Min siste reise

[Gjest chisandra]

Håper du har fått sovet litt i natt 

[Mippi]

13 timer siden, baremei skrev:

Takk for gode ord alle sammen, både her og på PM Jeg har ikke energi til å svare dere hver enkelt akkurat nå, jeg håper å få gjort det etter hvert. Jeg vil bare at dere skal vite at jeg virkelig setter pris på alle ordene dere skriver og den tiden dere bruker på meg! Vit at jeg leser hvert ord av det dere skriver, og at jeg tar det med meg videre Av og til vet jeg nesten ikke hva jeg skulle gjort uten denne tråden, den gir meg så utrolig mer enn jeg klarer å beskrive. Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne klemme dere alle her og nå

Når det kommer til Mini så har vi pratet litt om hvorfor mamma ikke er helt seg selv og hva som skal skje fremover. Han er jo så liten og skjønner ikke stort av det. Det er derfor jeg lurer veldig på hvordan det blir den dagen jeg ikke lenger kan være med å legge ham om kvelden eller bare gi ham en klem når han har slått seg. Kommer han til å føle seg sviktet? Dette er veldig vonde tanker for en mor å sitte med.

Smertene blir bare værre og værre. Jeg har hatt feber i et par dager nå, og lurer litt på om en ny infeksjon er på vei eller om det bare er på grunn av sykdommen. Det er litt vanskelig å merke forskjell noen ganger. Det blir en ny samtale med legen i morgen om smertelindring og veien videre, jeg gruer meg til å måtte dra inn til sykehuset kjenner jeg. Det tapper meg fullstendig for energi.

Håper dere får en god natt! Skriv gjerne til meg om det er noe dere lurer på, jeg får nok ikke sovet med det første.

Kjære deg, du vakre menneske... Din siste reise er en tung og uendelig vond reise å lese om, men din måte å formidle den på gjør den så vakker og full av kjærlighet at hjertet mitt sprenges. Jeg håper så inderlig at du forstår hvilken påvirkning dine ord har på alle oss som leser dem. 

Tusen takk for at du har åpnet øynene mine og gjort livet mitt rikere. Å se hver lille hendelse som en gledelig nyanse i livet er herlig. Alt godt er godt, men også alt vondt er godt. Noe slikt. Livet er vakkert, så kjært, og det er det du som har minnet meg på den siste tiden.

Jeg har fulgt med i dagboken din fra start men ikke turt å skrive noe før nå. Hvorfor? Fordi jeg ikke visste helt hva jeg skulle skrive og utsatte det. Hvorfor? Fordi, selv om dagboken din burde være bevis nok for at dette er helt feil tankegang, så tenkte jeg at jeg hadde tid til å skrive "senere". Herre hvor paradoksalt...

Du spurte om hvordan din sønn vil takle at du forsvinner. Jeg kan selvfølgelig ikke være sikker på hvordan han vil ta det, men en del av utdannelsen min var barn og sorg, og derfor tenkte jeg å skrive litt om hva vi lærte der. For det første sier man gjerne at barn takler slikt mye bedre enn voksne. MYE bedre. Døden er ikke noe man kan forklare for en treåring, fordi en treåring ikke har evne til å forstå hva det innebærer. Barn er også meget tilpasningsdyktige fordi de lever fra øyeblikk til øyeblikk. De lærer seg å leve med tapet på en helt annen måte enn en voksen gjør. Barnet vil ikke lenger kunne ta på deg, se deg eller føle deg, men du vil leve videre i veldig levende tanker og fantasier. Det blander deg inn i sin persepsjon av verden, selv om du ikke er der. Så for sønnen din vil du være der.

