Når tenåringen åpner seg, takknemlig/vemodig følelse

[AnonymBruker]

Jeg lurer egentlig ikke på noe her i denne tråden. Satt hjemme med min tenåringsdatter etter endt feiring ikveld, og plutselig ble samtalen mer alvorlig. Helt naturlig, jeg lyttet, hun fortalte. Det var vonde tanker, ubehagelige problemer med venner, og jeg fikk høre mye om hvorfor hun foretrekker å ikke dele ting med andre, men heller vil gråte alene. 

Det gjør vondt inni meg å tenke på dette, samtidig er jeg så takknemlig for at hun faktisk deler noe inni mellom. Noen ganger føler jeg jo at hverdagene flyr så fort at de litt dypere samtalene forsvinner, slik at man nesten ikke kjenner sine egne barn. De lever sine liv med venner, skole og lekser, og jeg er den plagsomme som roper inn til middag, sier nei til diverse ting og kjefter over rotete rom. Jeg skammer meg over dette, at det er sjeldent vi sitter slik uten tv eller noenting, og faktisk snakker sammen. Så nå gråter jeg en skvett, fordi jeg både er rørt over at jeg fikk denne timen tilfeldigvis en kveld egentlig etter leggetid, og jeg synes det er vemodig at jeg setter så stor pris på det, for det burde jo egentlig vært noe man gjorde oftere. Jeg tror det nesten er et år siden sist hun åpnet seg slik, og det gjør meg både trist og skamfull. Men jeg tror jeg er heldig, at hun faktisk gjør det, selv om det er sjelden. Rotete innlegg, beklager det. Jeg er så redd for at hun skal forsvinne for meg, at jeg skal miste det nære båndet og at jeg til slutt ikke kjenner henne så godt som jeg har trodd/håpet. Disse glimtene inn i tankene hennes gjør jo at jeg innser hvor mye man går glipp av i hverdagene med alt som skjer. 

Anonymkode: 42e0d...d17

[AnonymBruker]

Det er vel en naturlig del av det å få voksne barn. Jeg selv var nok ingen typisk tenåringsjente, og fortalte min mamma om alle sorger og utfordringer både mtp venner og kjærester. Vel, nesten alt! Det var så trygt og godt å komme hjem til mamma etter fester/sosiale aktiviteter og kunne lufte ut mine frustrasjoner og sorger til henne. For det er mye drama i tenårene. Jeg er så takknemlig for at mamma gadd å sitte våken til jeg kom hjem (til avtalte tider), og at hun gadd å sitte og høre på historiene mine. Etter jeg flyttet hjemmefra og ble mer voksen, har derimot denne kontakten uteblitt. Det synes jeg er litt trist egentlig.

Anonymkode: 0b1e8...f4b

[Gjest Snuppi]

Så flott at datteren din kan betro seg til deg. Fortsett med å være den lyttende og forståelsesfulle moren som du er. 

[AnonymBruker]

Ja. Det var fint at du noterte det ned. Vi er mange som kan nikke til hva du reflekterte over.

Det er vemodig og innsiktsfullt, hva du beskriver. 

Anonymkode: e0abc...a8b

[Rotemor]

Ja, uff. Det er godt og vondt med innsikt i hvordan de føler... De er unge, sårbare og skal igjennom mye og det er lett å ha mye sympati for dem.

Å være ung er vanskelig!

[AnonymBruker]

Heldig du da, jeg åpnet meg aldri for mine foreldre.

Anonymkode: 35cee...20b

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig godt igjen, TS. Det er godt når vi en sjelden gang får høre hva de unge egentlig tenker på. Som deg synes jeg også at livet er hektisk og det blir mye "overflate". Kombinert med at tiden bare raser av gårde og vissheten om at de snart flytter ut blir det godvondt når vi får dele disse glimtene, som samtidig minner oss på at det er mye vi ikke vet. Som du sier- forsvinner de for oss, før vi får sukk for oss?

Men, det er jo også naturlig at de holder en del for seg selv. Det prøver jeg å huske på. Det er ikke bare det at vi ikke når fram til dem, det er også masse som skal og må skje i tenåringenes private mentale rom. Takk og lov for at de i hvert fall deler litt, noen ganger!  Da tror jeg det ikke står så verst til med kontakten, tross alt!

Anonymkode: c623c...9fe