Når jobben invaderer familielivet

[AnonymBruker]

Jeg og samboeren min har vært kjærester i snart 7år og befinner oss nå på et bunnivå hva gjelder forholdet. For 4år siden startet han og broren eget firma og jeg bytta til en mer fleksibel jobb. Vi har to små barn som har vært nokså krevende søvnmessig. Vi takler det dårlig begge to, men har hatt en grei dialog på at det er "unntakstilstand" og at det vi sier til hverandre i kampens hete slettes dagen derpå. Jeg har vært veldig sliten siden jeg i tillegg til å ha vært hjemme med barna, har studert. 

Det som også sliter meg ut er at jeg må fungere som en levende almanakk for samboeren. Han tar ikke inn eller glemmer praktiske beskjeder om ting vi må huske. Selv om jobben er nokså sesongbasert har han aldri fri. Og broren dukker til stadighet opp uanmeldt i tide og utide for å diskutere jobb - i timesvis. I tillegg kommer telefonsamtaler når vi spiser middag, midt i leggetida og om kvelden. Jeg har gitt uttrykk for at han må prøve å skille jobb og privatliv, uten hell. Så i går rant begeret over. Vi har ikke snakket noe særlig siden, men jeg grubler mye på hva og hvordan jeg skal ta opp ting med han. Jeg regner med at vi begge går med mange av de samme tankene, at slik kan vi ikke ha det. Vi bryter nok isen i kveld etter at ungene er i seng. 

Jeg kan være dårlig til å ta opp ting, har vanskeligheter med å forklare og finne gode formuleringer, som går over i frustrasjon og sinne når jeg føler jeg ikke blir hørt eller tatt på alvor, og kan sikkert av og til passe godt til "sur drittkjerring". Greia er at jeg nå har kommet til et punkt hvor jeg føler avsky til både jobben hans og broren hans. De invaderer liksom hjemmet vårt og kludrer til alle planene våre. 

Hvordan griper jeg dette an?  

Anonymkode: 2d6ec...389

[Gullik]

Du sier det til ham.

[AnonymBruker]

Å, som jeg kjenner meg igjen!!! Sånn hadde vi det i mange år, og det utgjorde en reell trussel for forholdet vårt etter at vi fikk barn. Jeg følte på et tidspunkt at det nesten hadde vært bedre å være alene med ungene enn å være to, men fungere som alenemor. Men så visste jeg jo at vi egentlig hadde det fint sammen, og han er en kjempefin pappa når han er sammen med ungene, så vi jobbet oss gjennom det, men jeg bar drittlei en periode. Han hadde alltid tankene på jobben, et øye på telefonen hele tida ("skal bare ta en kjapp telefon"), glemte ting vi hadde snakket om (fordi han mest sannsynlig ikke hørte etter) og jeg følte at jeg rett og slett ikke var viktig for ham. Jeg begynte også å avsky jobben hans og ønsket ikke å være med på arrangementer etc fordi jeg følte at den hadde stjålet mannen min omtrent (selv om ansvaret egentlig lå hos ham, da). Vi kranglet masse om det, men på et tidspunkt tror jeg han forsto hvor alvorlig det var, og vi ble bl.a enige om at han skulle legge bort telefonen fra han kom hjem og til ungene var i seng. Det fungerte faktisk, men da måtte jo jeg godta at han jobbet litt på kveldene. En annen ting vi gjorde feil ei stund, var å planlegge veldig godt ift barna og deres aktiviteter, men vi glemte å planlegge tid for bare oss to. Dermed ble det sånn at en av oss alltid var opptatt med sitt, men vi var sjelden sammen. Det begynte vi også å endre. Men jeg tror det aller viktigste var å være tydelig på en rolig måte på hvor alvorlig man føler situasjonen er, og så bli enige om noen konkrete tiltak som begge kan leve med.