I jobben min treffer jeg stadig barn som har mistet den ene forelderen sin, eller begge. Felles er at de alltid takler det så fint. Ofte kan de si "se hva jeg tegnet, mamma hadde elsket den". Jeg svarer så bekreftende på dette og da kan barnet stolt følge opp med "men hun er død da, så hun får ikke sett den med øynene sine da, men hun elsker den!". (Det kommer selvfølgelig an på språkevnen til barnet hvor mye det sier). Mange ganger blir jeg rørt til tårer av hva barn sier om de som er døde. Barn har så vakker forestillingevne. Jeg er sikker på at dersom din familie, venner og omgangskrets holder deg levende for din sønn, noe de kommer til å gjøre, så vil han overhodet ikke føle seg forlatt av deg. Han vil forstå at du ville være der, men at du ikke kunne, for sånn er døden. Han vil savne deg, men han vil også ha deg med seg hvor enn han går. Du vil være en like viktig mamma for han, som mamma'er er for barn som har sine mødre tilstede fysisk.

Jeg ønsker deg alt godt denne onsdagen. <3

Endret 19. juli 2017 av Mippi

[Gjest baremei]

3 timer siden, Menchit skrev:

Kjære deg, har lest gjennom hele tråden din i natt, og den rørte meg voldsomt ❤ Du skriver så utrolig fint, og har virkelig fått meg meg til å tenke over mitt eget liv, og hvordan jeg lever det. En ting er jo sikkert, ingen av oss vet hvor lenge vi får bli her. Det er lett å glemme, og på den måten ikke verdsette det fine man har ❤.

Jeg fikk lyst å sende deg en sang. Are Kalvø som mistet konen sin i sykdom oversatte denne fra engelsk. Den er skrevet av en mann som var dødssyk, og handler om hvordan han ønsket at de nærmeste skulle huske ham. Jeg håper jeg ikke går over streken på noe måte, men jeg synes den er så nydelig, og gjenspeiler kjærligheten og ønske om et godt liv til de etterlatte.

Jeg tenkte spesielt på det du skriver om mannen din og hytta, Kanskje den sangen kan lindre litt, ❤❤

Hvis du er interessert så heter artisten Warren Zeewon, og den heter opprinnelig jeep meg om your heart ❤

 

 Jeg håper du får en fin dag med gode øyeblikk sammen med dine nærmeste ❤

Takk for fine ord og en veldig fin sang! Jeg vurderte faktisk å lage en video av at jeg synger denne sangen og spille den i min egen begravelse. Har vel slått det fra meg, da det kanskje blir litt for mye.

Klem til deg

[Måbarefåsiat...]

2 minutter siden, baremei skrev:

Takk for fine ord og en veldig fin sang! Jeg vurderte faktisk å lage en video av at jeg synger denne sangen og spille den i min egen begravelse. Har vel slått det fra meg, da det kanskje blir litt for mye.

Klem til deg

Å herregud... så nydelig

[Gjest baremei]

1 time siden, Mippi skrev:

Kjære deg, du vakre menneske... Din siste reise er en tung og uendelig vond reise å lese om, men din måte å formidle den på gjør den så vakker og full av kjærlighet at hjertet mitt sprenges. Jeg håper så inderlig at du forstår hvilken påvirkning dine ord har på alle oss som leser dem. 

Tusen takk for at du har åpnet øynene mine og gjort livet mitt rikere. Å se hver lille hendelse som en gledelig nyanse i livet er herlig. Alt godt er godt, men også alt vondt er godt. Noe slikt. Livet er vakkert, så kjært, og det er det du som har minnet meg på den siste tiden.

Jeg har fulgt med i dagboken din fra start men ikke turt å skrive noe før nå. Hvorfor? Fordi jeg ikke visste helt hva jeg skulle skrive og utsatte det. Hvorfor? Fordi, selv om dagboken din burde være bevis nok for at dette er helt feil tankegang, så tenkte jeg at jeg hadde tid til å skrive "senere". Herre hvor paradoksalt...

