Sa mye stygt til min samboer som jeg ikke kan ta tilbake

[AnonymBruker]

..og jeg angrer heller ikke på at jeg sa det. Vi krangler hver dag, har forskjellige soverom og jeg ønsker hver eneste dag at han skal finne seg en kjæreste som han kan flytte til. Jeg har sagt at vi ikke kan ha det slik fordi vi har barn i hus som blir ødelagt av dette. Han kommer og går som det passer han, våkner aldri med barna, har aldri tatt en våkennatt, leverer og henter aldri barna i barnehage og han suger all energi ut av meg.

Jeg sa til han at jeg virkelig hater han og at jeg innimellom håper på at han krasjer og dør i en bilulykke på vei til jobb. Det eneste som hadde vært trist, er at barna ikke hadde hatt en far lengre... (dette ble sagt da barna var levert i barnehage, så de var ikke hjemme). Barna hadde nok ikke merket at far hadde flyttet ut uansett, siden han kommer hjem etter barna har lagt seg og våkner ofte etter at barna er levert i barnehage, eller så drar han ut før de våkner. 

Boligen er det jeg som eier, men jeg har til og med vært på visninger, slik at min samboer kan bo i min leilighet og vi kan flytte ut. Jeg klarer rett og slett ikke mer. Jeg makter ikke å ha det slik lengre. Dette har pågått i noen år nå og jeg er meget deprimert. Han skylder selvsagt på meg og mener det er min feil. Jeg har tatt på meg all skyld, så lenge han flytter ut.

Har prøvd i flere år og få han ut, men har ikke lykkes enda. Vet ikke hva mer jeg skal gjøre. Ringe politiet? Føler det er drastisk. Føler meg tom hver eneste dag han er i nærheten. Han drar i blant på jobbreiser og da har jeg så mye energi og er glad som aldri før. Med en gang han kommer hjem, drar han all glede og godt humør ut fra meg. Måtte bare få det ut..er så sliten.

Anonymkode: acc24...4f4

[AnonymBruker]

TS igjen her. Ikke lager jeg bra nok mat, ikke rydder jeg nok, ikke vasker jeg godt nok, ikke trener jeg nok, ikke er jeg smart nok, ikke gjør jeg noenting bra nok - ifølge han. Han kritiserer meg hele tiden, hele døgnet rundt. Ingenting er godt nok, alle andre har så fantastiske kjærester, mens jeg er ikke bra nok. Har sluttet å fortelle han om prestasjoner, ting jeg er fornøyd med og ting som gjør meg glad. Han kjenner meg ikke lengre, fordi han vet ikke noe om meg. Ikke vet han at jeg studerer på kvelden, ikke vet han at jeg har fått lønnsforhøyelse, ikke vet han at jeg har fått tilbud om en annen jobb. Han kjenner meg ikke lengre og jeg har ingen interesse av å dele dette med han.

Anonymkode: acc24...4f4

[AnonymBruker]

Gjør det slutt med han. Deretter bytter du lås.

Det blir hans oppgave å finne seg et sted å bo.

Anonymkode: 3b83f...7cb

[Ragnar89]

Du må jo hive han ut, det er jo din bolig! Si at han får flytte ut innen en viss frist og er han ikke ute til da, skifter du lås!

[AnonymBruker]

Du og barna bør ikke leve sånn. Det er rett og slett ikke bra for dere. Barna merker stemningen i hjemmet og får med seg at faren er totalt fraværende. 

Gjør som de over skriver. Få han ut og bytt lås. 

Anonymkode: 974e5...094

[AnonymBruker]

Eh, si det er slutt og kast ham ut. Problem solved.

Anonymkode: 2333a...2fc

[AnonymBruker]

Ts, ville du blitt lykkelig eller sjalu hvis fant seg en ny kjæreste innen, si, en måned? 

Anonymkode: 32ac3...d83

[AnonymBruker]

Dette høres jo ut som psykisk mishandling. Tror du trenger hjelp til å få han ut. Politiet kan sikkert hjelpe deg med å finne ut hva du skal gjøre, eventuelt kan du høre på helsestasjonen?

Anonymkode: 5fe89...b14

[AnonymBruker]

Sett deg ned med han i kveld når ungene er i seng. Si at nå er det over, han skal ut. Leiligheter er det flust av, så det fikser han.

Anonymkode: 67d7e...5de

[Gjest Blondie65]

Du bestiller time til megling på familievernkontoret. Du forteller at dere der skal megle om samværet med barna. Så ber du han pakke og pelle seg ut innen 1. juni.

[Juniper]

Namsmannen er vel rette instans for å få folk ut av huset. 
Ring de og spør om hjelp til framgangsmåten. Kan ta noen uker å få ordne på det. Derfor bør du starte så fort som mulig.