden gang iblant når de har gode argumenter og spør på en fin måte. 

Rutiner er viktig for en god og enklere hverdag (tok meg alt for lang tid å finne ut). 

Det beste rådet jeg noengang har fått er; VELG DINE KAMPER. Alt trenger ikke være "perfekt" hele tiden, og hvis jeg skal gå å rette på alt mulig rart ville det blitt rimelig dårlig stemning, og jeg ville blitt veldig sliten. Sparer på kreftene til de viktige sakene.

Kan anbefale en bok som heter De utrolige årene av Carolyn Webster-Stratton. Kjempenyttig bok om barneoppdragelse! :-) 

Anonymkode: c8608...bcb

[AnonymBruker]

Relasjonsbygging, varme og grensesetting. Alltid prøve å se barnet innenfra.

Anonymkode: 4d3c0...b1f

[TinaChristina]

Å lære barna til å ha respekt, toleranse og empati. Kjærlighet og trygghet.

[AnonymBruker]

Sitat

 

Sunn fornuft. Egen erfaring. Det jeg har lest om barneoppdragelse og som virker fornuftig (det der med passe grensesettende, kjærlig, trygg). Barnet selv (det som funker på den ene er ikke det samme på den andre). Mine egne, grunnleggende verdier. Heldigvis er vi ikke uenige i det viktigste, min mann og jeg. Og heldigvis ser jeg at teori og praksis ikke alltid stemmer overens, når det gjelder oss begge, men det er de små tingene (som at unntaksvis gir man blaffen og barna legges ALT for sent fordi man har det koselig, men man mener fortsatt leggerutiner er viktig i det daglige. At vi skal spise sunt, men plutselig overasker en med skokolade på lur, men ikke hver dag). 

Anonymkode: 61942...dc4

[AnonymBruker]

Meg over, ser jeg ikke svarte helt: jeg har mine foreldre som forbilde, jeg har lest masse litteratur, jeg har observert andre barn-. Og SÅ bruker jeg det jeg syns virker fornuftig og som jeg tror passer mine barn og vår familie, i samspill med faren. Mål har vi vel ikke annet enn at vi skal lykkes, overordnet vil vi jo de skal bli lykkelige mennesker som har det bra og gjør vel, akkurat nå sliter vi med å få dem til å sitte ved bordet og ikke grise med maten (skolebarn...) så det blir noen mer prosaiske delmål underveis, som noen ganger kan kræsje: Lykkelige, frie barn som er veloppdragne og ikke bråker... Flinke og ambisiøse som kommer til å gjøre det godt, men som skal ha en indre motivadjon til å gjøre lekser og aldri mases på eller tvinges eller belønnes... Barn som er rene og pene i tøyet, søte og har fine ting, men overhodet ikke er materialistiske eller overfladiske eller bryr seg om slikt... Osv. En rettlinjet vei med ETT mål er det ikke. Vi har store HÅP fir barna, og det er lett å føle man mislykkes, når de har raserianfall og er frekke, utakknemlige eller ulykkelige. 

Anonymkode: 61942...dc4

[jabx]

På 25.5.2017 den 6.52, AnonymBruker skrev:

Samme som Arkana egentlig. Ser an personligheten og tar det deretter. Eneste jeg tenker er greit er å være konsekvent og gjennomføre en "trussel", ta bort iPad etc. Opplevde på lekeland et barn som slo etter andre barn dersom de lekte der han lekte. Far truet barnet med å gå dersom han ikke sluttet, men gjennomførte ikke. Tror han truet 4-5 ganger før jeg selv valgte å gå derfra. Sånn vil jeg iallefall ikke være!

Anonymkode: 941d9...a43

Hvordan vil personligheten til barnet forandre på oppdragelsen egentlig?

[Arkana]

43 minutter siden, jabx skrev:

Hvordan vil personligheten til barnet forandre på oppdragelsen egentlig?

Fordi det er mange veier til samme mål og hvilken vei man velger avhenger av barnet og hva det responderer på. 

[AnonymBruker]

I vårt hjem går vi for good cop/bad cop-metoden.