Du spurte om hvordan din sønn vil takle at du forsvinner. Jeg kan selvfølgelig ikke være sikker på hvordan han vil ta det, men en del av utdannelsen min var barn og sorg, og derfor tenkte jeg å skrive litt om hva vi lærte der. For det første sier man gjerne at barn takler slikt mye bedre enn voksne. MYE bedre. Døden er ikke noe man kan forklare for en treåring, fordi en treåring ikke har evne til å forstå hva det innebærer. Barn er også meget tilpasningsdyktige fordi de lever fra øyeblikk til øyeblikk. De lærer seg å leve med tapet på en helt annen måte enn en voksen gjør. Barnet vil ikke lenger kunne ta på deg, se deg eller føle deg, men du vil leve videre i veldig levende tanker og fantasier. Det blander deg inn i sin persepsjon av verden, selv om du ikke er der. Så for sønnen din vil du være der.

I jobben min treffer jeg stadig barn som har mistet den ene forelderen sin, eller begge. Felles er at de alltid takler det så fint. Ofte kan de si "se hva jeg tegnet, mamma hadde elsket den". Jeg svarer så bekreftende på dette og da kan barnet stolt følge opp med "men hun er død da, så hun får ikke sett den med øynene sine da, men hun elsker den!". (Det kommer selvfølgelig an på språkevnen til barnet hvor mye det sier). Mange ganger blir jeg rørt til tårer av hva barn sier om de som er døde. Barn har så vakker forestillingevne. Jeg er sikker på at dersom din familie, venner og omgangskrets holder deg levende for din sønn, noe de kommer til å gjøre, så vil han overhodet ikke føle seg forlatt av deg. Han vil forstå at du ville være der, men at du ikke kunne, for sånn er døden. Han vil savne deg, men han vil også ha deg med seg hvor enn han går. Du vil være en like viktig mamma for han, som mamma'er er for barn som har sine mødre tilstede fysisk.

Jeg ønsker deg alt godt denne onsdagen. <3

Tusen takk for et godt svar! Jeg håper virkelig det er som du sier, at han kommer til å takle det mye bedre enn jeg tror. Det er jo litt sånn vi mødre er, vi bekymrer oss for mye til tider

Jeg fikk sovet noen timer i natt, det var et slit å komme seg opp for å dra til sykehuset. Jeg velger å ikke skrive så mye om medisiner og hva legen sier, da jeg har en følelse av at det ikke er så interessant for dere. Denne dagboken skulle handle om det mentale, så når jeg skriver om det fysiske er det fordi det påvirker det mentale veldig.

Håper dere alle har en fin onsdag! Jeg skal legge meg i skuvsengen igjen nå. Mannen har kjøpt en bedre madrass til den, så nå er den nesten behagelig.

[Gjest Blondie65]

Så fint at dere har en skuvseng som gjør at du kan være nær familien og lytte til livet rundt deg. 

 

[Honey Dew]

Jeg kom over dagboken din i går kveld og har lest hver eneste post i den med tårer i øynene. Livet er så urettferdig i blant og en blir så hjelpeløs. Jeg vil bare fortelle deg at du er en stor inspirasjon når det kommer til åpenheten, kjærligheten din og styrken din. Sender deg og familien din masse klemmer og håper at de kan varme litt  <3

[Felixa]

Hei Kjære deg! 

Håper du fikk hjelp ang smertelindringen på sykehuset i dag. Så godt at du har et sted å slappe av hjemme sammen med familien din, så du ikke må ligge ubehagelig på sofaen eller i senga hvor du er langt unna dem. 

Kan jeg spørre om mannen din blir tatt godt vare på av helsevesenet? Både nå, men ikke minst når du er borte. 

Ha en fin kveld sammen med familien din.  

[Gjest baremei]

2 timer siden, Honey Dew skrev:

Jeg kom over dagboken din i går kveld og har lest hver eneste post i den med tårer i øynene. Livet er så urettferdig i blant og en blir så hjelpeløs. Jeg vil bare fortelle deg at du er en stor inspirasjon når det kommer til åpenheten, kjærligheten din og styrken din. Sender deg og familien din masse klemmer og håper at de kan varme litt  <3

Så koselig å høre! Takk for gode ord Klem til deg også

49 minutter siden, Felixa skrev:

Hei Kjære deg! 

