Jeg er ikke trygg på å være meg blandt andre.

[AnonymBruker]

Jeg er ikke trygg på meg selv når jeg er blant andre derfor tar jeg på meg en maske og blir taus,eller hvis jeg blir trygg på noen,så ødelegger jeg det ved hvis det gjelder menn å gjøre det slutt hver uke eller jeg prater altfor mye om de dypeste av de dype ting.

Jeg trenger å løfte hodet se klart på fremtiden være positiv og se framover. Gjøre glade ting. Isammen med noen.

 

Problemet er at jeg får så angst isammen med såkalt oppegående mennesker,spesielt når vi er på tomannshånd. Da vet jeg ikke hvordanjeg skal være og smiler og ler og er tom under det,snakker om overfladiske ting som en kompensasjon for alt det jeg ikke er. Dermed får jeg ingen egentlig nære venner av det ordentlige slaget. Derfor har jeg store deler av livet hellet mot dem som også har en del ballast,rotet meg bort i de særeste typene som muligens finnes og deres vanskeligheter er på en måte blitt mine og dekket over tomheten inni meg. Og så har vi fått barn og problemene har blitt flere. store og uløselige da det er blitt så mange som har problemer og jeg kan ikke løse problemene for mine nå voksne barn men jeg ser i perspektiv at det  dysfunksjonelle har pågått i generasjoner.

 

Jeg vil ikke høre hva andre mennesker sier .Om oss. Men blikkene taler høyt nok og folk er så utrolig frekke med sine blikk. de må tro at jeg ser hva de tenker. Om oss. Jeg kan se at de vet hva som har skjedd. hos oss.

hvis jeg prøver,ibare en liten stund,å være meg selv,isammen med min mor,så avbryter hun meg eller jeg blir sablet ned,og det er da jeg skjønner hvor det at jeg alltid har følt meg så underlegen andre kommer ifra. 

Hvis noen ga meg oppmerksomhet i tenårene eller som voksen så bet jeg på med en gang og ble overbegeistret over at de valgte å bruke tid på meg. ergo fikk de meg i sin hule hånd ,og det var det jeg utstrålte og jeg ble som en magnet på drittsekker, og  jeg ble, av den grunn ikke respektert av noen andre,oppegående egentlig. i min verden ble oppegående folk farlig å omgåes ettersom jeg ikke visste hvordan jeg skulle oppføre meg sammen med dem

Det har tatt meg så mange år og ja over et halvt liv å sette ord på hva som egentlig er greia med mitt liv. Hva var det som egentlig gjorde at jeg innbitt gjorde alt som sto i min makt for å skjule følelsene inn i meg gjennom nesten et halt liv? forakten jeg bygget opp for å vise meg svak skjønner jeg nå at det var min mor som sådde inni meg.

Når jeg holder meg borte ifra henne ganske lenge,gjerne i ukesvis slik at jeg får nullstilt meg selv. ja jeg er blitt god påå nullstille meg selv etter at jeg gikk i terapi. Og når jeg så nærmer meg henne igjen og erfarer at hun ikke har endret sin strategi kjenner jeg instinktivt hvor skadelig det har vært for meg at denne kvinnen har oppdratt meg slik og jeg må forlate henne og søke tilflukt i min trygge hule. Min utfordring består i å være med henne akkurat så mye at hun ikke rekker å trykke meg ned i mølja si og samtidig være litt med henne slik at hun eller andre ikke kan kommentere det at vi ikke har kontakt. For det ville iseg selv bli en belastning, også for meg og jeg slipper å slites i filler av skyldfølelse og tanker. Fordi.Saken er at hun også er snill.

Når jeg skriver i medier så gjør jeg det alltid anonymt for der kan jeg være trygg og det blir ikke så vanskelig å møte kritikk og jeg tør dermed å delta i diskusjoner, jeg tør der å leve som i en normal verden. 

Nå vet jeg at det har med min mors måte å være overfor meg på, og papirr fra skoletiden med alvorlige tilnytningsproblematikk blir plutselig så veldig forståelig.

Jeg vil spørre andre her om noen har opplevd lignende og har du kommentarer til det jeg forteller så kom gjerne med dem. 

Anonymkode: 3a440...dfe

[AnonymBruker]

Det er bra at du har gått i terapi. Synes det høres ut som om du har litt sosial angst..?

Om ikke terapauten din har anbefalt det allerede,så bør du komme deg i gang med en "Bra bok"

hvor du skriver 8 ting hver dag som er positive om deg selv,ting du har oppnådd og er stolt av.

Men også ting du vil forbedre. Det finnes mange slemme mennesker der ute, og hvis man utlyser

at man ikke er så tøff av seg så er det dessverre mange som er kjapt ute med å utnytte det.

Kanskje du kan komme i gang med å treffe litt hyggeligere folk via noen felles interesser..?

Bingo, strikking,bøker..?

