Har en pappa jeg må være forelder til

[AnonymBruker]

Jeg har en pappa som ikke er helt i stand til å ta vare på seg selv. Det tærer på meg innvendig. Jeg bruker mye energi av å tenke på han, og ta ansvar for ting han gjør. Mine foreldre skilte seg da jeg var ca 13 år, og helt siden skilsmissen har pappa vært veldig deprimert og veldig tung. Problemet er at det er umulig å hjelpe han, fordi han ikke vil motta hjelp. Han er veldig lukket og snakker aldri om følelser eller viser kjærlighet. Han viser kjærlighet på en veldig distansert måte, f.eks tuller ting bort. Han gir ikke klemmer, for det blir for kleint osv. Jeg er 21 år og har fått opp et helt annet bilde av pappa nå. Han har gjort ting som har såret meg veldig, gidder ikke gå innpå det nå. Han sliter veldig mye med økonomien, han klager på at ingen kommer å besøker han og at han alltid er alene og ensom. Jeg har tre andre søsken, men de er godt voksne og lever sine egne liv. Siden jeg fortsatt bor hjemme, hos mamma vel og merke blir det veldig intenst. Han kommer alltid på besøk, hver eneste dag, han kommer inn med en veldig tung og negativ energi. Han har ikke mobil f.eks, og noen ganger glemmer han å betale regningene eller har ikke råd. Så plutselig er strømmen borte eller wifien og tvn. Jeg synes dette er veldig slitsomt, fordi jeg tar på meg mye ansvar for pappa men det kommer ikke til noe nytte. Han er veldig glad i å feste, og på bursdagsfeiringer er det vi søskene som må bære han inn i bilen fordi han ikke er i stand til å gå fordi han blir dritings. Dette gjør at hele familien gruer seg til feiringer med alkohol innblandet fordi vi vet hva som kommer til å skje. Jeg tror nok alle vi kjenner på det, men siden jeg bor hjemme så blir jeg sittende midt oppi det. 

Det som sårer meg mest er at jeg har prøvd å snakke med han om alkohol-inntaket, og om at han må skaffe seg mobil. At han må tenke seg om hvordan han snakker til enkelte, fordi han kan være veldig sur og frekk. Men det funker ikke, jeg har prøvd og brukt veldig mye energi på å prøve å "fikse" han. Men til ingen nytte. Det som sårer meg mest er at jeg vet han sliter psykisk og føler seg veldig ensom. Han har heller ingen god kontakt med familien sin, og det har ingen av barna hans heller. Det har alltid vært mamma som har tatt ansvar for alt, men når han skilte seg fra henne ble det ingen som kunne ta vare på han. Men han er 60 år, han må ta vare på seg selv. Men likevel føler jeg et veldig stort ansvar for han, fordi han er pappa'n min, og jeg vil hans beste. 

 

Er det flere som har samme problem? Jeg trenger virkelig råd, fordi jeg gidder snart ikke mer. 

Anonymkode: 24df9...448

[Million]

Du skriver:

"Det som sårer meg mest er at jeg vet han sliter psykisk og føler seg veldig ensom. "

Har det falt ut noen ord i denne setningen din, eller? Den forvirrer meg litt. Det rimer ikke helt at det som sårer deg mest, er at han sliter psykisk. Hvordan kan det såre deg mest? Han gjør jo ikke akkurat det med vilje, og kan jo ikke noe for at han sliter psykisk!?

 

Endret 18. mai 2017 av Million

[AnonymBruker]

6 minutter siden, Million skrev:

Du skriver:

"Det som sårer meg mest er at jeg vet han sliter psykisk og føler seg veldig ensom. "

Har det falt ut noen ord i denne setningen din, eller? Den forvirrer meg litt. Det rimer ikke helt at det som sårer deg mest, er at han sliter psykisk. Hvordan kan det såre deg mest? Han kan gjør jo ikke akkurat det med vilje, og kan jo ikke noe for at han sliter psykisk!?