Håper du fikk hjelp ang smertelindringen på sykehuset i dag. Så godt at du har et sted å slappe av hjemme sammen med familien din, så du ikke må ligge ubehagelig på sofaen eller i senga hvor du er langt unna dem. 

Kan jeg spørre om mannen din blir tatt godt vare på av helsevesenet? Både nå, men ikke minst når du er borte. 

Ha en fin kveld sammen med familien din.  

Vi tester noen nye medisiner nå, så får vi se hvordan det går. 

Det er veldig greit å kunne være i nærheten av familien. Kjøkkenet har alltid vært en samlingsplass i dette huset, da det er såpass stort og alle kan sitte samlet.

Mannen får oppfølging av kreftsykepleier om ønskelig, men hittil har han ikke ønsket det. Han sier han får nok hjelp og støtte av familie og venner, og trenger ikke dette akkurat nå.

Har ligget på plenen og slappet av i ettermiddag, man må nyte solen så lenge man har den i Trøndelag! Nå sitter jeg på platten vår og ser på et par hunder som leker seg. Før pleide dette å være den største glede for meg. Jeg synes det er morsomt å se på nå også, men jeg kjenner fortsatt ikke denne gleden.

[Gjest baremei]

Jeg om Mannen har nå lest igjennom hele tråden sammen, og det gikk opp for meg at det er 2 måneder og en dag siden jeg skrev det første innlegget mitt i denne dagboken. Da fortalte jeg dere at jeg har max 4 måneder igjen, kanskje mindre. Jeg har fortalt om det lille håpet som forsvant, om at jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle forholde meg til folk, spesielt mannen, jeg har fortalt om mine bekymringer, forberedelser og tanker rundt døden. Jeg har delt veldig mye av meg selv, og som jeg skrev i et innlegg tidligere her så føler jeg ikke at jeg egentlig har noe mer å bidra med til denne tråden. Jeg føler alt er sagt, både her inne og til de rundt meg. Jeg føler meg klar for å dø. Det var veldig tøft for Mannen å lese gjennom tråden, da han merket litt den samme overgangen her i tråden som på meg her hjemme. Han sier det virker som om jeg er klar for å dø, at jeg bare går og venter. Jeg har gjort og sagt alt som burde gjøres. 

Spesielt det at jeg ikke kjenner noen glede lenger var veldig tøft for ham. Jeg kjenner at jeg angrer litt på at jeg skrev det også, da det kanskje er å være litt for ærlig. Det å ikke kjenne en glede av å klemme sønnen sin, det høres jo ut som om jeg er en skikkelig dårlig mor. Samtidig er jeg opptatt av å skrive ting som de er. Det er sånn jeg opplever det, og derfor vil jeg også dele det. Mannen var ikke klar over at jeg følte det sånn, så han ble nesten litt irritert da han leste det. Han kunne nok tenkt seg at jeg hadde fortalt ham det, men det er for vondt å fortelle sånt til de man er glad i. Jeg vil jo ikke såre de, selv om det nok bare er en naturlig måte for kroppen å forberede meg på døden. 

Han ville jeg skulle hilse dere så mye og takke for alle hilsener, klemmer, gode ord, dikt, sanger og for tiden dere legger ned i å skrive til oss! Vi setter utrolig stor pris på det begge to. Han sa som jeg pleier å si: Skulle ønske jeg kunne bedt de alle hjem på kaffe En kaffekopp er alt man trenger noen ganger.

Vi ble sittende å prate litt om at det går fort nedover med meg. Bare det å gå over gulvet for å hente drikke gjør meg helt utslitt. Vi har stort kjøkken altså, men ikke så stort!  Jeg har ikke så mye smerter akkurat nå, jeg har ikke gjort så mye idag. Hele dagen føles egentlig litt bortkastet. Noen av tantebarna har overnattet, så vi har bare slappet av ut i sola i hele dag. De har vært ute på hest, hatt vannkrig, laget smoothie... Jeg elsker å bare ligge der og se på de. Innimellom gråter vi litt sammen, innimellom vil de ha litt tid alene med meg en og en. Vi trenger ikke si så mye, vi trenger bare å være sammen. Slike stunder tar jeg med meg i hjertet mitt.