Haha, neida, vi har ikke en egentlig metode, og barna våre er ulike (den ene tåler irettesettelse, den andre er mer følsom og blir helt knust, så vi må være forsiktige der). Men jeg er nok strengere enn mannen, og mer konsekvent. Så det blir ofte til at jeg tar de litt kjipe kampene, f.eks. med lekser, rydding av rommet etc., mens mannen min ligger og sover på sofaen og ikke får med seg situasjonene der barna må snakkes til, så han er selvsagt den snille som ikke kjefter/maser. Føler at han ikke er like mye tilstede som jeg generelt er (oppmerksomheten hans er ofte rettet andre steder enn mot barna), på godt og vondt egentlig. Heldigvis er det ikke slik at barna hater meg for at jeg er streng. Det er alltid meg de kommer til først, når det er noe, uansett hva. Da føler jeg at jeg er på rett spor med oppdragelsen.

Anonymkode: bf230...15c

[AnonymBruker]

1 time siden, jabx skrev:

Hvordan vil personligheten til barnet forandre på oppdragelsen egentlig?

Det vil forandre metodene, ikke målene. Min eldste blir motivert og liker å ha slike belønningsklistremerke-systemer, eller: Den som sitter pent ved bordet og spiser opp (god mat hun liker) får dessert, hun syns det er gøy. Mannen min pleier å si sånn:" Nå kommer jeg med en søplesekk om ti minutter, og det som ikke er borte fra gulvet da, havner i sekken". Eldstemann hviner av glede og ni-rydder rommet og syns det er gøy (får så masse ros, det har aldri havnet noe i sekken). Vår yngste misliker slikt sterkt, og ber om å få slippe (Nei, bryr meg ikke, da vil jeg ikke ha dessert.). Rydding starter overhodet ikke, hun vil heller at det havner i sekken, og hun blir sur på faren som foreslår noe slikt. Så med henne må vi lage andre avtaler: Nå tar vi å rydder sammen slik at vi slipper å tråkke på all den legoen og fordi det er rotete. Hun syns "havne i sekken-trusselen" er tåpelig, og streiker. Men hun har en bedre indre motivasjon til å for eksempel gjøre lekser, der trenger vi ikke å mase, mens eldstemann må følges opp og passes på. Altså får ikke eldstemann se på tv før leksene er gjort, yngste syns det er en selvfølge og trenger ikke en slik regel. For eksempel. Målet er jo det samme: rommet skal ryddes, lekser skal gjøres. 

Anonymkode: 61942...dc4

[AnonymBruker]

Har vel forsåvidt en plan, men det går mest på hva jeg som forelder kan gjøre for å øke muligheten for at barn får tro på seg selv, blir selvstendig og omsorgsfull mot andre. 

Utover det prøver jeg å kose mye/le sammen og bruke humor.

Ellers har jeg noen ting jeg har nulltoleranse på(hyle til andre og oss voksne/slå)- men jeg forsøker å veilede hva man kan gjøre istedenfor. Unngår "sånn er det ferdig snakka" uten å forklare årsaken. Foreløpig fungerer det overraskende bra, men det blir garantert verre i tenår vil jeg tro. Iallefall om mine gener går videre på det punktet  

Far kan være litt vel korrigerende på enkelte ting mener jeg(han prøver bidra positivt, men kan noen ganger si ting som kun er klaging/kritiserende på ting barnet ikke kan noe for og som er normalt for alderen), og jeg stopper da ting jeg mener vil påvirke selvbildet negativt over tid- så vi diskuterer litt på det. Noen ting er sånn "mange veier til Rom", andre ting står jeg steilt på at er en dårlig måte å oppdra på(altså alt som bare påvirker negativt og gir usikkerhet/dårlig selvbilde).

Anonymkode: 180e6...186

[AnonymBruker]

Veldig pedagogisk grensesetting og indre motivasjon, og kjærlighet kommer selvsagt utenom  

Anonymkode: 90abb...7c3

[AnonymBruker]

Tror  ikke på kjefting og straff. Vi prater sammen. Ærligheten. Det å være tilstede. Aldri avvist for en klem eller en prat. 

Tror barna mine har fått kjeft 4 ganger.... De er nå ungdommer. 

Anonymkode: 665e8...530

[AnonymBruker]

Selv i en søskenflokk er barn forskjellige og kan ikke oppdras likt

Anonymkode: 665e8...530