Det med enslighet..

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne som har bikket 35 år, skilt og har tre barn.

Jeg er utad attraktiv, sprudlende og med mange venner. Men føler meg egentlig ensom og alene.

Det har vært tre veldig tøffe år etter skilsmissen, jeg har ofte tenkt at jeg ikke orker mer, at jeg bare vil gi opp..Har tenkt ganske drøye tanker om å avslutte livet, men komt meg opp på "hesten" igjen. Har gått i terapi, og gjør det fortsatt. Har vært perioder uten, men er nå tilbake og har terapi en gang i uken.

Jeg har vært innmari redd for økonomien, om jeg klarer å gi barna det det trenger osv..Har også slitt med følelser av svik fra min eksmann, vi har ikke et godt forhold den dag i dag. Men vi klarer å samarbeide om barna. Det er mange vonde hendelser som har skjedd der etter bruddet, slike ting som tar nesten all energi ut av deg.

 Jeg har datet etter skilsmissen, tror fortsatt på kjærligheten, - på et vis i hvert fall. Møtt flotte menn som virkelig ville ha meg, og jeg har vært sammen med en i 1,5 år, men som jeg nylig har gjort det slutt med. Det var avstand inni bildet og det ble for komplisert. Jeg tror at et avstandsforhold må gå  helt knirkefritt skal det overleve avstand og det gjorde ikke dette. Det ble en del mistenksomhet, men også mye savn som var vanskelig å bære i hverdagen. Merker at etter dette siste bruddet så er jeg veldig enslig, alle vennenne min er midt i småbarnsperioden, alle er i forhold og er opptatt med seg og sitt. Naturlig nok.  De er veldig flotte og fine folk, men det har liksom sitt eget liv. Møter de av og til, men mere sporadisk på fotballcup med ungene osv. Er det virkelig slik at visst ikke en har kjæreste/partner i en viss alder så er en ganske alene? Jeg savner kjæresten også, men vet at om jeg holder ut, så blekner savnet..

Jeg har barna 50/50, så jeg snakker da om tiden uten barn, i ferier uten barn og ellers voksentid.

Jeg kommer fra en ganske liten bygd, men elsker bylivet. Virker som det er mye større muligheter for å komme i kontakt med andre når det skjer litt mer i hverdagen. Jeg er i en vanskelig periode i jobben, og jeg tror nok at dette forsterker håpløsheten jeg føler nå, at jeg ikke har noe på stell i livet mitt. At jeg ikke fikser noe, og det å være alene i alt dette. Synes også at det er ganske skammelig, og jeg er litt flau over meg selv som ikke klarer å komme meg over kneika. Jeg har alltid vært veldig sterk, med sterk psyke. Ingen ting har knekket meg før, men skilsmissen og tiden etterpå gjorde varige mén i meg. Det er som at sjelen og psyken bare er et skall av hva den en gang var. 

Har vært litt slik de siste tre årene, at når jeg har følt at ting går bra, så kommer den ene smellen etter den andre. Som dette siste bruddet ( der jeg tok avgjørelsen) økonomiske utfordringer,  eller denne vanskelige perioden på jobben. Konflikten er så pass stor at jeg vurderer å slutte.

Vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette, leser det og jeg ser at det virker som et langt klagebrev.. Men jeg er vel kanskje litt nysgjerrig også. Om det er andre voksne som kan kjenne seg igjen på et vis, og som klarer å komme seg gjennom slike perioder som for meg virker så bunnløse.

 

Anonymkode: 65fd7...330

[AnonymBruker]

Vet ikke helt hvilke svar du er ute etter her, men kunne det kanskje vært en idè å prøve å oppsøke andre alenemødre/single kvinner? Så har dere muligheten til å danne vennskap på en litt annen måte enn om den ene har mann/familie å forholde seg til. Da blir man fort "tredjehjulet" kanskje, og i mange tilfeller har de jo, som du sier, nok med sitt. 

Anonymkode: 2eaa2...659

[AnonymBruker]

Forsøk å skrive ned (gjerne i en dagbok) hvilke problemer du har nå, hva som skal til for å løse/endre dem, og legg en slags plan for hva du må gjøre. Skriv også ned hvordan du ønsker at livet ditt skal være. Hva drømte du om før du ble gift og fikk barn?

Anonymkode: b94f3...45a

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har vært innmari redd for økonomien, om jeg klarer å gi barna det det trenger osv..Har også slitt med følelser av svik fra min eksmann, vi har ikke et godt forhold den dag i dag. Men vi klarer å samarbeide om barna. Det er mange vonde hendelser som har skjedd der etter bruddet, slike ting som tar nesten all energi ut av deg.

Som har med din eksmann å gjøre?

Anonymkode: 1838a...2fe

[AnonymBruker]

Til Ts.

 

Jeg kjenner meg igjen. Jeg er noen få år eldre enn deg, og begynner å få store barn. Etter skilsmissen syns jeg nok at jeg har mistet mye, først og fremst tap av tid med barna. Og tap av en støttespiller. Jeg har datet noe i den tiden som har gått etterpå, men erfarer at det er vanskelig å få det til å klaffe. Altså har jeg allverdens tid til å sysle med hus og hage, eller jobbe mye. Ekstra mye. Også hjemmefra. De få vennene jeg har vil jeg ikke overbelaste, altså merker jeg nå at jeg er mer alene enn før. Det er ingen god følelse i lengden, og jeg bruker mye energi på å fundere over hvilke grep jeg skal ta fremover. Og javisst, jeg har absolutt savn etter en kjæreste, men nekter at det skal få styre. 

Jeg har heldigvis noen hobbyer, også sosiale, men synes at de fleste jeg kjenner er så etablerte sosialt, at det ikke er naturlig for dem å inkludere meg. Og det er ikke naturlig for meg å skulle skvise meg inn. Enda jeg trives i sosiale settinger, og har grei selvtillit. 

Jeg tror både du og meg må våge å bryte denne noe negative spiralen og holde oss aktive og synlige. Om det så bare er i nabolaget. Jeg vurderer til og med å gå på kino alene - noe som vil være en terskel for meg iallefall😊 Og hva med å dra på festival alene? Eller på turisthytte?  Ingenting av dette er naturlig for meg å gjøre alene, men jeg vurderer det i det minste! Får så se hvor tøff jeg er når det kommer til stykket. 

 

Ellers håper jeg du kan få konstruktive svar her inne, jeg vil følge med. Til slutt: vi er altså flere i samme båt. Gode ønsker. 

 

Anonymkode: a32ee...1f9