Nå ligger jeg i skuvsenga og ser på at Mannen vasker kopper Han er ganske kjekk den rare, morsomme, stae, tålmodige, temperamentsfulle mannen min Synd jeg må reise fra ham snart.

[Gjest Magnifiq]

En god klem fra meg inn i natten. 

Kjente jeg smilte litt når jeg leste at du kan ligge på kjøkkenet og være en del av familielivet som foregår rundt deg.

Selvsagt kommer mini til å føle seg sviktet og forlatt. Å si noe annet vil være å juge. Han forstår jo ikke hvorfor du ikke er der lenger. MEN på sikt kommer det til å gå så fint. Det høres ut som om dere har mange mennesker rundt dere, som vil hjelpe både han og mannen din med å få hverdagen opp å gå igjen.

Jeg tenker mye på deg gjennom dagen. Og merker at du berører meg langt inn i hjerterota.

Jeg håper du fikk mer hjelp med smertelindring på sykehuset. Har du tenkt noe på sovemedisiner, så du får sove noe? 

Gode tanker fra meg.

[Gjest Magnifiq]

Så nå at mannen din har lest her inne. Forstår det er tøft for han, det blir liksom så mye sterkere å se tankene skrevet ned. Så ærlig, og vondt. 

❤️

[Gjest Blondie65]

Jeg forstår godt at det er vanskelig å forstå dette med glede. Men det handler jo om energi også. Når man har store smerter bruker man energien sin på å bare være, det er ikke så mye overskudd til annet.

Ha en god natt, og en  til dere begge.

[Gjest baremei]

5 minutter siden, Magnifiq skrev:

En god klem fra meg inn i natten. 

Kjente jeg smilte litt når jeg leste at du kan ligge på kjøkkenet og være en del av familielivet som foregår rundt deg.

Selvsagt kommer mini til å føle seg sviktet og forlatt. Å si noe annet vil være å juge. Han forstår jo ikke hvorfor du ikke er der lenger. MEN på sikt kommer det til å gå så fint. Det høres ut som om dere har mange mennesker rundt dere, som vil hjelpe både han og mannen din med å få hverdagen opp å gå igjen.

Jeg tenker mye på deg gjennom dagen. Og merker at du berører meg langt inn i hjerterota.

Jeg håper du fikk mer hjelp med smertelindring på sykehuset. Har du tenkt noe på sovemedisiner, så du får sove noe? 

Gode tanker fra meg.

Takk for at du er ærlig, det setter jeg stor pris på Jeg tror nok Mini klarer seg, han er ikke så gammel, men han er tilpasningsdyktig. Han har mange rundt seg som kan støtte både ham og pappaen.

Jeg har ikke tenkt noe på sovemedisiner, jeg regner med at jeg får sove så fort smertene blir litt mindre. Jeg har alltid vært den som sovner fort, og som kan sove gjennom at huset blir revet omtrent Fordelen med å være oppvokst i en stor familie med masse folk over alt.

[Gjest HEB1234]

Hei!

Har lest gjennom mesteparten her, og vil bare si at du formidler situasjonen din på en veldig rørende og ekte måte. Måtte felle ett par tårer, jeg óg.

Du og familien din høres ut som fantastiske mennesker! Livet er virkelig urettferdig som tar deg bort så alt for tidlig. Jeg har også troen på at det finnes "ett eller annet". Hva enn det blir, så er jeg sikker på det er noe bra!

Håper tiden du har igjen blir så god som mulig for deg og alle rundt deg <3 

Tusen takk for at du deler :-)

 

 

Endret 19. juli 2017 av HEB1234
Overforbruk av ordet "virkelig"..