 

Anonymkode: 2097a...b15

[Barnavregnbuen]

Jeg må si jeg kan kjenne meg veldig godt igjen i det du skriver over her. Dette med å ha på seg en maske i det sosiale, det å være redd for å ikke bli godtatt om man viser for mye av seg selv. Og ikke minst dette med å skulle redde andre mennesker ut av sine kriser. Jeg tenker at alle de tingene som er nevnt er ganske typiske for de av oss som har gått igjennom litt. Nå er sånn sett problematikken jeg har jobbet meg igjennom (ptsd som følge av overgrep), ikke nødvendigvis lik din, men at de definitivt har noen likheter.

For meg var dette med å prøve å hjelpe alle rundt meg (særlig folk med psykiske lidelser/rusproblemer osv), egentlig bare en distraksjon fra mine egne problemer. Det var mye lettere å skulle hjelpe noen andre enn meg selv. Det var liksom så mye lettere å rasjonelt se på deres problemer, og finne løsninger, enn det var å begynne på kaoset jeg følte inni meg. Det trenger ikke være likt for deg, men det er vist ganske vanlig. 

Du skriver videre noe om å undertrykke sine egne følelser, og å ikke vise seg "svak". Jeg brukte samme strategi for å mestre hverdagen selv, for det var naturlig nok mye lettere å ikke føle, enn det var å gjøre det. Dette med at å vise følelser gjør en svak, er i grunn bare tull. Det krever uendelig mye mer styrke å stå i det en føler, og vise det utad, enn å bare dytte de vekk i en skuff i hodet. Du skriver at du har/hadde store tilknyttningsproblemer, og kanskje dette med å ikke skulle vise seg "svak" er noe din mor har innprentet i deg. Altså om du tidligere har prøvd å vise følelser, og har blitt møtt med avvisning/manglende forståelse, så kan dette være ting man tilslutt internaliserer. Slik at moren din ikke trenger å være der i situasjonene hvor du føler deg svak, men at du har møtt den reaksjonen på nettopp de følelsene, tidligere. Og dermed har det i ryggraden at det ikke er akseptabelt. Det trenger ikke stemme for deg, men selv gjorde jeg noe lignende. 

Dette med å føle seg utilpass sammen med de du definerer som "oppegående mennesker", tenker jeg at du på sikt sikkert kan fikse selv. Det er nemlig ikke sånn at de er noe bedre enn deg, de har også sine problemer som de ikke forteller deg om. Sikkert fordi de også er redde, og det er ganske menneskelig å tro man er ganske alene i verden om å ha det slik man har det. Du må prøve å lære deg å stole på at du er verdt noe, og at de menneskene som omgåes deg, ser noe i deg som du kanskje ikke evner å se selv. Det er jo nettopp kanskje her du merker problemene du har hatt/har med tilknytning til andre. At du kanskje blir trigget litt, og er redd for å bli avvist, selv om det kanskje ikke er reelt. Jo mer du øver på å omgåes de oppegående menneskene, jo enklere vil det blir for hver gang. Du er god nok akkurat som du er

Jeg tror du gjør veldig lurt i å begrense omgangen med moren din, og å sette klare grenser for deg selv. Du skal heller ikke ha noen som helst dårlig samvittighet for å begrense en relasjon som har gjort ting vanskelig for deg. Er det noen her som bør ha dårlig samvittighet, er det moren din. IKKE du. Det er antagelig ett stort skritt i gjenoppbyggingen av selvtilliten din, nettopp at du evner å begrense omgangen. Jeg synes du er kjempe flink, og igjen, at du ikke bør/skal ha dårlig samvittighet. Det er du som er herren over ditt liv, og du som bestemmer hvem som får være i det og på hvilke premisser.

Jeg skjønner også godt at du gjerne vil hjelpe barna dine, og løse problemene deres, men du kan ikke reparere problemer voksne barn har. Det må de gjøre selv, du kan selvfølgelig være der å støtte opp og trøste når det trengs. Men sliter man med noe i livet sitt, er det veldig sjeldent noen andre bare kan fikse det, eller bære en igjennom det. Det å løse sine egne problemer er jo også god lærdom.

Dette med å være en magnet på drittsekker er også veldig gjenkjennelig. Det virker nesten som om de kan lukte oss. Dette er ting jeg har opplevd at har blitt mye bedre, etter at jeg fikk selvtillit nok til å sette grenser for meg selv. Og for hvordan andre får behandle meg. Da er det plutselig ikke så attraktivt for drittsekkene mer, for det blir jo naturlig nok mye mer motstand. 

Jeg tror mye av det du sliter med her kommer til å bli bedre, mye bedre Du skriver at du er i terapi, og det er kjempe flott! Det er den beste investeringen jeg noen gang har gjort iallefall. Jeg håper at ting blir enklere for deg snart, og at det hjelper deg litt å vite at du ikke er alene  Masse lykke til!