Å bo tett på svigers

[AnonymBruker]

Jeg lurer på om noen er/har vært i en lik situasjon som oss: Vi bor veldig nært svigers. Deler hage og kan se over til hverandre. De er veldig snille mennesker som bare vil oss godt. De stiller opp og hjelper oss hvis vi trenger det (og vi hjelper dem), og vi har det hyggelig sammen med felles middager innimellom. Jeg har et bra forhold til dem, men vi er ganske ulike mht interesser og væremåter. Jeg er veldig takknemlig for det de gjør, men samtidig føler jeg meg litt "kvalt". Når jeg kommer hjem fra jobb, er de gjerne ute (de er pensjonister) på gårdsplassen, hvis vi er ute i hagen og leker, er de som oftest i nærheten, de vil så gjerne hjelpe hvis en av oss er alene med ungene, og det er jo egentlig veldig godt, men av og til vil jeg gjerne bare være oss, og så får jeg dårlig samvittighet, og ender opp med å takke ja til middag etc. Jeg vet jeg høres utakknemlig ut. Det er bare den følelsen av å ha andre folk så tett på hele tiden, som plager meg. De har sine meninger om ting (f.x om at vi bør kvitte oss med hunden vår fordi den er litt vilter), og jeg orker ikke alltid innblanding, selv om de er snille og gode. Noen ganger har jeg behov for å være ute i hagen uten å måtte konversere med noen, jeg vil ha besøk uten at svigermor kommer med for å hilse på etc. Kanskje har jeg ekstra dårlig samvittighet for dette fordi de er så snille også... 

Når jeg ser alle som er frustrerte over slemme svigerforeldre, forstår jeg at jeg har vært heldig, men denne kvelende følelsen er der allikevel. Kanskje vanskelig å forstå dersom man ikke har bodd sånn selv...dersom vil jeg gjerne høre fra andre som har vært i denne situasjonen. Gjorde dere noe spesielt for å beholde et godt forhold? Klarte dere eventuelt å venne dere til å bo sånn? Vi har bodd sånn i et års tid.

Anonymkode: c3772...c1e

[AnonymBruker]

Lær deg og bare si nei du! Høres ut som du trenger det!

Anonymkode: 79b9b...451

[Juniper]

Dette må du snakke igjennom med mannen din. Det er hans foreldre, han må være delaktig i å bremse på kontakten, ellers blir du "heksen". 

Enkelte mennesker kjenner ikke sin besøkelsestid, og det kan være temmelig slitsomt å bo tett på slike. Jeg kjenner eksempler på forhold som har endt i skilsmisse på grunn av for mye innblanding fra svigers, samt at partneren som hadde de som foreldre var for unnvikende til å sette grenser. 

Jeg har selv meget negativ erfaring med å bo på den måten. Vi flyttet. Det var som å få livet sitt i gave! 

[Gråtass]

Hei. Jeg har ikke svigers så nærme som deg,men de bor 100 m unna (på nabogården). Svigermor sin beste venninne er vår nærmeste nabo (men svigermor stikker ikke innom oss for det). Hun komme kun bort om hun blir invitert eller så ringer hun oss og spør om det er greit å stikke bort en tur med småting 

 Vi har jevnlig hjelp til barnepass og de kan også hente i bhg. Min mann sa ds han flyttet hit vi bor nå at han ville ha privatliv og at de ikke kunne bare stikke innom når det passet dem. Det har blitt respektert her iallefall. Tror nok din mann må sette ned foten som nevnt i et annet innlegg siden det er hans foreldre. Det skal være hyggelig å omgås svigerforeldre. 

[Veslefrikk]

Vi har svigerforeldrene mine i kårboligen på tunet her og foreldrene mine på nabogården. Man må velge og se på de som en resurs og begge parter må være enige om å svelge noen kameler innimellom. Det går ikke å henge seg opp i bagatellet og man får velge sine kamper med omhu. Og en ting som jeg har erfart er at hvis vi inviterer de på kaffe eller middag relativt jevnlig, så løper de ikke ned dørene her når det ikke passer. Og da mener jeg ikke nødvendigvis flere ganger i uka, men finne den balansegangen som passer for dere. 

