Jeg angrer på giftermål

[AnonymBruker]

Vær så snill å kom med gode råd, for dette er ikke noe moro å føle på. Jeg angrer på at vi giftet oss, og at vi går nå under "mann og kone". Vi har vært gift i snart 7 år, har barn og elsker hverandre. Forholdet er relativt stabilt, og vi er begge 29-30 år. Med andre ord giftet vi oss unge, før det hadde vi vært ilag i flere år.

Så, helt siden vi ble gift har jeg følt at det å gå fra samboere/kjærester/partnere/foreldre har blitt overskygget av at nå er vi gift. Har innsett at hvis jeg skulle giftet meg, så hadde det blitt med han uansett, det det ligger ikke der heller. Synes det er ukomfortabelt å presentere oss som gift, som om vi blir satt i bås og låst. Selvfølgelig alt ettersom hvem vi/jeg snakket med. 

Har forsøkt å reflektere over dette, om vi var for ung, hva problemet mitt er med det, om jeg innerst inne forventet noe med det å bli gift, om vi giftet oss av ytre forventninger egentlig, osv...uten å bli klokere. Jeg var ikke så engasjert i planleggingen av bryllupet, det tok de rundt seg av mens vi betalte litt og foreldrene også. Dagen var grei nok, slitsom og ikke helt komfortabelt å være i sentrum, men ikke noe negativt heller. Hadde det vært opp til meg ville vi skilt oss og gått tilbake til å være samboere, eller ennå bedre kunne skrudd tilbake tiden og vært ugift. Mannen min er derimot stolt av at jeg er kona hans, og har ingen problemer med det å være gift. Samtidig, jeg er stolt av familien vår, jeg også, og ingenting har endret seg etter vi skiftet status, er bare ukomfortabel med hva papiret definerer oss som. 

Hva feiler det meg? Har aldri hørt om andre som har det slik  

Anonymkode: 7ae88...c52

[Gjest Aragorn II Elessar]

Så skill deg.

[AnonymBruker]

Du har gjort "alt". Gått rekka fra kjærster til samboere til gift og barn og hus og bil og hytte på fjellet-opplegg.

Det er litt antiklimaks for deg, tror jeg. Det er ikke mer å gå etter. Dere er satt. Det er ikke noe mer å strekke seg etter, annet enn at barna skal bli større og flytte ut og så kommer barnebarn etterhvert.

Det er også noe som kalles for 7-års krisen, så det kan ligge noe der, og så går det over... 

Anonymkode: f24df...bd1

[AnonymBruker]

Må ærlig talt si jeg ikke skjønner problemstillingen. Dere har det bra og er lykkelige så hva er problemet?

Må være veldig sårende for mannen din at du ikke vil vær kona hans. Men dere skal fortsette å være sammen/bo sammen? Det må også være ubehagelig for barna om dere velger å skille dere selv om det bare er på papiret. Skaper unødvendig frykt om at dere ikke er glad i hverandre og kanskje ender opp med å flytte hver for seg. Så vil det nok skape massive reaksjoner og spekulasjoner, ryktespredning og sladder i omgivelsene rundt dere.

For meg høres du ut som en drama queen som overanalyserer ting for mye, du bør vurdere om psykolog kan hjelpe deg.

Anonymkode: acaf5...35c

[Gjest Blondie65]

Jeg tror kanskje du trenger hjelp til å sortere tanker. Jeg forstår deg ikke, men jeg forstår at livsendringer kan være store og overveldende og at man kan føle seg fanget i en situasjon man ikke forstår - og at ens forventninger til noe har ødelagt for realiteten som ikke var så spennende. Det finnes hjelp for deg på familievernkontoret - du kan gå dit alene.

[AnonymBruker]

Dette er grunnen til at jeg ikke vil gifte meg. Du beskriver det jeg vet jeg kommer til føle. Vet jeg hadde blitt svært ulykkelig selv om jeg elsket både mannen og barna våre.

Anonymkode: ab08a...c58

[AnonymBruker]

Det er psykisk, du tror at det er ille å være gift. Føler deg fastlåst. Men med samboer+barn hadde du vært like fastlåst. Du har gjort det riktige

Anonymkode: 9ca9c...41c

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det er psykisk, du tror at det er ille å være gift. Føler deg fastlåst. Men med samboer+barn hadde du vært like fastlåst. Du har gjort det riktige

Anonymkode: 9ca9c...41c

Hun har gjort det riktige i forhold til DINE verdier. Jeg tror feilen er at hun har hørt mer på samfunnets verdier enn sine egne. Man er ikke et dårligere par som samboere.

Anonymkode: ab08a...c58

[AnonymBruker]

Du har det for bra ass. "Stakkars meg som er kona til mannen jeg elsker og vil tilbringe livet mitt med". Finn på et mer reelt problem du.