[Gjest supernova_87]

Dette med at du lå i skuvsenga på kjøkkenet minnet meg om Brødrene Løvehjerte. Og Brødrene Løvehjerte handler også om døden. Kanskje du kommer til Nangijala du også. Modig er du. Og et hjerte av gull. Sterk som få. Og jeg må bare gråte. Tårene bare triller i en foss her, for det er så feil dette her. Og det skjer hele tiden. Og så går vi bare rundt og tar livet for gitt og verdsetter ikke det vi har. Eller som meg, er låst i mitt eget hode og redd for å leve. Men jeg skal jo dø! Enten jeg lever først eller bare eksisterer først. Jeg har sagt det før men du har rørt dypt i meg. Fortalt en historie som traff meg akkurat riktig akkurat nå (den hadde truffet meg og rørt meg uansett altså, men akkurat nå på en spesiell måte). 

Brødrene Løvehjerte handler ikke bare om døden. Men en fantastisk kjærlighet også. Og det virker som du har den. Det virker som du har en flott ektemann og du virker som en flott kone, og jeg er så glad for at når dette først skal skje så har du i alle fall hatt det! Selv om når du skriver helt kort at det er synd du må reise fra ham snart så river det i mitt hjerte (som totalt utenforstående) av hvor urettferdig alt er. Men det er nettopp noe i det at det er bedre å ha hatt og mistet enn aldri å ha hatt. Derfor må man leve mens man kan. Og herlighet så tett man blir i nesa av å lese her, hah! Du har kjærlighet. Og størst av alt er nettopp den. Kanskje du kommer som en liten fugl som kvitrer de vakreste sanger utfor stua der du ligger i skuvsenga. 

Håper noen baker litt pavlova til deg. Og ellers duger jo skoleboller også. Høres nam ut! Jeg elsker også bakverk og søtt men 2 sjokoladeplater på en dag? Du da!  Kanskje jeg skal bake noen boller i morgen. 

Du er god! Takk igjen. 

Endret 20. juli 2017 av Rainstorm

[Gresskaret]

Ville bare sende en klem og ønske deg en god dag. Hører rykter om finvær hjemme i Trøndelag, må nyte det mens man kan. (typisk at man er borte når det er slik, ingen plasser er bedre i sol ☀️)

[KatyP]

Jeg har ofte tenkt, man gråter ikke for dem man ikke kjenner. De tårene er bortkastet, spar dem til noe annet. Men nå gråter jeg litt @baremei kanskje fordi den ærligheten du et sekund angret på gjør at vi som leser føler vi kjenner deg. Kanskje fordi dine skildringer av livet ditt og din kjærlighet for mannen og sønnen din er så levende..  Jeg vet ikke hva jeg skal si, derfor skriver jeg nettopp det. Pjusk med kattungene, de har så myk og god pels. Det er deilig når man har det vondt. Jeg har det litt vondt for deg nå, men det er helt ok. 

Håper du får en fin dag💖

[Tiurleik]

Kjære deg, det er helt forståelig at du begynner å bli trøtt av sykdom og klar for å dra videre. Og det er nok der man på en måte "skilles" fra de rundt seg - denne fasen av livet er det umulig å forstå, før man opplever den selv. Den siste reisen er en ensom reise, på mange måter.

Det er lett for de rundt å forstå og relatere seg når alt handler om å være så mye sammen som mulig og skape fine opplevelser, hale ut tida så mye som mulig. Og det blir vanskeligere å forstå når den døende ikke lenger ønsker å dra ut tida eller klarer å være like tilstedeværende lenger - men snarere har behov for å få gli over i døden og det smerteløse. Da er det naturlig at de rundt stritter litt i mot - "vi skulle jo kjempe til siste slutt!" - det er vanskelig å godta denne fasen av prosessen. Når den døende fremdeles er frisk nok til å være full av livslyst, så er det nærmest surrealistisk at personen faktisk skal dø og man skyver faktumet litt unna, mens når livslysten forsvinner så innser man at det er sant, man skal miste dette mennesket, det er i ferd med å skje. 