Svigerfar har f.eks fått ansvaret for uteområdene og vi passer på å gi uttrykk for at han er helt uunnværlig og svigermor lager middag til oss hver mandag. Den dagen er en kaosdag og jeg er veldig glad for den hjelpen. Men da er hun liksom mettet frem til neste mandag , 6-7 barn (og ofte flere) samt oss voksne, kan bli nok for noen og enhver. 

Mine foreldre driver sin egen gård selv ennå og er derfor ganske travle begge to, men vi spiser middag sammen annenhver søndag. Og moren min er aldri helt helt fornøyd med blomsterbedene og div urner rundt omkring her, så for en 7-8 år siden overlot jeg planting og sånt til henne og hennes grønne fingre, så da er alle fornøyde. 

Til jul hjelper svigermor til med kaker, julemat, stryking og pynting. Da blir det gjort "ordentlig" og jeg er ikke helt utslitt innen julemiddagen står på bordet. 

Så kort fortalt; se på de som en resurs og ikke irriter deg over bagateller. 

[AnonymBruker]

På 17.5.2017 den 11.35, Juniper skrev:

Dette må du snakke igjennom med mannen din. Det er hans foreldre, han må være delaktig i å bremse på kontakten, ellers blir du "heksen". 

Enkelte mennesker kjenner ikke sin besøkelsestid, og det kan være temmelig slitsomt å bo tett på slike. Jeg kjenner eksempler på forhold som har endt i skilsmisse på grunn av for mye innblanding fra svigers, samt at partneren som hadde de som foreldre var for unnvikende til å sette grenser. 

Jeg har selv meget negativ erfaring med å bo på den måten. Vi flyttet. Det var som å få livet sitt i gave! 

Akkurat greia her. Men vi var ikke gift.. Han var en tøffel som aldri sa fra. Når jeg satte foten ned og ville flytte, ble det slutt  (vi hadde da andre problemer og). Men han er familiekjær og taklet ikke at jeg følte meg kvalt. Nå som det er slutt bor han ofte hos foreldrene når han ikke har barnet. Vi nærmer oss begge 30. Kunne aldri bodd i hagen til egen familie engang, så jeg har aldri mistrivdes så mye på en plass som jeg gjorde med han i 4 år. 

Anonymkode: 3c6c9...98b

[AnonymBruker]

Jeg har bodd med svigers som nærmeste nabo i mange år nå. Jeg vil aldri anbefale noen dette. Samtidig har vi et godt forhold med dem. Det har vært litt diskusjoner underveis , og jeg har svelget maaaaange kameler, men det tror jeg sannelig at svigers har gjort med oss også! Man må prøve å sette grenser med en gang, klargjøre om at man ringer på før man kommer inn.vi har alltid døren låst, så det var enkelt å få gjennomført. Nå er det ofte at det kan gå flere uker mellom hver gang vi besøker hverandre om vinteren. Men i sommerhalvåret så treffes vi daglig ute i hagene. Ungene har alltid løpt over til dem, det har vært veldig stas. Det er alltid noen som passer huset vårt når vi er på ferie, eller på hytta. Kjempefordel ! Det føles trygt for alle med gode "naboer". 

Det kunne vært så mye verre. Når jeg leser om hva folk har av problemer med sine naboer rundt seg, med fyll og bråk og røyk osv..da er jeg glad for svigers! Så vi har gjort det beste vi kan og trives med tilstanden nå. Men det er ingen lett vei å gå! Derfor vil jeg ikke at mine barn skal bo i nærheten av oss når de får sin egen familie.

Anonymkode: 37508...85a

[AnonymBruker]

Vi bodde i samme hus som svigers vi. Leide leiligheten deres i 3,5 år før vi flyttet grunnet studier. Fungerte veldig bra faktisk. Min samboer sa klart ifra at de ikke bare kunne gå inn og ut hos oss som de ville siden vi måtte ha litt privatliv også. Det ble respektert uten noen diskusjoner. Tror svigers forventet mer av oss som leietagere enn de ville gjort dersom det var noen de ikke kjente så godt f.eks. Vi hadde nok også litt høyere forventninger til hva de skulle stille opp med, enn vi forventet av mine foreldre f.eks. som bodde 1,5 time unna oss. Men som flere har sagt; man må svelge noen kameler på begge sider. Jeg var i det store og hele svært fornøyd med å bo i samme hus som svigers. Tror faktisk alle tre savner det  

Anonymkode: 40b8b...cca

[AnonymBruker]

