Er vi som sliter psykisk alle svigerforeldres mareritt?

[AnonymBruker]

Alle foreldre vil jo det aller beste for barna sine, naturlig nok. Jeg har angst og tilbakevendende depresjoner. Sliter med utmattelse og må som regel gå tidligere fra familieselskaper enn resten av gjengen. Jeg prøver å stille, men det er ikke alltid jeg orker. Jeg føler meg så klart ganske dømt, selv om de ikke har sagt det til meg direkte. Det er uansett sårt å være psyk og det er sårt å føle seg dømt.

Er det flere som føler på dette med psykiske problemer og svigerforeldre?

Anonymkode: 5fcb7...697

[AnonymBruker]

På 20.5.2017 den 10.07, AnonymBruker skrev:

Alle foreldre vil jo det aller beste for barna sine, naturlig nok. Jeg har angst og tilbakevendende depresjoner. Sliter med utmattelse og må som regel gå tidligere fra familieselskaper enn resten av gjengen. Jeg prøver å stille, men det er ikke alltid jeg orker. Jeg føler meg så klart ganske dømt, selv om de ikke har sagt det til meg direkte. Det er uansett sårt å være psyk og det er sårt å føle seg dømt.

Er det flere som føler på dette med psykiske problemer og svigerforeldre?

Anonymkode: 5fcb7...697

Har du satt deg ned med svigerforeldrene dine og virkelig pratet? Virkelig forklart situasjonen din? Hvorfor du har det slik og at det ikke har noe med dem å gjøre?

Anonymkode: 0e7d2...2d4

[Gjest HappyWaffle]

Mine svigerforeldre veit ikke at jeg er bipolar type 2. De trenger ikke å vite det heller  så hvis jeg sliter en dag så kan kjæresten komme opp med en hvit løgn om at jeg ikke er i form å de godtar det. Har så fine svigerforeldre som ikke gidder å blande seg i andres liv 💜

[AnonymBruker]

Det hadde nok vært helt likegyldig hva det var som var greia di, du ville ikke vært god nok for sønnen deres uansett. En mor spesielt! er blind for at sønnen hennes har feil han og du blir aldri like god, selv ikke om sønnen deres er en sprøytegal øksemorder..

Anonymkode: 5bafa...0e5

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har du satt deg ned med svigerforeldrene dine og virkelig pratet? Virkelig forklart situasjonen din? Hvorfor du har det slik og at det ikke har noe med dem å gjøre?

Anonymkode: 0e7d2...2d4

Jeg har nevnt problemene mine ved et par anledninger, men ikke satt meg ordentlig ned med dem nei. De har ikke vist så stor forståelse for det lille jeg har sagt. Er litt sånn "åja".

Anonymkode: 5fcb7...697

[AnonymBruker]

Hvis du har oppdratt en velfungerende sønn som fungerer godt i livet og har de beste forutsetninger.  

Så går denne gutten ut og blir sammen med en mer mislykket person med psykiske problemer hadde jeg syntes det var synd ja. Hennes sykdom hadde jo fått konsekvenser for min sønn jeg hadde håpet han kunne være foruten 

Anonymkode: 5db94...4a5

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Hvis du har oppdratt en velfungerende sønn som fungerer godt i livet og har de beste forutsetninger.  

Så går denne gutten ut og blir sammen med en mer mislykket person med psykiske problemer hadde jeg syntes det var synd ja. Hennes sykdom hadde jo fått konsekvenser for min sønn jeg hadde håpet han kunne være foruten 

Anonymkode: 5db94...4a5

Enig. Ønsker at min sønn skal få slippe fet dtyrey do. følher med å være sammen med en som sliter psykisk og fysisk for den slags skyld.

Anonymkode: fa237...4e8

[AnonymBruker]

Det handler vel om at man ønsker det beste for barna sine, og selv om ingen vet hva livet bringer, så blir jo ikke hverdagen til barnet ditt enklere når de er sammen med en som er psykisk syk. Helsetilstanden til svigerbarn vil jo påvirke hverdagen til eget barn (og evt barnebarn) i større eller mindre grad. 