Anonymkode: f73ec...f06

[AnonymBruker]

Du må legge klare føringer og være tydelig på hva du trenger og hva du forventer. Vi har mange av tilsvarende problemer med mannens jobb, men det ble klart bedre da jeg ganske enkelt la ned jobb og telefonforbud i middag og leggetid. Dvs i praksis fra han kommer hjem fra jobb i 18-tiden til ungene er i seng. De samme reglene gjelder om morgenen og dagtid i helgene og ferier (unntak om det ikke går ut over familien, f.eks. når vi er opptatt med annet). Det vi fortsatt har problemer med er å finne tid sammen, på kveldene sitter han som regel på kontoret og jobber, samt ett hvert frie minutt ellers. Det er slitsomt å måtte skrive tid inn i kalenderen eller vente i det uendelig på en mann som ikke kommer ut i stua på lørdags kvelden, for han skal bare først...

Anonymkode: 66ce4...50a

[AnonymBruker]

17 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å, som jeg kjenner meg igjen!!! Sånn hadde vi det i mange år, og det utgjorde en reell trussel for forholdet vårt etter at vi fikk barn. Jeg følte på et tidspunkt at det nesten hadde vært bedre å være alene med ungene enn å være to, men fungere som alenemor. Men så visste jeg jo at vi egentlig hadde det fint sammen, og han er en kjempefin pappa når han er sammen med ungene, så vi jobbet oss gjennom det, men jeg bar drittlei en periode. Han hadde alltid tankene på jobben, et øye på telefonen hele tida ("skal bare ta en kjapp telefon"), glemte ting vi hadde snakket om (fordi han mest sannsynlig ikke hørte etter) og jeg følte at jeg rett og slett ikke var viktig for ham. Jeg begynte også å avsky jobben hans og ønsket ikke å være med på arrangementer etc fordi jeg følte at den hadde stjålet mannen min omtrent (selv om ansvaret egentlig lå hos ham, da). Vi kranglet masse om det, men på et tidspunkt tror jeg han forsto hvor alvorlig det var, og vi ble bl.a enige om at han skulle legge bort telefonen fra han kom hjem og til ungene var i seng. Det fungerte faktisk, men da måtte jo jeg godta at han jobbet litt på kveldene. En annen ting vi gjorde feil ei stund, var å planlegge veldig godt ift barna og deres aktiviteter, men vi glemte å planlegge tid for bare oss to. Dermed ble det sånn at en av oss alltid var opptatt med sitt, men vi var sjelden sammen. Det begynte vi også å endre. Men jeg tror det aller viktigste var å være tydelig på en rolig måte på hvor alvorlig man føler situasjonen er, og så bli enige om noen konkrete tiltak som begge kan leve med.

Anonymkode: f73ec...f06

Sånn har jeg og sett på det. Jeg ønsker virkelig ikke å være mor til et voksent barn. Han har mange gode sider, og kommunikasjonen oss imellom er egentlig god. Utfordringen er at han ikke evner å sette teorien ut i praksis, altså gjennomføre det vi har blitt enig om. Tidlig i fasen ble vi enig om at husarbeid kom til å bli et tema, derfor har vi vaskehjelp annahver dag, rett og slett en investering i forholdet. Så husarbeid, å ta seg av ungene, lage middag etc går stort sett problemfritt. 

Vi har i et par år hatt en kalender som henger på kjøkkenet rett over vasken hvor alle hendelser står skrevet. Det var resultatet av en tidligere års feide, men den er visst tydeligvis bare til mitt bruk. Jeg har flere ganger bedt han om å skrive ting ned, lage påminnelser i kalenderen på telefonen for å ta avsvar selv, for jeg er så lei av å være brannslokker for han, men igjen - han sier ja, men gjør det ikke. 

Så det er det som bekymrer meg litt. Jeg er nokså sikker på at vi kommer til forståelse og enighet i kveld, men så tror jeg han fortsetter i samme spor. :-/

Anonymkode: 2d6ec...389

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må legge klare føringer og være tydelig på hva du trenger og hva du forventer. Vi har mange av tilsvarende problemer med mannens jobb, men det ble klart bedre da jeg ganske enkelt la ned jobb og telefonforbud i middag og leggetid. Dvs i praksis fra han kommer hjem fra jobb i 18-tiden til ungene er i seng. De samme reglene gjelder om morgenen og dagtid i helgene og ferier (unntak om det ikke går ut over familien, f.eks. når vi er opptatt med annet). Det vi fortsatt har problemer med er å finne tid sammen, på kveldene sitter han som regel på kontoret og jobber, samt ett hvert frie minutt ellers. Det er slitsomt å måtte skrive tid inn i kalenderen eller vente i det uendelig på en mann som ikke kommer ut i stua på lørdags kvelden, for han skal bare først...

