CEN - childhood emotional neglect

[AnonymBruker]

Emosjonelt depriverte barn, dette er noe som ikke så ofte blir diskutert. Hvor skadelig tror du dette kan være?

https://blogs.psychcentral.com/childhood-neglect/2017/04/the-10-lessons-of-childhood-emotional-neglect/

Anonymkode: 06c6c...545

[AnonymBruker]

Veldig skadelig uten tvil

Anonymkode: 5ff23...0ea

[AnonymBruker]

Desverre veldig vanlig å bli utsatt for grader av dette. Blir man utsatt for en form for omsorgssvikt fysisk / psykisk er sette også en del av bildet. 

Selv har jeg blitt banket og fortalt hvor stygg jeg er når jeg gråter. Vært redd og lei meg uten å få trøst. Kunne kommet med utallige eksempler. Sliter i dag med ptsd men klarer meg ok i livet. Gått i terapi i 9 år for traumer.

Anonymkode: 61be1...bf5

[AnonymBruker]

Jeg opplevde en form for dette gjennom oppveksten. Det var aldri greit å snakke om følelser i min familie (det ble ikke sagt rett ut, men som barn merket jeg det likevel). Den eneste aksepterte følelsen var glede. Foreldrene mine viste lite følelser, snakket aldri om følelser, hjalp meg aldri forstå eller håndtere mine egne følelser. Gråt ble tidlig møtt med "du er stor nå, gå på rommet ditt hvis du trenger å gråte". Sinne ble møtt med "ikke bråk sånn!" eller "gå på rommet hvis du skal lage så mye bråk".

Jeg var ikke gammel da jeg begynte å få angst, og da spesielt i tilknyttning til vanskelige følelser. Hvis jeg hadde gjort noe galt, enten ødelagt noe, glemt noe eller sagt noe dumt, begynte jeg å kaldsvette, puste raskt og forsøke å finne en måte å flykte fra situasjonen. Det samme skjedde hvis noen var sinte på meg eller kjeftet/snakket strengt. Når jeg var involvert i en krangel lengtet jeg etter å rope, trampe og slå, men i stedet var jeg låst i "frys" (en av de instinktive reaksjonene på fare: Kjemp, flykt eller frys) og kunne ikke gjøre noe annet enn å bare sitte helt stille.

Tenårene ble vanskelige. Egentlig var jeg en helt eksemplarisk tenåring, men jeg klarte ikke å håndtere de kraftige følelsene. På skolen holdt jeg alle følelsene under kontroll, hjemme var jeg helt utslitt. Skolearbeidet led fordi jeg ikke hadde krefter til lekser etter å ha undertrykt følelsene mine hele dagen. Noen ganger klarte jeg ikke holde følelsene under kontroll, og eksploderte utover. Resultatet var dårligere skoleresultater enn ventet og selvskading (smerte er en følelse som er lett å håndtere, for den er så fysisk). Selvskadingen ble selsagt skjult godt, for man viser ikke andre at man har det vanskelig.

Jeg klarte meg på et vis til jeg ble voksen og flyttet ut. Da oppdaget jeg at min kilde til motivasjon for å gjøre noe som helst var mangelfull. Jeg gjorde ting for å ikke gjøre noen sinte, ikke fordi det var viktig eller bra for meg å gjøre det. Jeg oppdaget også at det ikke er mulig å fokusere på fremtiden når jeg bruker all energi på å unngå nåtiden.

Jeg klarte det ikke, alt var bare sliten og angst og vanskelig og hvorfor skal jeg ikke bare drukne meg eller kaste meg utfor et stup. Jeg hadde lyst til å leve, men jeg klarte ikke leve. Heldigvis klarte jeg heller ikke dø. Det var her jeg fikk hjelp.

Det har vært en lang prosess, men jeg har etterhvert lært meg å føle. Det høres så enkelt ut, men etter så mange år vet jeg ikke en gang hvordan det kjennes å være sint. Det meste av følingen min har vært bare på det intelektuelle plan, ved at jeg tenker en følelse når det i situasjonen virker naturlig å ha den. Dette tar lang tid å avlære.

 

Det er sikkert ikke nødvendig å nevne at jeg har minimal kontakt med foreldrene mine.