Ts, jeg er i akkurat samme situasjon som deg. Jeg og mannen min valgte for noen år siden å bygge hus på gården til hans foreldre, da han arvet en tomt der. Svigers bor altså rett over tunet, og nå er de begge pensjonister. De er snille og hyggelige mennesker, og vi har et godt forhold til dem. Men, akkurat som du beskriver, er de rundt oss hele tiden. Særlig svigerfar er svært selskapssyk, og når vi går ut så kommer han straks løpende. Jeg kan aldri være ute å leke med barna i hagen alene feks, han kommer alltid for å prate og være sammen med oss. Svigermor har meninger om det meste. Når vi driver med prosjekter ute kommer de fort og forteller oss hvordan ting skal gjøres og de tar gjerne over hele greia. 

Jeg skal innrømme at jeg har irritert meg mye. Jeg har tenkt mye på hva som egentlig irriterer meg og hva jeg kan gjøre for å gjøre ting enkelere. Jeg må holde en viss avstand innimellom. Heldigvis føler mannen min det samme, så vi er ganske samkjørte på hvordan vi vil ha det. Hvis vi vil være i fred så sier vi det rett ut, på en fin måte selvsagt. "I dag har vi lyst å bare slappe av hjemme sammen med barna, vi trenger litt familietid alene, men vi kommer gjerne en tur på søndag om det passer da". 

Jeg føler at jeg stadig lærer meg å leve med situasjonen, og at det går bedre nå enn de første årene. Men jeg vet ikke om jeg hadde valgt å bo sånn hvis jeg kunne velge om igjen. 

Anonymkode: 6a19d...511

[AnonymBruker]

Ærlig talt! Skjerp deg.. smil og ikke heng deg opp i slike fille ting

Anonymkode: a8cc4...35e

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ts, jeg er i akkurat samme situasjon som deg. Jeg og mannen min valgte for noen år siden å bygge hus på gården til hans foreldre, da han arvet en tomt der. Svigers bor altså rett over tunet, og nå er de begge pensjonister. De er snille og hyggelige mennesker, og vi har et godt forhold til dem. Men, akkurat som du beskriver, er de rundt oss hele tiden. Særlig svigerfar er svært selskapssyk, og når vi går ut så kommer han straks løpende. Jeg kan aldri være ute å leke med barna i hagen alene feks, han kommer alltid for å prate og være sammen med oss. Svigermor har meninger om det meste. Når vi driver med prosjekter ute kommer de fort og forteller oss hvordan ting skal gjøres og de tar gjerne over hele greia. 

Jeg skal innrømme at jeg har irritert meg mye. Jeg har tenkt mye på hva som egentlig irriterer meg og hva jeg kan gjøre for å gjøre ting enkelere. Jeg må holde en viss avstand innimellom. Heldigvis føler mannen min det samme, så vi er ganske samkjørte på hvordan vi vil ha det. Hvis vi vil være i fred så sier vi det rett ut, på en fin måte selvsagt. "I dag har vi lyst å bare slappe av hjemme sammen med barna, vi trenger litt familietid alene, men vi kommer gjerne en tur på søndag om det passer da". 

Jeg føler at jeg stadig lærer meg å leve med situasjonen, og at det går bedre nå enn de første årene. Men jeg vet ikke om jeg hadde valgt å bo sånn hvis jeg kunne velge om igjen. 

Anonymkode: 6a19d...511

Tusen takk for både dette svaret og til dere andre som har tatt dere tid til å skrive. Du som skriver her (det jeg siterer altså) beskriver akkurat det jeg opplever: Snille, gode mennesker som jeg liker, men som hele tiden er rundt oss, og vi kan jo ikke bare jage dem ut av sin egen hage heller. Og de hjelper oss jo mye, så jeg føler at jeg må tåle litt også...men jeg føler det veldig kvelende og litt invaderende. Her en kveld hadde min mann og jeg hatt en litt kjip diskusjon om noe som er et litt kinkig tema mellom oss, så stemningen var ganske dårlig. Så banker det på døra, og svigers kommer inn for å slå av en prat. Det er sånne situasjoner hvor jeg føler at det blir for tett. Klart vi kan bli bedre til å si nei og sette grenser, men jeg synes sånt er vanskelig og det er ikke bare å endre seg heller. Kanskje det er nettopp min personlighet som gjør dere vanskelig....