Anonymkode: 66ce4...50a

Men det er nettopp det.. Vi er liksom enige hver gang det tas opp, men så fortsetter han i samme spor. Iallefall etter noen dager. 

Jeg vet han føler seg i en skvis. Broren er enslig og barnløs og forventer mye av han og ser ikke det administative som min samboer gjør. All post går hit. Han har ingen forståelse for at det er slitsomt med små barn som ikke sover, sykdom og grinete unger. 

Hvilke nye vinklinger bør jeg gå for? Skjønner jo at vi må sette noen regler, men jeg har altså mine tvil om at det blir gjennomført.. Og da blir jeg den sure masekjerringa igjen for han skal jo bare... 

Skulle faktisk ønske han jobbet 4-4 som før. Da hadde han iallefall fri når han hadde fri. Nå er han bortreist store deler av januar til april, og når han er hjemme er han liksom bortreist da og. Jeg forventer jo at han tar i et ekstra tak hjemme når han faktisk er tilstede, men på en hel dag alene hjemme har han kanskje bare rydda av frokostbordet og laga middag. Nå er begge barna i barnehagen. Vi har en ganske stor eiendom med mye forefallende arbeid, så når den eneste fineværsdagen i går gikk med til kaffeslapperas mista jeg nesten vett og forstand. Plena er lang som et uvær og i dag regner det igjen - og slik blir det i uoverskuelig fremtid. 

Anonymkode: 2d6ec...389

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sånn har jeg og sett på det. Jeg ønsker virkelig ikke å være mor til et voksent barn. Han har mange gode sider, og kommunikasjonen oss imellom er egentlig god. Utfordringen er at han ikke evner å sette teorien ut i praksis, altså gjennomføre det vi har blitt enig om. Tidlig i fasen ble vi enig om at husarbeid kom til å bli et tema, derfor har vi vaskehjelp annahver dag, rett og slett en investering i forholdet. Så husarbeid, å ta seg av ungene, lage middag etc går stort sett problemfritt. 

Vi har i et par år hatt en kalender som henger på kjøkkenet rett over vasken hvor alle hendelser står skrevet. Det var resultatet av en tidligere års feide, men den er visst tydeligvis bare til mitt bruk. Jeg har flere ganger bedt han om å skrive ting ned, lage påminnelser i kalenderen på telefonen for å ta avsvar selv, for jeg er så lei av å være brannslokker for han, men igjen - han sier ja, men gjør det ikke. 

Så det er det som bekymrer meg litt. Jeg er nokså sikker på at vi kommer til forståelse og enighet i kveld, men så tror jeg han fortsetter i samme spor. :-/

Anonymkode: 2d6ec...389

Forstår godt hva du mener. Jeg stilte også krav om vaskehjelp fordi jeg visste hvordan det ville bli ellers. Jeg bruker å minne mannen min på at når han jobber mye, så gjør jeg det også, fordi desto mer hjemme faller på meg. Jeg er også tydelig på at grunnen til at han kan jobbe så mye, er at jeg tar resten. Den dagen jeg slutter å gjøre det "usynlige" arbeidet hjemme (altså alle de små tingene som gjør at hverdagen går rimelig knirkefritt), vil han bli overrasket over hvor mye som faktisk må gjøres. Hos oss ble det egentlig bedre da vi fikk flere barn, fordi det da ble helt tydelig at vi måtte dele på arbeidet (et barn klarer man jo selv. Når man har tre små, blir arbeidsmengden tydeligere). Fortsatt er det sånn at jeg gjør mest hjemme, men det er noe som vi er enige om fordi jeg ønsker å jobbe redusert. Han jobber mindre og gjør masse hjemme nå, men jeg tror fortsatt ikke han forstår hvor mye jeg gjør som ikke nødvendigvis vises så godt. Jeg vet ikke helt hvordan du skal få fram tingenes tilstand til mannen din siden dere har forsøkt så mange ganger. Klart han er i en skvis, men hver gang han sier ja til jobben, går deg utover familien, og jeg tror mange tenker at "familien er jo alltid der", jobben haster det med NÅ. Kanskje må man være tydelig på at det ikke alltid er sånn at familien er der til evig tid om man ikke jobber aktivt med den.