Anonymkode: f5fef...18b

[AnonymBruker]

Hvis mange av disse faktorene er til stede over tid, så er det klart det kan nesten ødelegge et menneske. Barn skal bli møtt med respekt for egne følelser, og åpenhet og empati er sentrale egenskaper som alle foreldre bør etterstrebe.

På den annen side tror jeg det er viktig å ha en forståelse av at noen av disse punktene på lista vil komme til å skje fra tid til annen, i en normal barndom, uten at det ligger noen dramatikk i det. Foreldre som alltid og uten unntak klarer å møte barnet sitt på perfekt måte finnes ikke- noen har dårligere forutsetninger enn andre, noen er normalt veldig empatiske og deltakende men går igjennom en større krise (skilsmisse, sykdom, miste jobben/trang økonomi etc) og fungerer midlertidig ikke optimalt, noen ganger gjør ytre omstendigheter det umulig å gjøre det man egentlig vet er rett (banalt eksempel: når noe tydelig plager barnet og gjør det sint, og du står i verdens lengste kø på Rema og ikke har mulighet til å ta en ti minutters prat og roe ned barnet der og da).

Så ja, å bli møtt med respekt og åpenhet, og bli sett og respektert av sine foreldre er grunnleggende viktig for barn. Men det er grader av dette, og jeg de fleste av oss som hadde en "normal" barndom med good bits and bad bits med fordel kan se på våre foreldre med snille briller. Så lenge de stort sett gjorde en god jobb, og gjorde den med kjærlighet, så må vi tilgi feiltrinn og skavanker. Det gjelder naturligvis ikke der foreldre har gjort uopprettelig skade ved å opptre på en måte som systematisk undergraver barnas tillit til egne følelser, om det så er av uvitenhet, eller enda verre: av vond vilje.

Anonymkode: ef14f...d9c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Hvis mange av disse faktorene er til stede over tid, så er det klart det kan nesten ødelegge et menneske. Barn skal bli møtt med respekt for egne følelser, og åpenhet og empati er sentrale egenskaper som alle foreldre bør etterstrebe.

På den annen side tror jeg det er viktig å ha en forståelse av at noen av disse punktene på lista vil komme til å skje fra tid til annen, i en normal barndom, uten at det ligger noen dramatikk i det. Foreldre som alltid og uten unntak klarer å møte barnet sitt på perfekt måte finnes ikke- noen har dårligere forutsetninger enn andre, noen er normalt veldig empatiske og deltakende men går igjennom en større krise (skilsmisse, sykdom, miste jobben/trang økonomi etc) og fungerer midlertidig ikke optimalt, noen ganger gjør ytre omstendigheter det umulig å gjøre det man egentlig vet er rett (banalt eksempel: når noe tydelig plager barnet og gjør det sint, og du står i verdens lengste kø på Rema og ikke har mulighet til å ta en ti minutters prat og roe ned barnet der og da).

Så ja, å bli møtt med respekt og åpenhet, og bli sett og respektert av sine foreldre er grunnleggende viktig for barn. Men det er grader av dette, og jeg de fleste av oss som hadde en "normal" barndom med good bits and bad bits med fordel kan se på våre foreldre med snille briller. Så lenge de stort sett gjorde en god jobb, og gjorde den med kjærlighet, så må vi tilgi feiltrinn og skavanker. Det gjelder naturligvis ikke der foreldre har gjort uopprettelig skade ved å opptre på en måte som systematisk undergraver barnas tillit til egne følelser, om det så er av uvitenhet, eller enda verre: av vond vilje.

Anonymkode: ef14f...d9c

Fint innlegg. Jeg tenker at familier kan være veldig forskjellige i kommunikasjonen innad og derfor også som du sier at en del har opplevd litt av dette og noen mye mer. Men ofte er det ubevisste og inngrodde mønstre i foreldrenes væremåte som kan forårsake det, egoisme rett og slett, og kanskje det faktum at de mangler selvinnsikt og evne til å forstå hvordan de påvirker andre gjennom egen oppførsel, eller at de liker å ha kontroll. Jeg tror det er svært få som gjør ting av ren ondskap men selvfølgelig de tilfellene finnes også. Men når man ser for eksempel søsken som sliter med mange av de samme tingene selv om det ikke bobler opp til overflaten så ofte, så kan man kanskje tenke sitt om barna har blitt validere på riktig måte eller i det hele tatt. 

Anonymkode: 06c6c...545