Anonymkode: 150b6...d61

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig. Ønsker at min sønn skal få slippe fet dtyrey do. følher med å være sammen med en som sliter psykisk og fysisk for den slags skyld.

Anonymkode: fa237...4e8

Jeg tenker om svigerdatteren din kan skrive riktig norsk så har sønnen din vært heldig 

Anonymkode: 2ce99...1cd

[AnonymBruker]

Jeg tror det har noe med personlighet, ikke nødvendigvis diagnoser. Om man er opptatt av at andre skal ha det bra, så er man en person som svigermor kan like. Svigerdøtre som bare er sure og negative og kritiserer hennes sønn i selskaper er ikke så godt likt. Jeg har en vanskelig svigermor, men når jeg ser at hun stresser så stryker jeg henne på ryggen og spør hvordan det går. Det er ikke så mye som skal til før vi damer kommer overens. Men er man fientlig og lite interessert i andre så blir det gnisninger.

( jeg har angst selv, og er heller ikke med i alle selskapene.. men når jeg er der så pleier jg forholdet med svigermor ved å hjelpe henne og snakke med henne. )

Anonymkode: c21dd...041

[AnonymBruker]

Det kommer nok veldig an på de psykiske problemene. Noen er så store, at det ville hemme den andre parten sitt liv, betraktelig. Og det ønsker jeg jo ikke for mine barn. Jeg vet og hvor utrolig tøft, det er å leve med en psykisk syk person. Men er det en person som fungerer relativt normalt, og tar tak i problemene sine, og har selvinnsikt. Så ser jeg ikke problemet.

Har en datter på 18 år, som slet psykisk da hun var yngre. Men vi skaffet henne hjelp, og nå er hun så og si frisk. Og hun har hele tiden hatt selvinnsikt, ønsket hjelp, ønsket å bli bra. Og hun fungerer nå supert sosialt, med skole og idrett. Og har klare framtidsplaner.

Og jeg håper da ingen framtidig svigermor vil dømme min datter, for hva hun har slitt med. Og i dagens samfunn, så blir det vanskelig å finne noen, som aldri har slitt med noe psykisk.

Anonymkode: 7bb05...1a9

[Forundret..]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle foreldre vil jo det aller beste for barna sine, naturlig nok. Jeg har angst og tilbakevendende depresjoner. Sliter med utmattelse og må som regel gå tidligere fra familieselskaper enn resten av gjengen. Jeg prøver å stille, men det er ikke alltid jeg orker. Jeg føler meg så klart ganske dømt, selv om de ikke har sagt det til meg direkte. Det er uansett sårt å være psyk og det er sårt å føle seg dømt.

Er det flere som føler på dette med psykiske problemer og svigerforeldre?

Anonymkode: 5fcb7...697

Njaa.

Når man er slik så stenger man jo på en måte folk ute, en blir liksom ikke godt kjent.

Hva om de ikke dømmer deg men føler seg ekskludert av deg, føler at du ikke liker dem og tar avstand?

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Enig. Ønsker at min sønn skal få slippe fet dtyrey do. følher med å være sammen med en som sliter psykisk og fysisk for den slags skyld.

Anonymkode: fa237...4e8

Hva mener du med dette? Er dette ord fra telefonens ordbok?

Anonymkode: 5fcb7...697

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med dette? Er dette ord fra telefonens ordbok?

Anonymkode: 5fcb7...697

 Fet Tyrey go følher er så klart sjørøverspråk. Ser du ikke det? Det er en hemmelig kode.

Anonymkode: c21dd...041

[Smascha]

På 20.5.2017 den 10.15, AnonymBruker skrev:

Jeg har nevnt problemene mine ved et par anledninger, men ikke satt meg ordentlig ned med dem nei. De har ikke vist så stor forståelse for det lille jeg har sagt. Er litt sånn "åja".