Anonymkode: f73ec...f06

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Forstår godt hva du mener. Jeg stilte også krav om vaskehjelp fordi jeg visste hvordan det ville bli ellers. Jeg bruker å minne mannen min på at når han jobber mye, så gjør jeg det også, fordi desto mer hjemme faller på meg. Jeg er også tydelig på at grunnen til at han kan jobbe så mye, er at jeg tar resten. Den dagen jeg slutter å gjøre det "usynlige" arbeidet hjemme (altså alle de små tingene som gjør at hverdagen går rimelig knirkefritt), vil han bli overrasket over hvor mye som faktisk må gjøres. Hos oss ble det egentlig bedre da vi fikk flere barn, fordi det da ble helt tydelig at vi måtte dele på arbeidet (et barn klarer man jo selv. Når man har tre små, blir arbeidsmengden tydeligere). Fortsatt er det sånn at jeg gjør mest hjemme, men det er noe som vi er enige om fordi jeg ønsker å jobbe redusert. Han jobber mindre og gjør masse hjemme nå, men jeg tror fortsatt ikke han forstår hvor mye jeg gjør som ikke nødvendigvis vises så godt. Jeg vet ikke helt hvordan du skal få fram tingenes tilstand til mannen din siden dere har forsøkt så mange ganger. Klart han er i en skvis, men hver gang han sier ja til jobben, går deg utover familien, og jeg tror mange tenker at "familien er jo alltid der", jobben haster det med NÅ. Kanskje må man være tydelig på at det ikke alltid er sånn at familien er der til evig tid om man ikke jobber aktivt med den.

Anonymkode: f73ec...f06

Tusen takk for gode svar. Jeg er redd for å virke urimelig. Men igjen, jeg vet jeg ikke vil være lykkelig med å være "mor" for alle, men likevell annenrangs. Det er så slitsomt å gang på gang bli skuffet og ikke ha en likeverdig som drar i samme retning. 

Anonymkode: 2d6ec...389

[AnonymBruker]

Jeg har vært der du er, men for min del gikk forholdet i stykker pga hans jobb. Vi var samboere i 15 år og har tre barn sammen. Da barna var små jobbet han mye, men var flink til å komme hjem 1-2 timer, før han igjen dro på jobb. Jeg jobbet redusert og vi hadde vaskehjelp, men det hjelper lite når ikke han var tilstede selv når han var hjemme. Tankene dreide seg alltid om jobb, nåværende prosjekt og neste prosjekt. I perioder var det veldig mye reising, kom omtrent hjem kun for å få rene klær. Ungene og jeg hadde vårt eget liv, og jeg tror han innimellom følte seg utenfor, men jobben var selvvalgt og han hadde andre alternativ. Jeg vet han er dyktig i jobben sin, men vet også at ingen er uerstattelig. 

Når barna kom i skolealder tok jobben helt overhånd, han var sjeldent hjemme før kl 23, og var enten på jobb eller reise i helgene. Min balansegang mellom å være støttende samboer og krevende mor/samboer var ikke lett. I perioder kunne han lett ha vært mer hjemme, men valgte altså å jobbe. Han mente jeg var urimelig som ønsket at han var hjemme et par ettermiddager/kvelder i uken, og jeg var ikke støttende nok/brukte barna/var bortskjemt osv. Alle rundt oss forsøkte også å si noe til han, inkl legen etter et stressanfall, alt ble foreslått. 

Jeg skjønner at noen må jobbe mye i perioder, og jeg skjønner at enkelte jobber krever MYE, men jeg kan fremdeles ikke skjønne hvordan noen kan velge vekk familien fremfor jobben. Jeg og min ekssamboer satt oss ned og analyserte jobben med tanke på hva som var nødvendig, og hva som kunne unngåes, og han var helt enig i at han skulle bli mer hjemme. Det fungerte fint et par uker, så sklidde det ut, igjen og igjen og igjen, i år etter år etter år...

