Vet ikke hva jeg skal si

[AnonymBruker]

Har vært uten jobb en stund og går nå jevnlig til samtaler hos min veileder hvor de skal hjelpe meg med utfordringer jeg har. Foreldrene mine spør meg ofte hvordan den prosessen går. Har bare fortalt dem litt. At tiltaket jeg er i skal hjelpe meg ut i arbeid etterhvert. At jeg har møter og snakker med de jevnlig. De tror det er så enkelt og merker de maser litt, og blir utålmodige. Men for meg er det ekstremt vanskelig å åpne meg for dem, da det er lite forståelse og ikke så mye aksept for det jeg sliter med. Klarer nesten ikke prate om det med de for da blir jeg på gråten. Men snakker med veilederen min i nav istedet. Jeg og mine foreldre er ikke så åpne med hverandre og snakker lite om vanskelige ting, de vet fra tidligere at jeg har hatt det vanskelig men de er litt svart/hvitt i tenkemåten og skjønner ikke at ting er mer komplisert enn jeg forteller. Jeg trenger hjelp til å finne ut hva jeg kan si, uten å fortelle i detaljer hva jeg snakker med nav om som er vanskelig. Føler meg så dårlig når de ikke vet men klarer ikke si hva det er. 

Anonymkode: 9a787...6e5

[Zienna]

Du kjenner jo din foreldre best, men er du sikker på at du ikke undervurderer dem?  Kanskje ville de forstå om du virkelig fortalte dem...?  Hva om du i forkant fortalte dem at du har noe alvorlig som du vil snakke med dem om? 

Vi foreldre ønsker jo det aller beste for barna våre.  Kanskje dine tror at de er nødt til å se positivt på situasjonen?  Om de er skikkelige mennesker, tror jeg det er på tide at du forteller dem hvordan det egentlig er fatt.  Så får du heller stoppe dem om de forsøker å kamuflere problemene. 

 

[AnonymBruker]

Jeg er litt uenig i den over selv om det kan være en riktig tankegang i mange tilfeller. I noen familier derimot blir klimaet bedre om man ikke deler så mye personlig fordi en eller begge foreldrene kan være veldig kontrollerende og har en mening om alt. Det kan bli veldig destruktivt hvis TS er en av dem som nesten alltid opplever kritikk om hun åpner opp om ting hun sliter med. Mange foreldre har en slags problemløsningsatferd med kontinuerlig "gode" forslag til løsninger på podens problemer i stedet for å validere følelsene barnet har overfor et hinder i livet. Problemet med dette kommer hvis barnet har et hinder det er vanskelig å løse eller om det tar veldig lang tid å fikse. Da kan foreldrene bli frustrerte og sinte på barnet og ikke forstå at de legger sten til byrden ved å kritisere, kanskje kritiserer de barnet fordi de mener barnet ikke prøver godt nok eller ikke følger deres råd i stedet for den beste måten: å la barnet løse sine egne problemer og heller komme med råd eller hjelp om de blir spurt. Det er ikke en god følelse å oppleve uendelig med kritikk på et problem man allerede sliter med å fikse eller verre, å bli fortalt hvor udugelig man er som ikke ordner opp i eget liv.

Det er sikkert noen her inne som er mye flinkere med ord enn meg og som kan komme opp med noe lurt TS kan si til sine foreldre for at hn skal greie å holde fasaden ovenfor foreldrene.

Anonymkode: 6a06b...166