Kompis som mangler sosiale antenner

[AnonymBruker]

Jeg er i en litt dum situasjon. Har en nær og god venn som jeg er veldig glad i og setter pris på, men som dessverre skranter litt på de sosiale antennene sine... Har kjent ham siden barneskolen, og merket allerede i tenårene at vi begynte å vokse litt fra hverandre. Vi er i midten av 20-årene nå, og føler det er så "ille" at jeg faktisk er flau over å være ute i offentligheten med ham... Er veldig usikker på om jeg skal si noe til ham eller bare slutte å dra ut med ham.

Bare for å ta noen eksempler: For noen uker siden deltok et par andre i vennegjengen i et mosjonsløp (jeg og han var med på resten av dagens opplegg, men ikke selve løpet). Selve løpet tok kun ca. 1-1,5 timer, så vi ventet langs løypen ved målgang sammen med mange andre publikumere. Når de sprekeste nærmet seg mål, begynte jeg og de andre oppmøtte å klappe og heie. Koselig og god stemning, men så spør kompisen min meg om hvorfor jeg gidder å klappe og heie. Svarte enkelt og greit at det var koselig og at jeg synes det var kjekt å skape god stemning. Da svarte han med "Eh, men du kjenner jo ingen av de som kom i mål nå". Sant nok, men som sagt synes jeg det var koselig at vi i publikum heide frem alle når vi først stod der. Ble ærlig talt flau over hele greia, særlig siden andre rundt oss nok hørte samtalen.

Samme kveld var samme gjeng samlet til fest. Litt utpå kvelden satt jeg og pratet med en venninne om noe litt privat og personlig for henne, og da satt han seg plutselig ned med oss og spurte om vi trodde katter frøs lett... Jeg ble litt irritert, og svarte bare "aner ikke" og vendte oppmerksomheten tilbake til venninna mi. Vi fortsatte samtalen litt, så brøt han inn igjen med et like merkelig og fullstendig irrelevant spørsmål. Jeg svarte litt irritert at jeg ikke visste det heller, og litt etter bryter han inn på nytt og spør om jeg er irritert på ham. Jeg beklagde at jeg hadde vært litt krass, men sa at vi satt i en litt alvorlig og privat samtale akkurat nå. OK, svarte han, men ble sittende. 

Og i dag var vi begge på 17. mai frokost hos felles venner. Alle var stivpyntet (gutta i dress, jentene i bunad/penkjoler/penantrekk), og kleskode var også diskutert i facebook-eventet lenge før. Likevel kommer han i joggesko, nike-shorts og hettegenser... Attpåtil skulle alle ta med en frokostrett. De fleste la god innsats i dette, mens han hadde kjøpt 5 poser chips på deling. 

Ja, og sist vi var på kino (fullstappet sal) var det en barnefamilie foran oss hvor noen av barna bråkte litt helt i starten - foreldrene håndterte det egentlig fint, men gikk et minutts tid før de var helt stille. I løpet av denne tiden spør kompisen min (med normalt stemmeleie i en ellers stille sal) om jeg "tror de foreldrene der angrer på at de fikk barn"... Jeg sank godt ned i stolen min, og bare "du, seriøst..." Han fortsatte, og spurte videre "Ja, men tror du?"

Så klart - man kan ikke forvente at noen er feilfrie, men føler han konstant klarer å gjøre lignende ting som gjør meg kjempeflau. Føler jeg står igjen med et valg om å la vennskapet vårt dø ut/slutte å finne på ting med ham, eller ta det opp med ham. Men er litt bekymret for at han blir fornærmet/sint om jeg forklarer situasjonen for ham - jeg er jo så klart ikke ute etter å såre ham. Samtidig tenker jeg at han nok har godt av å få beskjed om at han av og til bør tenke seg litt mer om...

Anonymkode: ebcbb...ac6

[AnonymBruker]

Er det flere som reagerer sånn på det? Hva sier han eller gjør om dere sier noe til han? Vil han endre på det?

Vil han ikke endre på det, så må du velge om du vil overse det, eller kutte han ut.

Anonymkode: b9af1...124

[Forundret..]

Neste gang bare smiler du og sukker lett til dem det gjelder og så forklarer du at du er støttekontakten hans 

[AnonymBruker]

Det virker som om du vil ta dette opp med han først og fremst fordi du blir flau over ham, at det går utover deg, så jeg synes du burde ha i bakhodet at det også kan være til hans eget beste. Prøv å ikke bli irritert eller kjeft på ham dersom han selv blir irritert og ikke forstår hva du vil med det du sier. Du skriver at du ser på det som et alternativ å bare slutte å være med han, det er opp til deg, men uansett så synes jeg du kan prøve å snakke med han om dette. Sånn du beskriver det kan ikke du være den eneste som reagerer.

Anonymkode: a9c90...dee

[AnonymBruker]

Jeg har hatt noen lignende vennskap som du beskriver, bare at personen jeg var venn med ikke hadde så dårlige sosiale antenner. Men personen var negativt innstilt og bidro ikke til fellesskapet. Det ble veldig tungt å ha en person som ikke brydde seg om noe du selv var positiv til, og en som gjorde at jeg fikk mere arbeid fordi h*n ikke bidro. 

I dag har vi ikke kontakt. Vi vokste fra hverandre og jeg flyttet fra byen. Jeg tror det er bra at vi ikke har kontakt fordi denne personen hadde en negativ påvirkning på meg og jeg ble bare mer og mer irritert på h*n. Og jeg var jo selvfølgelig ikke en god venn når jeg etterhvert ble veldig lett irritert på personen.