Om din mann er lydhør og villig til å ende litt, er dere langt på vei, fjern unødvendige møter og telefoner på kveldstid, informer broren at dette faktisk ikke går. Lengre perioder med fravær (antar at det er sesong) kan man gjøre lite med, men vanlige helger og hverdag bør være familietid, hvis man begge gir og tar så vil dere f det til å fungere. Et alternativ er en fast møtekveld i uken, etter barna er lagt, ellers bør besøk av bror være til hverdagsprar og ikke jobb.

Min ekssamboer er nok inderlig lei seg for alt fravær og for lite tilstedeværelse for barna, og har i dag et greit forhold til dem, men ikke noe mer. Særlig et av barna er veldig såret fordi far valgte jobben, er det dette din mann ønsker? 

 

Anonymkode: c29d4...ae5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært der du er, men for min del gikk forholdet i stykker pga hans jobb. Vi var samboere i 15 år og har tre barn sammen. Da barna var små jobbet han mye, men var flink til å komme hjem 1-2 timer, før han igjen dro på jobb. Jeg jobbet redusert og vi hadde vaskehjelp, men det hjelper lite når ikke han var tilstede selv når han var hjemme. Tankene dreide seg alltid om jobb, nåværende prosjekt og neste prosjekt. I perioder var det veldig mye reising, kom omtrent hjem kun for å få rene klær. Ungene og jeg hadde vårt eget liv, og jeg tror han innimellom følte seg utenfor, men jobben var selvvalgt og han hadde andre alternativ. Jeg vet han er dyktig i jobben sin, men vet også at ingen er uerstattelig. 

Når barna kom i skolealder tok jobben helt overhånd, han var sjeldent hjemme før kl 23, og var enten på jobb eller reise i helgene. Min balansegang mellom å være støttende samboer og krevende mor/samboer var ikke lett. I perioder kunne han lett ha vært mer hjemme, men valgte altså å jobbe. Han mente jeg var urimelig som ønsket at han var hjemme et par ettermiddager/kvelder i uken, og jeg var ikke støttende nok/brukte barna/var bortskjemt osv. Alle rundt oss forsøkte også å si noe til han, inkl legen etter et stressanfall, alt ble foreslått. 

Jeg skjønner at noen må jobbe mye i perioder, og jeg skjønner at enkelte jobber krever MYE, men jeg kan fremdeles ikke skjønne hvordan noen kan velge vekk familien fremfor jobben. Jeg og min ekssamboer satt oss ned og analyserte jobben med tanke på hva som var nødvendig, og hva som kunne unngåes, og han var helt enig i at han skulle bli mer hjemme. Det fungerte fint et par uker, så sklidde det ut, igjen og igjen og igjen, i år etter år etter år...

Om din mann er lydhør og villig til å ende litt, er dere langt på vei, fjern unødvendige møter og telefoner på kveldstid, informer broren at dette faktisk ikke går. Lengre perioder med fravær (antar at det er sesong) kan man gjøre lite med, men vanlige helger og hverdag bør være familietid, hvis man begge gir og tar så vil dere f det til å fungere. Et alternativ er en fast møtekveld i uken, etter barna er lagt, ellers bør besøk av bror være til hverdagsprar og ikke jobb.

Min ekssamboer er nok inderlig lei seg for alt fravær og for lite tilstedeværelse for barna, og har i dag et greit forhold til dem, men ikke noe mer. Særlig et av barna er veldig såret fordi far valgte jobben, er det dette din mann ønsker? 

 

Anonymkode: c29d4...ae5

Jeg er innforstått med periodevis mye jobb og akkurat det gjør meg ingenting, det var avklart tidlig og jeg trives godt i eget selskap. Faktisk er det kanskje enklere å få ting gjort når man vet at man har alt ansvaret og må sørge for at ting blir gjort selv. Det er når han er hjemme jeg krever en viss tilstedeværelse han ikke innfrir på. Jeg forventer at han drar lasset sammen med meg, men akkurat nå føles det som at han bare setter seg på lasset og jeg må dra alene.  