Anonymkode: c3772...c1e

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Tusen takk for både dette svaret og til dere andre som har tatt dere tid til å skrive. Du som skriver her (det jeg siterer altså) beskriver akkurat det jeg opplever: Snille, gode mennesker som jeg liker, men som hele tiden er rundt oss, og vi kan jo ikke bare jage dem ut av sin egen hage heller. Og de hjelper oss jo mye, så jeg føler at jeg må tåle litt også...men jeg føler det veldig kvelende og litt invaderende. Her en kveld hadde min mann og jeg hatt en litt kjip diskusjon om noe som er et litt kinkig tema mellom oss, så stemningen var ganske dårlig. Så banker det på døra, og svigers kommer inn for å slå av en prat. Det er sånne situasjoner hvor jeg føler at det blir for tett. Klart vi kan bli bedre til å si nei og sette grenser, men jeg synes sånt er vanskelig og det er ikke bare å endre seg heller. Kanskje det er nettopp min personlighet som gjør dere vanskelig....

Anonymkode: c3772...c1e

Det er vanskelig til tider, det føler jeg også. Vi har blant annet strevet veldig med å få svigers til å ringe på eller banke på før de kommer inn. Særlig svigerfar går rett inn, helt lydløst og står plutselig i stua. Svigermor kom inn på badet da jeg dusjet en gang. Det er sånne ting som gjør bosituasjonen utfordrende. Kan hende vi ikke sier fra tydelig nok. Men for oss er det veldig viktig å opprettholde det gode forholdet, derfor svelger vi mange kameler. Vi velger våre kamper med omhu, og tar bare opp det som er viktigst for oss. En kamp vi har tatt er feks at de ikke får lov å gi barna is og snop hver dag, bare i helgen. 

Så er det jo sånn at det er i sommermånedene når vi er mye ute at det er mest utfordrende... 

Du skriver at du kanskje tror det er din personlighet som gjør det vanskelig. Jeg tror nok heller det er vanskelig for oss fordi vi kommer utenfra og inn i en flokk som er knyttet sammen som familie. Jeg føler av og til litt på at det er "meg mot dem". De er så enige til tider, og da er det vanskelig for meg å si hva jeg mener. Føler meg litt overkjørt til tider. 

Heldigvis for meg så har vi egen hytte, og i sommerhalvåret er vi der ofte i helgene 

Anonymkode: 6a19d...511

[AnonymBruker]

11 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er vanskelig til tider, det føler jeg også. Vi har blant annet strevet veldig med å få svigers til å ringe på eller banke på før de kommer inn. Særlig svigerfar går rett inn, helt lydløst og står plutselig i stua. Svigermor kom inn på badet da jeg dusjet en gang. Det er sånne ting som gjør bosituasjonen utfordrende. Kan hende vi ikke sier fra tydelig nok. Men for oss er det veldig viktig å opprettholde det gode forholdet, derfor svelger vi mange kameler. Vi velger våre kamper med omhu, og tar bare opp det som er viktigst for oss. En kamp vi har tatt er feks at de ikke får lov å gi barna is og snop hver dag, bare i helgen. 

Så er det jo sånn at det er i sommermånedene når vi er mye ute at det er mest utfordrende... 

Du skriver at du kanskje tror det er din personlighet som gjør det vanskelig. Jeg tror nok heller det er vanskelig for oss fordi vi kommer utenfra og inn i en flokk som er knyttet sammen som familie. Jeg føler av og til litt på at det er "meg mot dem". De er så enige til tider, og da er det vanskelig for meg å si hva jeg mener. Føler meg litt overkjørt til tider. 

Heldigvis for meg så har vi egen hytte, og i sommerhalvåret er vi der ofte i helgene 

Anonymkode: 6a19d...511

Ja, det er nok noe med det å komme utenfra. Tror du har et viktig poeng der. De har sine vaner og sine måter å gjøre ting på, som også min mann har vært en del av gjennom mange år. Så kommer jeg utenfra og har mine meninger. Mannen min er fin å ha og støtter meg veldig, men jeg ser samtidig at jeg reagerer på ting han tar som en selvfølge, og hvor jeg blir "outsideren" som står alene mot "røkla". Føler at vi hadde vært mer på nøytral grunn og stilt litt mer likt om vi hadde bodd et annet sted. Tror egentlig han føler det litt slitsomt å være litt mellom barken og veden også. 

Anonymkode: c3772...c1e