Å forlate religion var det beste for meg.

[AnonymBruker]

Tenkte å dele litt av min historie med religion, spesifikt en gren av kristendommen. 

Jeg vokste opp med familie som hadde tilknytning til såkalte "Smiths Venner". Foreldrene mine møttes gjennom denne menigheten, men de var omtrent aldri med på sammenkomster i min oppvekst. Vi barna ble dog sendt på aktivitetklubb i regi av menigheten, og av og til ungdomsmøter. 

Jeg synes alltid først og fremst at møtene var kjedelige, men en periode i min tidlige ungdom prøvde jeg å leve livet slik det ble beskrevet på møtene. 

Denne menighetens filosofi ettersom jeg forstod det var å fokusere på sin egen forbedring og utvikling ved å forkaste sin synd og gjøre flere gode gjerninger. Dette kunne man oppnå ved hjelp av bønn til gud og fordypelse i menigheten. Man ble lovet lykke og frihetsfølelse og billett til himmelen om man fulgte dette. 

For min del førte strevet med å leve dette livet til alt annet enn lykke og frihetsfølelse. Jeg følte meg utrolig skyldig for hver eneste lille ting som kanskje kunne være en synd, og jeg strevet utrolig med dette å skulle ofre seg for samfunnet osv. 

Nå skal det sies at jeg i tillegg hadde sterk sosial angst, så jeg slet enormt med å komme til møter og det å prøve å være en del av min lokalmenighet. 

Det som gjorde at jeg til slutt begynte å bli stadig mer kritisk var det at jeg gradvis innså at de følelsene jeg hadde var nettopp det, kun følelser. Det var ikke den hellige ånd som talte til meg, og det var ikke satan som gjorde at jeg syndet, det var bare helt naturlige menneskelige instinkter og følelser. Vi er ikke skapt av noen gud, vi er utviklet gjennom ufattelig mange år. Livet har ingen mening annet enn det man velger selv. 

Da "eldstebrødrene" talte så stort på møter, og man merket at man ble beveget, så kunne man kanskje tro at følelsene man fikk var sendt fra gud, men sannheten er jo rett og slett det at noen mennesker er dyktige til å påvirke andre menneskers følelser. Hitler overbeviste jo et helt folk pga sin enorme evne til å påvirke og manipulere følelser.

Jeg likte heller ikke at jeg følte meg indirekte tvunget og sterkt oppfordret til å ofre, ofre og ofre meg selv, min tid og mine penger for en sak som aldeles ikke var sikker. Jeg følte meg ikke fri, jeg følte meg fanget. 

Da jeg valgte å forlate menigheten følte jeg en enorm byrde bli lettet fra skuldrene mine. Endelig slapp jeg å veie hver eneste tanke jeg hadde, og jeg kunne bare leve livet som jeg ville. Det var herlig, og jeg har ikke angret et sekund siden.

Etter at jeg dro tenkte jeg også slik at hvis det finnes en gud,  så må han være grusom. Hvis han ønsker å pine alle mennesker som ikke følger spesifikke regler hele livet, så er han langt ifra rettferdig. Jeg vet for eksempel at jeg er et godt menneske, som ikke vil andre vondt. Det synes jeg bør være godt nok for oss alle.

Lev livet ditt slik du ønsker. Og om du trives best i et religiøst samfunn, så for all del, bli værende der. Valget er fritt, og det er det som er fint med å være menneske.

Anonymkode: 97e82...929