 

Hun mener sikkert at det som gjør henne så lei seg og bekymret er at han sliter psykisk 

Anonymkode: 26752...916

[AnonymBruker]

Kansje hun mener at det sårer henne at han ikke kan ta vare på seg selv? Det sårer å være forelder til en forelder. Og føle seg så hjelpesløs og sorgfull i sitt liv når livet til ens forelder blir så mørkt og trist. Det er vondt.

Jeg har det på samme måten selv, men er 35, og har en far som er 65, som er alene og sliter psykisk. I går kveld ringte han meg og fortalte om hvor trist hans 17 mai var, selv om han ikke orket å se på toget. Han sa at broren min bare hadde reist og ikke ville ha ham med på festlighetene og at han hadde vært på besøk hos noen med det var ikke noe særlig mat der og ja..Jeg gråt frem til klokka 4 - 5 i natt. Faren min er så langt unna og sliter så mye med angst at han ikke tør ta turen til meg med fly. Jeg har familie her og barn som skal i tog så jeg kan ikke bare pakke og flytte på meg.

 

Anonymkode: a9c31...d36

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Kansje hun mener at det sårer henne at han ikke kan ta vare på seg selv? Det sårer å være forelder til en forelder. Og føle seg så hjelpesløs og sorgfull i sitt liv når livet til ens forelder blir så mørkt og trist. Det er vondt.

Jeg har det på samme måten selv, men er 35, og har en far som er 65, som er alene og sliter psykisk. I går kveld ringte han meg og fortalte om hvor trist hans 17 mai var, selv om han ikke orket å se på toget. Han sa at broren min bare hadde reist og ikke ville ha ham med på festlighetene og at han hadde vært på besøk hos noen med det var ikke noe særlig mat der og ja..Jeg gråt frem til klokka 4 - 5 i natt. Faren min er så langt unna og sliter så mye med angst at han ikke tør ta turen til meg med fly. Jeg har familie her og barn som skal i tog så jeg kan ikke bare pakke og flytte på meg.

 

Anonymkode: a9c31...d36

Ja, jeg mente at jeg får så vondt på hans vegne. Jeg kan kjenne meg såå igjen i det du skriver nå. Det er hjerteknusende..

TS

Anonymkode: 24df9...448

[AnonymBruker]

Hei. 

Så trist å lese, både for deg og faren din. Kan du snakke med fastlegen til faren din om dette? Det gjorde jeg ang min far. Han fikk etterhvert innsovningstabletter og antidepressive og er blitt bedre. Når du har vært hos legen hans kan du fortelle faren din at du gjorde dette for alles skyld, at det også er vondt for deg å se han sliter. Forkorte ned det du sier så mulig og avslutt med å si at du vet han ikke liker å prate om følelser og problemer, men at du ikke mestrer at han har det slik. 

Jeg er selv bipolar og har jobbet i årevis med meg selv og dette med depresjon og angst, og det er noe skikkelig møkk rett og slett. 

 

God klem til deg, 

Anonymkode: 7ea4f...845

[AnonymBruker]

Du kan ikke hjelpe noen som ikke vil hjelpes. Selv har jeg forsøkt helt siden jeg var liten å hjelpe mine, men til ingen nytte.

Så mitt råd til deg er å la ham seile sin egen sjø, og det kan du gjøre med god samvittighet, før du selv går til grunne.

Anonymkode: f3757...f31

[AnonymBruker]

22 timer siden, Million skrev:

Du skriver:

"Det som sårer meg mest er at jeg vet han sliter psykisk og føler seg veldig ensom. "

Har det falt ut noen ord i denne setningen din, eller? Den forvirrer meg litt. Det rimer ikke helt at det som sårer deg mest, er at han sliter psykisk. Hvordan kan det såre deg mest? Han gjør jo ikke akkurat det med vilje, og kan jo ikke noe for at han sliter psykisk!?

 

Herregud. Du skjønner vel hva jenta mener! Hun syns det er sårt at han sliter. Legg godviljen til, så blir svarene dine litt mer konstruktive. 

Anonymkode: d7517...682