Anonymkode: 4fa8f...73f

[AnonymBruker]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du har det for bra ass. "Stakkars meg som er kona til mannen jeg elsker og vil tilbringe livet mitt med". Finn på et mer reelt problem du.

Anonymkode: 4fa8f...73f

Fy faen så ufordragelig du er.

Anonymkode: ab08a...c58

[AnonymBruker]

15 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fy faen så ufordragelig du er.

Anonymkode: ab08a...c58

Sjæl 

Anonymkode: 4fa8f...73f

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Sjæl 

Anonymkode: 4fa8f...73f

Trangsynt å ikke aksepterer at TS har et reelt problem.

Anonymkode: ab08a...c58

[AnonymBruker]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Trangsynt å ikke aksepterer at TS har et reelt problem.

Anonymkode: ab08a...c58

Er det et reelt problem at du er "kona til" og ikke "dama til"?

Hun har mannen hun ønsker seg. De har det bra sammen. Hun har det storsett bra foruten om at hun er fru og ikke lengre frøken. 

Det virker som om at TS vil ha et problem, men hun har det så pass bra at dette er det beste hun kommer opo med. Sånn bortsett fra å være elsremt selvsentrert og noe gnålete, så har ikke TS, ut i fra det som kommer frem i denne tråden, noen problemer. 

Anonymkode: 4fa8f...73f

[AnonymBruker]

Ble noen skrivefeil der. Beklager det.

Anonymkode: 4fa8f...73f

[vivale]

Det går nok over  Klem til deg, er ikke gift men høres mer ut som en fase for min del

[AnonymBruker]

Dra til psykolog, ikke normalt. Får litt vondt av mannen din.

Anonymkode: d3415...6e2

[Gjest Coolaid]

Jeg tror du legger alt for mye i det å være gift. Du kan fint være deg selv uansett om du er gift eller ikke. Du er "navnet ditt", ikke kona, dama, hustruen eller kjæresten primært... primært er du deg. Tror du har litt problemer med å finne ut hvem du er og henger deg opp i en forestilling av det å være gift. Det tror jeg, det betyr ikke at det er slik.  

Endret 10. juni 2017 av Coolaid

[AnonymBruker]

Jeg omtaler mannen min som kjæresten min, kanskje det vil hjelpe?

Anonymkode: 259ff...1cf

[AnonymBruker]

Du tenker: "Var DET alt?"

Høres ut som du kanskje tok de store avgjørelsene i livet litt for tidlig. Når du er under 30, men allerede har vært gift i sju år, og før det vært samboer og kjæreste med samme mann, så har du ikke rukket å være ung og fri så lenge.

Noen ønsker ikke det. Noen er trygghetssøkende og vil inn i fast mønster fortest mulig. Kanskje de har det best? Mens andre alltid vil tenke på det året som backpacker som aldri ble noe av, eller det studieåret i Frankrike som man heller tok hjemme pga kjæresten, eller muligheten til å selge leiligheten, si opp jobben og dra i morgen. Friheten.

En over skrev om sjuårskrise og følelsen av å ha skaffet seg alt. Bland det med 30-årskrise... Du sitter nå og ser livet ditt ferdig spikret 10-20 år fram i tid. Det kan føles maktstjelende.

Noen over her tar av i "men tenk på baaarna"-stil. Jeg leser ikke ts som om hun har tenkt å ta ut skilsmisse på mandag. Hun forsøker å reflektere og finne en logisk forklaring på sine følelser, og det er jo et godt tegn å være et reflektert menneske. I stedet for å ta det ut på familien, heller gå i seg selv for å finne årsak og remedie.

Ts, mange føler eller har følt som deg. Det trenger ikke være ekteskap som binder, andre ting kan også gjøre at du føler deg fanget... Barn, hus med lån, jobb som ikke bare kan byttes ut, venner og familie. Hvis jeg var deg, tror jeg at jeg ville brukt nettet (som du gjør), forsøkt å finne relevante artikler og bøker som kan hjelpe deg med å sette tankene i perspektiv.

Det er ikke uvanlig å føle som du gjør. Det er ikke dramatisk, og det trenger ikke føre til brudd. Men du trenger å ta følelsene dine på alvor, få det opp i lyset og tenke på hva du kan gjøre for å få et nytt syn på livet ditt. Ikke la dette ligge og gnage....

 

Anonymkode: 712b0...55a

[Gjest Mattie16]

Kan det være at brylluppet ikke ble helt som du skulle ønsket? Kanskje det egentlig var noe annet du kunne tenkt deg, kanskje du ikke visste det før i ettertid heller.

Jeg trives godt med å være gift, men angrer litt på selve måten vi giftet oss på. Det skjedde litt for fort, og ble for enkelt. I ettertid har jeg innsett hva jeg egentlig hadde ønsket meg, men nå er det for sent. Så jeg kan forstå deg godt egentlig.