Lever du med en deprimert mann?

[AnonymBruker]

Jeg håper du kan dele dine erfaringer. Hvordan fant du ut at han var deprimert? Vil han ha behandling? Hvordan takler du dette i hverdagen?

Håper på å få svar fra du som opplever dette. Jeg føler meg så alene i blant.. alt handler om hvor ulykkelig han er. Det er ingen plass til mine problemer eller følelser. Jeg føler ikke at han er min venn, bare en person som jeg må gå på tå rundt. 

Anonymkode: a11eb...3a7

[AnonymBruker]

Nei deprimerte folk holder jeg meg  laaaaaangt unna; da får man aldri et bra liv og det er noe fundamentalt FEIL I skolten på deprimerte folk. 

 

Anonymkode: f7d6c...7ac

[Gjest undulater]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Nei deprimerte folk holder jeg meg  laaaaaangt unna; da får man aldri et bra liv og det er noe fundamentalt FEIL I skolten på deprimerte folk. 

 

Anonymkode: f7d6c...7ac

Du snakker som du har vett til, ganske tåpelig med andre ord.

[cherry blossomed. gone.]

Deprimerte som ikke gjør noe som helst annet enn å klage og sukke og være syke rundt andre er psykopater. Legg ham inn!

Hvorfor skal han bestemme over ditt humør? Det er jo sinnsykt.

Ring nærmeste sykehus.

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Nei deprimerte folk holder jeg meg  laaaaaangt unna; da får man aldri et bra liv og det er noe fundamentalt FEIL I skolten på deprimerte folk. 

 

Anonymkode: f7d6c...7ac

Dust

Anonymkode: f967c...97e

[Gjest undulater]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper du kan dele dine erfaringer. Hvordan fant du ut at han var deprimert? Vil han ha behandling? Hvordan takler du dette i hverdagen?

Håper på å få svar fra du som opplever dette. Jeg føler meg så alene i blant.. alt handler om hvor ulykkelig han er. Det er ingen plass til mine problemer eller følelser. Jeg føler ikke at han er min venn, bare en person som jeg må gå på tå rundt. 

Anonymkode: a11eb...3a7

Depresjoner fortoner seg ganske forskjellig fra person til person, likeledes graden av tilstanden. Foruten dette er de fleste mennesker deprimerte en eller flere ganger i løpet av et langt liv, men for de aller fleste går dette over etter relativt kort tid, hos andre blir det hengende igjen lenge. Depresjon kan dog behandles, ihvertfall mange former  Men hva er historien her? Hvordan vet du at han er deprimert? 

[Gjest undulater]

3 minutter siden, cherry blossomed. gone. skrev:

Deprimerte som ikke gjør noe som helst annet enn å klage og sukke og være syke rundt andre er psykopater. Legg ham inn!

Hvorfor skal han bestemme over ditt humør? Det er jo sinnsykt.

Ring nærmeste sykehus.

Psykopater og depresjon er stort sett ikke kompatible, herregud kvinne, det får være måte på tøv fra deg i løpet av en kveld. Les deg opp på de ulike lidelsene før du kommenterer.

Endret 17. mai 2017 av Halldir

[AnonymBruker]

Håper egentlig på erfaringer fra andre i samme situasjon...

Ts

Anonymkode: a11eb...3a7

[AnonymBruker]

Heldigvis ikke. Levde sammen med en som var bipolar. Det er ganske ille, ja. Du visker ut deg selv, alt dreier seg om hans følelser. Du går rundt og tripper, og avmåler din egen oppførsel etter hans lune.

Tror nok det hadde funket om han bare hadde innrømt at han hadde denne diagnosen, men ikke når han ikke gadd det, det ble for frustrerende. Samt all utroskapen når han var manisk da.

Anonymkode: 785d2...d76

[Gjest Coolaid]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper du kan dele dine erfaringer. Hvordan fant du ut at han var deprimert? Vil han ha behandling? Hvordan takler du dette i hverdagen?

Håper på å få svar fra du som opplever dette. Jeg føler meg så alene i blant.. alt handler om hvor ulykkelig han er. Det er ingen plass til mine problemer eller følelser. Jeg føler ikke at han er min venn, bare en person som jeg må gå på tå rundt. 

Anonymkode: a11eb...3a7

Hei. Jeg har vært en deprimert mann og kan gjerne snakke med deg om du sender et pm.  