Anonymkode: 5fcb7...697

Det er vanskelig å vise forståing for noko ein ikkje heilt forstår. Og då blir det også vanskeleg å seie noko anna enn "å ja.". Kanskje svigers er redde for å spørre deg om dette. Dei er jo frå ein generasjon over, då angst, dep og andre psykiske lidingar var tabu og noko ein absolutt ikkje skulle snakke om. Kanskje dei til og med er redde for at du skal få angst av å snakke om å ha angst?

Det er sikkert ikkje så lett for deg å prate fritt om problema dine, men eg tenkjer at dersom du tar deg ein tur til svigerforeldra dine og åpnar deg opp om korleis du har det og kvifor dette kan påverke deg i sosiale settingar så er mykje gjort. Slik eg forstår det du skriv så er det viktig for deg at dei forstår at du er bra for sonen deira. Og då må du gje dei ein sjanse til å forstå! 

[AnonymBruker]

slippe det styret det følger med

13 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva mener du med dette? Er dette ord fra telefonens ordbok?

Anonymkode: 5fcb7...697

Er det jeg leste det som 

Anonymkode: ad5f0...6a1

[exictence]

35 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alle foreldre vil jo det aller beste for barna sine, naturlig nok. Jeg har angst og tilbakevendende depresjoner. Sliter med utmattelse og må som regel gå tidligere fra familieselskaper enn resten av gjengen. Jeg prøver å stille, men det er ikke alltid jeg orker. Jeg føler meg så klart ganske dømt, selv om de ikke har sagt det til meg direkte. Det er uansett sårt å være psyk og det er sårt å føle seg dømt.

Er det flere som føler på dette med psykiske problemer og svigerforeldre?

Anonymkode: 5fcb7...697

Svar til overskriften: Nei

Det er ikke diagnosen som er et problem. Det viktigste for meg hadde vært om hun gjorde min sønn glad. Ellers ville jeg satt stor pris på at min svigerdatter var positiv, høflig, tillitsvekkende og grei. Og at hun kunne vise at hun tok hensyn til sykdommen sin på egenhånd uten å til stadighet spørre om hjelp eller at det gikk utover andre. 

F.eks at når min sønn og henne skulle på besøk, så kunne hun si på forhånd at hun nok bare kunne være der en stund, men at sønnen kunne selvsagt være der lenger. 

[Daria]

Akkurat nå, Smascha skrev:

Det er vanskelig å vise forståing for noko ein ikkje heilt forstår. Og då blir det også vanskeleg å seie noko anna enn "å ja.". Kanskje svigers er redde for å spørre deg om dette. Dei er jo frå ein generasjon over, då angst, dep og andre psykiske lidingar var tabu og noko ein absolutt ikkje skulle snakke om. Kanskje dei til og med er redde for at du skal få angst av å snakke om å ha angst?

Det er sikkert ikkje så lett for deg å prate fritt om problema dine, men eg tenkjer at dersom du tar deg ein tur til svigerforeldra dine og åpnar deg opp om korleis du har det og kvifor dette kan påverke deg i sosiale settingar så er mykje gjort. Slik eg forstår det du skriv så er det viktig for deg at dei forstår at du er bra for sonen deira. Og då må du gje dei ein sjanse til å forstå! 

Dette! Jeg har minimalt med erfaring med psykiske lidelser både hos meg selv og mine nærmeste, så om noen nevner i forbifarten at "Jeg sliter litt med angst" er det ikke åpenbart for meg hva det innebærer for deg i hverdagen, hvordan det påvirker livet ditt eller for den saks skyld umiddelbart koble den kommentaren til det faktum at du tre måneder senere igjen går påfallende tidlig fra et familieselskap uten noen forklaring. Hva som er den riktige måten å svare på en sånn opplysning på er heller ikke så let å vite - jeg kunne fort endt med en "å Ja" eller "Uff da"-respons.

Snakk med svigerforeldrene dine, forklar hva det innebærer og hvordan det påvirker deg og hva de eventuelt kan gjøre (eller ikke gjøre) for at familiesammenkomster skal bli enklere for deg. Det store flertallet mennesker er ganske forståelsesfulle og vennlige når de får muligheten til det, men de færreste er tankelesere.