Han er flink til å være sammen med barna når han er hjemme og jeg ønsker virkelig ikke et brudd. Jeg håper vi finner løsninger som kan funke i lengden, og jeg synes jeg har fått mange gode tips her. Jeg elsker han jo og han har mange gode sider. Men jeg er likevell realist, dersom det aldri blir bedring så er det begrenset hvor lenge man orker..

Anonymkode: 2d6ec...389

[AnonymBruker]

Et tips er å klokke tiden han bruker på jobben, epost, telefon etc NÅR han egentlig skal være med familien, kveldstid, helg etc. Min mann eier ikke tidsbegrep når det kommer til jobb og fikk seg en overraskelse da jeg kunne vise til faktiske tall for alle de gangen "han bare skull... og straks tilbake, 5 minutter..." HAN følte han hadde vært borte i bare noen minutter selv om den faktiske tiden var nærmere 1 time. Her slås lyden av telefonen og legges på kontoret i den hellige tiden. Det tar litt tilvenning, men er veldig greit når det faktisk er innøvd. Det hjalp også når jeg kunne vise til konkrete hendelser som oppsto pga hans jobbavhengighet. F.eks. hvor urolige, klengete og masete barna ble når de ikke visste om de kunne stole på at han var tilstede. Det ble også mye bedre når han ble mer mentalt tilstede, samt at han også tar bading og leggingen når han er hjemme. 

Med andre ord, det er lettere å få gjenomslag når man viser til tall og konkrete problemer. F.eks. med rydding så skjønte mannen min ikke hvorfor det var så viktig for meg å få ryddet ting på plass og ikke la alt flyte (han er en rotekopp) og han skjønte ikke tegninga før jeg i en uke skrev opp hvor mye tid jeg måtte bruke på å LETE etter ting som ikke var lagt tilbake der de hører hjemme. Når man står der med tvillingbabyer og skal ut, så er det rett og slett ikke noe særlig kult å ikke kunne finne yttertøy, votter, lue, sko fordi mannen bare slangte det fra seg et tilfeldig sted sist gang. 

Vi har fortsatt mye å slite med. Jeg synes også jeg er mye alene om ansvaret for heimen og ungene. Han må detaljstyres ned til det absurde om jeg vil han skal følge noe opp, f.eks. har han etter 2 år enda ikke lagt på minnet når ungene må gå om morgenen for å rekke skolen... Det er nok forholdet vårt som lider, men ungene skjønner han i hvertfall at han må involvere seg i. Å jobbe for oss to er det derimot vanskelig å få han til å forstå at han må bidra. 

Anonymkode: 66ce4...50a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er innforstått med periodevis mye jobb og akkurat det gjør meg ingenting, det var avklart tidlig og jeg trives godt i eget selskap. Faktisk er det kanskje enklere å få ting gjort når man vet at man har alt ansvaret og må sørge for at ting blir gjort selv. Det er når han er hjemme jeg krever en viss tilstedeværelse han ikke innfrir på. Jeg forventer at han drar lasset sammen med meg, men akkurat nå føles det som at han bare setter seg på lasset og jeg må dra alene.  

Han er flink til å være sammen med barna når han er hjemme og jeg ønsker virkelig ikke et brudd. Jeg håper vi finner løsninger som kan funke i lengden, og jeg synes jeg har fått mange gode tips her. Jeg elsker han jo og han har mange gode sider. Men jeg er likevell realist, dersom det aldri blir bedring så er det begrenset hvor lenge man orker..

Anonymkode: 2d6ec...389

Jeg håper inderlig at du klarer å formidle dette til han, og at han tar tak i ting som gjør at dere holder Familien AS sammen. 

Anonymkode: c29d4...ae5

[AnonymBruker]

Når man driver som selvstendig så har man aldri fri, så enkelt er det. Verste jeg hører er folk som bare har vært ansatt og uten forpliktelser utover arbeidstiden, klager over at andre bare tenker jobb. Slik er det når man driver for seg selv, og det er bare positivt at mannen din tar ansvar for bedriften sin. Viktig med penger også vet du.