[AnonymBruker]

Nei, holder meg langt unna. Venninnen min var gift med en deprimert mann. Han brukte henne som emosjonell boksebag alle årene de var sammen. Hun stod for alt i huset og med barna. Han lå bare på sofaen og syntes synd på seg selv og klagde. Han er død nå. Mest sannsynligvis selvmord og hun er nå ett emosjonelt vrak.

Anonymkode: 757cc...b6e

[Gjest undulater]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Heldigvis ikke. Levde sammen med en som var bipolar. Det er ganske ille, ja. Du visker ut deg selv, alt dreier seg om hans følelser. Du går rundt og tripper, og avmåler din egen oppførsel etter hans lune.

Tror nok det hadde funket om han bare hadde innrømt at han hadde denne diagnosen, men ikke når han ikke gadd det, det ble for frustrerende. Samt all utroskapen når han var manisk da.

Anonymkode: 785d2...d76

Det kan være ille, det er forskjell på graden av bipolar lidelse, ikke minst er det forskjell på de som har det.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Håper egentlig på erfaringer fra andre i samme situasjon...

Ts

Anonymkode: a11eb...3a7

Jeg gjorde det. Det var forferdelig vanskelig! Alt handlet om han og hans følelser - at han såret meg så han sjelden, og de gangene han så det gjorde det han enda mer deprimert. Hver gang jeg prøvde å ta det opp, at jeg syntes dette var vanskelig, gikk han i "gjøre det slutt modus". Enten ved at han trakk seg unna meg, eller ved at han sårt ba meg bli. Noe som forvirret meg. Til slutt gikk det ikke lengre og noen uker etter bruddet traff han ei ny, som han er sammen med nå. Jeg er kommet dit at jeg er glad for at det ble slutt, for jeg bar konstant sliten og på vakt og gikk på eggeskall for å holde han fornøyd. Jeg sleit også med at han ikke husket ting han hadde sagt, og at han løy for å slippe å forholde seg til ting. 

Anonymkode: 204f2...e1b

[Cronosgjesten]

3 minutter siden, Halldir skrev:

Det kan være ille, det er forskjell på graden av bipolar lidelse, ikke minst er det forskjell på de som har det.

Bipolar og deprimert er heller ikke det samme. Det beste er at den som har problemet i TS sin tråd oppsøker hjelp. Det kan ofte være det vanskeligste. 

[Gjest undulater]

Akkurat nå, Cronosgjesten skrev:

Bipolar og deprimert er heller ikke det samme. Det beste er at den som har problemet i TS sin tråd oppsøker hjelp. Det kan ofte være det vanskeligste. 

Spot on.

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg håper du kan dele dine erfaringer. Hvordan fant du ut at han var deprimert? Vil han ha behandling? Hvordan takler du dette i hverdagen?

Håper på å få svar fra du som opplever dette. Jeg føler meg så alene i blant.. alt handler om hvor ulykkelig han er. Det er ingen plass til mine problemer eller følelser. Jeg føler ikke at han er min venn, bare en person som jeg må gå på tå rundt. 

Anonymkode: a11eb...3a7

Ja, jeg er ganske sikker på at samboer og far til mitt barn er deprimert. Han er irritabel, snur døgnet, ikke interessert i å ha et sosialt liv og giddalaus. Og ja, jeg føler også at jeg går på tå, og føler ikke at han tilføyer livet mitt noe godt for tiden. Vurderer å gå dessverre, for dette går ikke i lengden.. en ting er at det går utover meg, men en helt annen ting er at det går utover barnet vårt. De dagene jeg går aktivt inn for å «takle» det unngår jeg han mest mulig til han selv viser at han er i hunør til samspill. Men jeg ser ikke på han som en partner, han er en sur og tverr mann som bor i samme hus som oss.

Har konfrontert han, og han innrømmer delvis at han sliter, men vil ikke oppsøke profesjonell hjelp. Han mener at de ikke kan hjelpe han, han er visst for «avansert» og smart for hjelp.

Så ingen tips eller smarte erfaringer fra meg... hva gjør du for å takle situasjonen, ts?

Anonymkode: 48e6d...8a8

[Cronosgjesten]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg er ganske sikker på at samboer og far til mitt barn er deprimert. Han er irritabel, snur døgnet, ikke interessert i å ha et sosialt liv og giddalaus. Og ja, jeg føler også at jeg går på tå, og føler ikke at han tilføyer livet mitt noe godt for tiden. Vurderer å gå dessverre, for dette går ikke i lengden.. en ting er at det går utover meg, men en helt annen ting er at det går utover barnet vårt. De dagene jeg går aktivt inn for å «takle» det unngår jeg han mest mulig til han selv viser at han er i hunør til samspill. Men jeg ser ikke på han som en partner, han er en sur og tverr mann som bor i samme hus som oss.

