Barn i villaområder

[AnonymBruker]

Litt inspirert av et par andre tråder på forumet nå:

Mange som bor i borettslag eller typiske byggefelt lar jo barna være ute på lekeplasser/i hverandres hager osv fra 4-5 årsalder. Sånn var det forsåvidt i rekkehusområdet jeg vokste opp for 30 år siden også (dette er imidlertid dessverre ikke noe jeg husker som spesielt positivt, snarere tvert imot.. de større barna herset med de små, mye manipulering, erting og litt sånn "fluenes herre"-tendenser som ingen av de voksne fikk med seg  )

Nå bor vi i Oslo, i en bydel som stort sett består av villaer og småhus (og noen få, mindre rekkehusområder, men det er langt mellom dem). Vi har en gutt som blir 5 til høsten, og han har enda ikke fått gå utenfor hagen alene (og ser ikke for meg at han kommer til å få lov til det på lang stund ennå, heller..). Vi bor langs en ganske trafikkert vei og det er også andre veier med mye trafikk (flere busslinjer osv) rett i nærheten. Vi kjenner heller ikke så mange av naboene (sånn blir det ofte når man bor i eneboliger bak hvert sitt høye gjerde..), og det er uansett ingen familier med småbarn i de nærmeste nabohusene.

Sønnen vår kan dermed ikke bare gå ut av døra og "finne seg noen å leke med", som jeg skjønner at i større grad blir tilfelle hvis man bor i et borettslag/område med gangveier mellom boligene. Det hender jo han har med seg venner hjem fra barnehagen, eller at han blir med noen hjem, men dette er langt fra hver dag.

Dere andre som bor sånn med små barn, hvordan gjør dere det? Leker søsknene i all hovedsak med hverandre på ettermiddager/kvelder/helger? Eller føler dere at dere må ta ekstra ansvar for å kjøre dem rundt/søke opp barn de kan treffe utenom barnehagen? Har liksom ikke tenkt på dette som noen problemstilling før jeg leste flere lignende tråder her inne. Når barna begynner på skolen blir de jo uansett nødt til å bevege seg utenfor huset, og da utvides jo automatisk horisonten ift å selv oppsøke venner osv. Jeg har vel på en måte tenkt at det var "nok", at barn ikke MÅ ha ekstra sosialisering utenom barnehagetiden mens de er små.

Anonymkode: 558e4...47a

[Vera Vinge]

Vi bor i et sånt område som du beskriver, bortsett fra det med trafikk, siden det er langt til trafikkert vei, elv, høyder eller andre typisk farlige ting. Vi bor også innerst i en blindvei med bare et par hus som bruker veien helt inn til oss. 5-åringen min (ble 5 i vinter) går i utgangspunktet ikke alene utenfor hagen vår, men går i blant i forveien til barnehagen, som ligger innen synsrekkevidde fra huset, dvs. at han er fremme i det jeg og lillebror forlater huset. Det er ikke kjempemange barn akkurat på hans alder her, så det blir litt unaturlig for oss å sende ham ut i gata, liksom. Han må gå noen gater av gårde for å komme til vennene sine, og det er uaktuelt foreløpig, men hadde de bodd i samme gate som ham, hadde jeg bare sendt ham av gårde. Jeg tenker mest på det med biler når det gjelder å gå lengre av gårde, siden det da kommer kryssende småveier og sånt.

Og så ser jeg ikke behovet for at et barnehagebarn skal sosialisere så voldsomt etter barnehagen heller. 5-åringen min er hvertfall sliten etter barnehagen, og det er ikke voldsomt mange timer før leggetid. Så da er vi vanligvis hjemme og han leker med lillebroren. Det har hendt at han har hatt med noen hjem eller han har blitt med noen andre, men det har de akkurat begynt med. Og han syns det er gøy, men jeg merker at han blir sliten, og jeg legger ikke opp til noe voldsomt opplegg der, for de leker jo sammen absolutt hele dagen i barnehagen. Det er mer sånn at det er stas å få gjøre det innimellom. Men vi har også hele helger på hytta o.l, hvor han bare leker med lillebror på 3, og jeg tenker ikke akkurat at de blir asosiale av det, selv om vi også treffer andre barn en del helger.

Jeg kjenner folk som bor i sånne rekkehus-områder, hvor barna løper mellom hagene og husene. Og det blir jo noe helt annet enn villastrøk, hvor folk er i egne hager og du må gå litt av gårde for å treffe jevngamle barn. Det virker fint at barna kan slippes fritt, men samtidig litt slitsomt også. Det sier hvertfall de jeg kjenner, at de stadig har fremmede barn i stua, når de bare vil ha fred og ro. Så det er fordeler og ulemper med begge deler.

[Arkana]

Vi bor i et villastrøk nesten slik du beskriver. Barna våre leker i all hovedsak med hverandre eller gutten som bor rett ved siden av oss. Skolegutten har med venner hjem fra skolen en del. Han må kjøres overalt når han skal på besøk til andre og vennene hans blir kjørt hit. Sånn er det bare tenker jeg. Etterhvert blir de jo mer mobile, tar sykkellappen på skolen og kan enklere komme seg rundt. I tillegg er barna sosiale i barnehagen og på SFO og jeg tenker at de ikke nødvendigvis trenger å være så supersosiale hver ettermiddag i tillegg.

Det er ellers ikke bare fordeler med slike rekkehusområder. Vi har et stort rekkehusområde ikke langt fra skolen og de jeg kjenner som bor der sier at det kan være ganske slitsomt. Det er mindre fred og ro, det er barn overalt, de kommer og ringer på til alle døgnets tider enten det er kl 7 på en søndag eller sent og etter barnas sengetid, det er mye støy på kveldstid fordi det alltid er noen ute og særlig hvis man er så uheldig å bo vegg i vegg med en av de mange lekeplassene. Så, å bo slik vi bor krever noe mer innsats fra foreldrene de første årene, men til gjengjeld er det roligere og vi har mer kontroll over besøk. 

Endret 22. mai 2017 av Arkana

[AnonymBruker]

Vi bor også i et slikt område, innerst i en blindvei med store hager tilhørende boligene. Nesten alle i gata vår har barn på samme alder som våre og nesten 4åringen går ut alene og kan ringe på hos nabobarba for å høre om de blir med ut å leke. 

Anonymkode: 52534...c5b

[AnonymBruker]

Uansett hvordan vi bor så slippes ikke barna ut uten tilsyn av "passejenter" eller voksne. Sånn blir det til de er kommet opp i skolealder og litt til. Du vet aldri hvem eller hvilke hensikter folk ute har. 

Anonymkode: 51aea...169