Jeg klarer ikke å gå på gravlund

[tussi84]

For ca 9 mnd mistet jeg et familie medlem i selvmord. Jeg var i begravelsen og har kun etter det besøkt graven engang. Etterpå har jeg ikke klart det. Det at vedkommende ligger der gjør meg sint og oppgitt. Hele gravstedet byr meg i mot. Jeg kjenner jeg blir irritert bare jeg nærmer meg kirkegården. Jeg føler at vedkommende ikke skulle vært der. Alt er bare så feil med at denne unge personen er gravlagt og at det er unødvendig.

Jeg har flere familiemedlemmer på den samme gravlunden. En som døde som barn pga ulykke og to eldre familie medlemmer som døde pga alderdom. Før vedkommende som tok selvmord også ble gravlagt der så hadde jeg ingen problemer med å besøke kirkegården. Nå orker jeg som sagt ikke stedet engang.

Jeg føler meg nesten slem som ikke klarer å besøke gravstedet til vedkommende. Jeg er nok fortsatt ganske sinna fordi han etterlot familien sin i stor sorg og fortvilelse. Det er et sårt tema jeg omtrent ikke orker å prate om. Jeg vil helst glemme at det har skjedd og bare leve livet mitt videre selv om jeg ikke kan hviske ut det som har skjedd.

Er det flere der ute som har mistet noen i selvmord som ikke klarer å besøke gravstedet? Dere som har hatt det tidligere,  hvordan kom dere over det?

 

Endret 23. mai 2017 av tussi84
Skrive feil

[Gjest Blondie65]

Jeg vil bare gi deg en klem. Jeg har ikke så mange fornuftige ord å komme med. De aller fleste som begår selvmord er så langt nede at logikk og fornuft og tanker for de etterlatte ikke er der - og vi må tro at psyken deres har mye av skylden for avgjørelsen om å dø og etterlate seg nær familie som sørger og ville hatt dem i livet. Dette har du sikkert hørt før uten at det hjelper og endrer kanskje ikke dine følelser.

[Gjest Catalina Culès]

 Kondolerer så mye.  Håper tiden vil være til hjelp for deg.

[tussi84]

1 minutt siden, Blondie65 skrev:

Jeg vil bare gi deg en klem. Jeg har ikke så mange fornuftige ord å komme med. De aller fleste som begår selvmord er så langt nede at logikk og fornuft og tanker for de etterlatte ikke er der - og vi må tro at psyken deres har mye av skylden for avgjørelsen om å dø og etterlate seg nær familie som sørger og ville hatt dem i livet. Dette har du sikkert hørt før uten at det hjelper og endrer kanskje ikke dine følelser.

Takk. Ja jeg har hørt om det. Jeg gikk til psykolog en stund  som hadde med etterlatte etter selvmord å gjøre. Å hun forklart meg masse om hvordan en som virkelig ønsker å ta livet sitt tenker. Kort fortalt er det sykdommen som gjorde han så syk at han valgte å gjøre det. Jeg tenker jo det at han må ha hatt det forferdelig vondt når han mener at den eneste løsningen er å slippe smerten ved å dø. At de gjerne ser på seg selv som en byrde etc. Jeg unner ikke han å ha det vondt. Så en del av meg prøver jo å forstå.. Det er bare det at i mitt hode så mistet jeg også han brått og unødvendig.  

[Gjest Blondie65]

2 minutter siden, tussi84 skrev:

Takk. Ja jeg har hørt om det. Jeg gikk til psykolog en stund  som hadde med etterlatte etter selvmord å gjøre. Å hun forklart meg masse om hvordan en som virkelig ønsker å ta livet sitt tenker. Kort fortalt er det sykdommen som gjorde han så syk at han valgte å gjøre det. Jeg tenker jo det at han må ha hatt det forferdelig vondt når han mener at den eneste løsningen er å slippe smerten ved å dø. At de gjerne ser på seg selv som en byrde etc. Jeg unner ikke han å ha det vondt. Så en del av meg prøver jo å forstå.. Det er bare det at i mitt hode så mistet jeg også han brått og unødvendig.  

Sammensatte følelser - sinne, sorg og frustrasjon - er vanskelige. Han tar stor plass - ikke la han hindre deg i å gå på graven til de andre. Kanskje du rett og slett må ta et oppgjør med han på hans gravsted først? La det fare ... liksom? Nok en klem.

[Dr. A. Kula]

 og  til deg.

Først av alt så er sorgreaksjoner like ulike som det finnes mennesker, og det finnes ingen feil måte å reagere på, bare din egen.Men det finnes mange fellestrekk og likheter, men din reaksjon er en blanding av mange andre sin.

Det vil du forstå om du deltar i sorggruppe, noe jeg anbefaler sterkt. Ta gjerne kontakt med LEVE som driver/formidler sorggruppe tjenester i hele Norge. (LEVE er landsforeningen for etterlatte etter selvmord).

Du skal også vite at 9 måneder ikke er lang tid. 

 

[AnonymBruker]

På ‎23‎.‎05‎.‎2017 den 18.11, tussi84 skrev:

For ca 9 mnd mistet jeg et familie medlem i selvmord. Jeg var i begravelsen og har kun etter det besøkt graven engang. Etterpå har jeg ikke klart det. Det at vedkommende ligger der gjør meg sint og oppgitt. Hele gravstedet byr meg i mot. Jeg kjenner jeg blir irritert bare jeg nærmer meg kirkegården. Jeg føler at vedkommende ikke skulle vært der. Alt er bare så feil med at denne unge personen er gravlagt og at det er unødvendig.

Jeg har flere familiemedlemmer på den samme gravlunden. En som døde som barn pga ulykke og to eldre familie medlemmer som døde pga alderdom. Før vedkommende som tok selvmord også ble gravlagt der så hadde jeg ingen problemer med å besøke kirkegården. Nå orker jeg som sagt ikke stedet engang.

Jeg føler meg nesten slem som ikke klarer å besøke gravstedet til vedkommende. Jeg er nok fortsatt ganske sinna fordi han etterlot familien sin i stor sorg og fortvilelse. Det er et sårt tema jeg omtrent ikke orker å prate om. Jeg vil helst glemme at det har skjedd og bare leve livet mitt videre selv om jeg ikke kan hviske ut det som har skjedd.

Er det flere der ute som har mistet noen i selvmord som ikke klarer å besøke gravstedet? Dere som har hatt det tidligere,  hvordan kom dere over det?

 

er ikke slemt. mennesker sørger forskjellig. jeg har enda ikke besøkt min fars gravlund og det er 3 år siden han døde. for min de lforstår jeg ikke helt poenget med å gå til en grav. jeg kan minnes han hvor enn jeg er og trenger ingen grav å gå til

Anonymkode: 6da79...f4c

[AnonymBruker]

Etter å ha mistet en i selvmord, sliter jeg med gravsteder generelt faktisk. Døden ble på en måte brått en veldig stor og skummel ting og en gravplass minner meg på det som har skjedd. Det er vel en form for forsvarsreaksjon kanskje. Skulle gjerne vært på graven til enkelte slektninger, men har ikke fått meg til det på mange år. Minnes og hedrer de på andre måter da  

Anonymkode: de009...b1b