Jeg håper du får fine, rolige, solrike dager, akkurat slik du har behov for. Jeg tror også mannen din og sønnen din vil klare seg bra. De har en vanvittig tøff og utfordrende prosess foran seg, som du ser glimt av allerede nå, og som kommer til å ta lang tid. Men slik du beskriver det, har dere et stort og tett nettverk rundt dere, som kommer til å ta imot mannen og sønnen din, når de trenger å bli holdt oppe. Det er gull verdt. De kommer også til å finne enorm trøst og støtte i hverandre, både umiddelbart, og på lang sikt. Jeg mistet selv min mor og selv om ingenting kan erstatte det tapet, så har jeg fått et helt spesielt bånd til min pappa. Livet tar, men livet gir også noe tilbake. 

Tenker masse på deg. <3  

[Gjest NotNaomi]

På 7/19/2017 den 13.05, Mippi skrev:

Kjære deg, du vakre menneske... Din siste reise er en tung og uendelig vond reise å lese om, men din måte å formidle den på gjør den så vakker og full av kjærlighet at hjertet mitt sprenges. Jeg håper så inderlig at du forstår hvilken påvirkning dine ord har på alle oss som leser dem. 

Tusen takk for at du har åpnet øynene mine og gjort livet mitt rikere. Å se hver lille hendelse som en gledelig nyanse i livet er herlig. Alt godt er godt, men også alt vondt er godt. Noe slikt. Livet er vakkert, så kjært, og det er det du som har minnet meg på den siste tiden.

Jeg har fulgt med i dagboken din fra start men ikke turt å skrive noe før nå. Hvorfor? Fordi jeg ikke visste helt hva jeg skulle skrive og utsatte det. Hvorfor? Fordi, selv om dagboken din burde være bevis nok for at dette er helt feil tankegang, så tenkte jeg at jeg hadde tid til å skrive "senere". Herre hvor paradoksalt...

Du spurte om hvordan din sønn vil takle at du forsvinner. Jeg kan selvfølgelig ikke være sikker på hvordan han vil ta det, men en del av utdannelsen min var barn og sorg, og derfor tenkte jeg å skrive litt om hva vi lærte der. For det første sier man gjerne at barn takler slikt mye bedre enn voksne. MYE bedre. Døden er ikke noe man kan forklare for en treåring, fordi en treåring ikke har evne til å forstå hva det innebærer. Barn er også meget tilpasningsdyktige fordi de lever fra øyeblikk til øyeblikk. De lærer seg å leve med tapet på en helt annen måte enn en voksen gjør. Barnet vil ikke lenger kunne ta på deg, se deg eller føle deg, men du vil leve videre i veldig levende tanker og fantasier. Det blander deg inn i sin persepsjon av verden, selv om du ikke er der. Så for sønnen din vil du være der.

I jobben min treffer jeg stadig barn som har mistet den ene forelderen sin, eller begge. Felles er at de alltid takler det så fint. Ofte kan de si "se hva jeg tegnet, mamma hadde elsket den". Jeg svarer så bekreftende på dette og da kan barnet stolt følge opp med "men hun er død da, så hun får ikke sett den med øynene sine da, men hun elsker den!". (Det kommer selvfølgelig an på språkevnen til barnet hvor mye det sier). Mange ganger blir jeg rørt til tårer av hva barn sier om de som er døde. Barn har så vakker forestillingevne. Jeg er sikker på at dersom din familie, venner og omgangskrets holder deg levende for din sønn, noe de kommer til å gjøre, så vil han overhodet ikke føle seg forlatt av deg. Han vil forstå at du ville være der, men at du ikke kunne, for sånn er døden. Han vil savne deg, men han vil også ha deg med seg hvor enn han går. Du vil være en like viktig mamma for han, som mamma'er er for barn som har sine mødre tilstede fysisk.

Jeg ønsker deg alt godt denne onsdagen. <3

For et fint innlegg! Er så mange fine her da <3

Så godt å se at så mange bryr seg om.

BareMei. Du setter spor. <3