Har konfrontert han, og han innrømmer delvis at han sliter, men vil ikke oppsøke profesjonell hjelp. Han mener at de ikke kan hjelpe han, han er visst for «avansert» og smart for hjelp.

Så ingen tips eller smarte erfaringer fra meg... hva gjør du for å takle situasjonen, ts?

Anonymkode: 48e6d...8a8

Motsi ham som faen. De fleste oppegående bruker de samme argumentene. Men du må være klar for å slåss... Egentlig er litt beste råd å forlate ham før du slutter å elske ham. Da har han ingen som tørker ham i ræva, og MÅ ta ansvar for egen helse. Så kan du være rundt ham, og nærme deg igjen når han ser ut til å bli bedre, og fremdeles se for deg en fremtid med ham. En kjæreste kan ikke gjøre en depresjonspasient frisk alene.

Endret 17. mai 2017 av Cronosgjesten

[AnonymBruker]

Hei Ts. 

Jeg lever med en mann som er deprimert. Klager over at livet er kjipt ofte, og at han helst vil dø. Det er kun ovenfor meg han er slik, han er heldigvis fin rundt barna sine. 

Jeg kan nesten ikke ta opp noe, alt ser han på som kritikk. Blir jeg irritert for noe og vi har en krangel feks, så snakker han ikke til meg på minst et døgn, det kan være ting som jeg ser på som bagateller når det har gått litt tid.

Hvis jeg tar opp noe, forteller han meg alltid at jeg har ødelagt dagen hans. Han som trenger den fridagen argumenterer han med da om det feks er en lørdag. 

Han er også lite sosial. Ønsker heller ikke at vi er det sammen, da sier han at han gjør det for min skyld. Han er heller ikke glad i at jeg er veldig sosial alene.

Anonymkode: 7486d...b8e

[AnonymBruker]

Takk for alle svar. 

Det virker som om flere her lever/levde et verre liv enn meg. Dere har min fulle sympati. Her er litt om mitt liv:

Han er ca 30% av tiden sur og irritert. Han blir fort irritert når jeg gjør noe galt. Han kan sitte og tulle og le og i neste øyeblikk er han kjempemutt. Han jobber fullt, men er ofte sint på kolleger. Lite sexlyst. Han nekter å snakke om problemene sine. Vil ikke ha behandling. Han er asosial og vil bare være hjemme.

Men han er i 70% av tiden snill og grei. Han hjelper til hjemme og er spesielt omsorgsfull når jeg er syk eller sliten. Han gjør alt jeg ber han gjøre (jeg skulle ønske han tok mer initiativ til ting). Det er ALLTID jeg som bestemmer ferier, kino restaurant osv. Han betaler alltid. Når vi er på ferie/kino/restaurant så er jeg konstant redd for at noe skal gå galt og han skal bli sur. Da ødelegger det resten av ferien.

Jeg har tatt opp problemet sikkert en million ganger når han er i den gode perioden. Da avviser han at han har et problem og bare ler det bort.

Anonymkode: a11eb...3a7

[Listen]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for alle svar. 

Det virker som om flere her lever/levde et verre liv enn meg. Dere har min fulle sympati. Her er litt om mitt liv:

Han er ca 30% av tiden sur og irritert. Han blir fort irritert når jeg gjør noe galt. Han kan sitte og tulle og le og i neste øyeblikk er han kjempemutt. Han jobber fullt, men er ofte sint på kolleger. Lite sexlyst. Han nekter å snakke om problemene sine. Vil ikke ha behandling. Han er asosial og vil bare være hjemme.

Men han er i 70% av tiden snill og grei. Han hjelper til hjemme og er spesielt omsorgsfull når jeg er syk eller sliten. Han gjør alt jeg ber han gjøre (jeg skulle ønske han tok mer initiativ til ting). Det er ALLTID jeg som bestemmer ferier, kino restaurant osv. Han betaler alltid. Når vi er på ferie/kino/restaurant så er jeg konstant redd for at noe skal gå galt og han skal bli sur. Da ødelegger det resten av ferien.

Jeg har tatt opp problemet sikkert en million ganger når han er i den gode perioden. Da avviser han at han har et problem og bare ler det bort.

Anonymkode: a11eb...3a7

Du må spørre deg selv om du vil ha det sånn... Det er det eneste rådet jeg kan gi deg! Er han verdt det? Det er det du må finne ut av - for det vil ikke endre seg...