Anonymkode: 19f57...ad5

[AnonymBruker]

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Når man driver som selvstendig så har man aldri fri, så enkelt er det. Verste jeg hører er folk som bare har vært ansatt og uten forpliktelser utover arbeidstiden, klager over at andre bare tenker jobb. Slik er det når man driver for seg selv, og det er bare positivt at mannen din tar ansvar for bedriften sin. Viktig med penger også vet du.

Anonymkode: 19f57...ad5

Enda verre er det med folk som er så trangsynt å ikke evner å sette seg inn i andres situasjon. Verdiskapning er bra, men ikke for enhver pris. 

Anonymkode: 2d6ec...389

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Når man driver som selvstendig så har man aldri fri, så enkelt er det. Verste jeg hører er folk som bare har vært ansatt og uten forpliktelser utover arbeidstiden, klager over at andre bare tenker jobb. Slik er det når man driver for seg selv, og det er bare positivt at mannen din tar ansvar for bedriften sin. Viktig med penger også vet du.

Anonymkode: 19f57...ad5

Tja, det kommer vel litt an hvor i prosessen man er og hvilken bransje man driver i. Min mann driver eget firma og har ca 150 ansatte. Vi har to små barn, men tiden mellom hjem fra bhg og frem til leggetid er mobil-/jobbfri sone. Det skal et meget viktig møte til før han dropper middag med familien. Men etter barna har lagt seg er det på med jobbing igjen.

Anonymkode: 1915f...b68

[AnonymBruker]

Min mann er også selvstendig, men kommer hjem til middag så og si hver dag. Unntaket er hvis han er på reise, men også da forsøker han å komme hjem til legging. Han kunne uten tvil ha fylt hele dagene med jobbing, men etter diverse diskusjoner som jeg har beskrevet i andre innlegg i denne tråden, har han klart å innstille seg på at familien også skal fungere, og at han er en viktig brikke også der, ikke bare økonomisk, men også emosjonelt. 

Anonymkode: f73ec...f06

[AnonymBruker]

Men mindre ambisiøse menn vil dere jo ikke ha, så hva skal vi menn gjøre? Det er slik i dagens arbeidsliv at man må jobbe svært mye. 08-16 samfunnet er over for lengst, nå er det 24/7/365 som gjelder i en stadig mer globalisert verden. Og jobber man ikke like mye, så får mang ganske enkelt sparken eller går konkurs hvis man er eier av bedriften selv. Så enkelt er det. 

Anonymkode: 98a96...449

[tingeling]

Å ha en kalender på kjøkkenet fungerer dårlig for en i full (+++) jobb. Sett opp kalenderen på telefonene deres slik at dere har en delt kalender. Dvs at dere bare har en kalender hver på telefonen, men noen oppføringer deles slik at begge kan se dem. Vi har begge helt vanlige outlook kalendere som er jobbrelatert og fungerer som vanlig. Men når vi legger inn en ny oppføring kan vi velge om den gjelder jobb (da synes den ikke for den andre) eller familie (som har en annen farge), som synes hos den andre. 

 

[AnonymBruker]

57 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men mindre ambisiøse menn vil dere jo ikke ha, så hva skal vi menn gjøre? Det er slik i dagens arbeidsliv at man må jobbe svært mye. 08-16 samfunnet er over for lengst, nå er det 24/7/365 som gjelder i en stadig mer globalisert verden. Og jobber man ikke like mye, så får mang ganske enkelt sparken eller går konkurs hvis man er eier av bedriften selv. Så enkelt er det. 

Anonymkode: 98a96...449

Det er bare pisspreik og en bortforklaring jeg får servert fra mannen hele tiden for at han skal få prioritere det han har mest lyst til eller føler er viktigst, nemlig jobb og seg selv. Forventer jeg at han har fast kontortid? Nei. Forventer jeg at det jobbes mye? Ja, helt klart, men jeg forventer også fleksibilitet og prioriteringer i forhold til familie og fritid. Det betyr faktisk at innimellom er han hjemme og har fri midt på dagen, men må kanskje jobbe en helg eller at det jobbes på ferie. Det er ingen som forventer full tilgjengelighet på jobb 24/7, det er en mistolkning og usunt for både kropp og sjel. For å si det sånn, kirkegården er full av uerstattelige mennesker!

Anonymkode: 66ce4...50a