Kanskje du bør spørre deg om dere begge bidrar til noe positivt for hverandre eller dere bare har kontakten pga historie/nostalgi? Er det det siste ville jeg revurdert om det er lurt å fortsette kontakten.

Anonymkode: 6666f...ded

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har hatt noen lignende vennskap som du beskriver, bare at personen jeg var venn med ikke hadde så dårlige sosiale antenner. Men personen var negativt innstilt og bidro ikke til fellesskapet. Det ble veldig tungt å ha en person som ikke brydde seg om noe du selv var positiv til, og en som gjorde at jeg fikk mere arbeid fordi h*n ikke bidro. 

I dag har vi ikke kontakt. Vi vokste fra hverandre og jeg flyttet fra byen. Jeg tror det er bra at vi ikke har kontakt fordi denne personen hadde en negativ påvirkning på meg og jeg ble bare mer og mer irritert på h*n. Og jeg var jo selvfølgelig ikke en god venn når jeg etterhvert ble veldig lett irritert på personen.

Kanskje du bør spørre deg om dere begge bidrar til noe positivt for hverandre eller dere bare har kontakten pga historie/nostalgi? Er det det siste ville jeg revurdert om det er lurt å fortsette kontakten.

Anonymkode: 6666f...ded

Ja, så klart han betyr noe for meg. Som jeg skrev i HI så er han egentlig en grei og snill fyr, men han har liksom null filter ganske ofte... Mange av disse dumme kommentarene han kommer med er for så vidt ting mange flere kunne sagt, (f.eks. den med foreldrene på kino), men hvor "alle" har vett til å hviske det eller ta det opp etterpå på tomannshånd. Og jeg kjenner meg jo igjen i det du sier - har vi f.eks. en helaften med middag, noen drinker eller lignende så begynner ofte en lett irritasjon å ulme og vokse seg stor ila. kvelden - og jeg ser jo at jeg da blir ganske krass/avvisende mot ham - men det er sjelden det virker som om han helt skjønner at jeg er irritert eller hvorfor... 

Som en over er inne på, så vil jeg så klart ikke gå inn med en irritert tone om jeg tar det opp med ham (med mindre jeg skulle eksplodere helt i "hetens øyeblikk" neste gang han gjør noe lignende...), for jeg tror jo så absolutt ikke at han er sånn for å være ond eller slem; det virker helt genuint som at han ikke skjønner at han oppfører seg sært. 

Anonymkode: ebcbb...ac6

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Ja, så klart han betyr noe for meg. Som jeg skrev i HI så er han egentlig en grei og snill fyr, men han har liksom null filter ganske ofte... Mange av disse dumme kommentarene han kommer med er for så vidt ting mange flere kunne sagt, (f.eks. den med foreldrene på kino), men hvor "alle" har vett til å hviske det eller ta det opp etterpå på tomannshånd. Og jeg kjenner meg jo igjen i det du sier - har vi f.eks. en helaften med middag, noen drinker eller lignende så begynner ofte en lett irritasjon å ulme og vokse seg stor ila. kvelden - og jeg ser jo at jeg da blir ganske krass/avvisende mot ham - men det er sjelden det virker som om han helt skjønner at jeg er irritert eller hvorfor... 

Som en over er inne på, så vil jeg så klart ikke gå inn med en irritert tone om jeg tar det opp med ham (med mindre jeg skulle eksplodere helt i "hetens øyeblikk" neste gang han gjør noe lignende...), for jeg tror jo så absolutt ikke at han er sånn for å være ond eller slem; det virker helt genuint som at han ikke skjønner at han oppfører seg sært. 

Anonymkode: ebcbb...ac6

 

For min del ble det viktig det jeg uthevet i ditt siste innlegg; jeg ble så ofte irritert på personen og h*n forstod ikke hvorfor. Jeg så at jeg negativt påvirket en person som skulle være min venn, noe som selvfølgelig ikke er riktig. Og selv om det jeg tenkte var det beste for oss i den situasjonen var å kutte kontakten så mener jeg selvfølgelig ikke at nødvendigvis det gjelder for deg også. Og som du beskriver også, så finnes det jo konstruktive måter å prøve å ta dette opp med din venn slik at ting kan bli bedre.

Det er ting jeg kjente meg igjen i din historie og jeg spurte deg derfor om dere begge bidrar noe positivt for hverandre, ikke som en anklagelse om at du er en dårlig venn, men som et spørsmål som jeg selv stilte meg i den situasjonen. I etterpåklokskap tenker jeg på hvordan jeg bare så "feilene" til den andre, og overså hva jeg selv gjorde som ikke bidro til en positiv relasjon.

 

 

Anonymkode: 6666f...ded

[AnonymBruker]

asberger?

Anonymkode: 0567a...8b4

[AnonymBruker]

Jeg var i et ganske så likt vennskap som deg, kanskje litt mer ekstremt. Vi har kjent hverandre siden barneskolen. For 3 år siden fikk jeg nok. Hun har ingen diagnoser, selv om at man skulle tro det etter oppførselen. Noen folk eier bare ikke sosiale antenner. Det å kutte vennskapet var det beste jeg noen gang har gjort. Jeg ble lei av å være støttekontakt for noen som ødelegger mitt eget sosial liv.  

Anonymkode: 1b6cb...55a