Bør jeg kutte ut sjelevennen min? Han var en dritt

[AnonymBruker]

Jeg har en venn som jeg har kjent i noen år. Jeg er 25, han er 30. Vi har en dyp tilknytning til hverandre som jeg tror det er ganske vanskelig å finne andre steder. Vi er like følsomme, noe jeg sjelden opplever med andre. Vi slet begge med depresjon da vi ble kjent, men fant mye trøst i hverandre. Samtidig har vi felles interesser og felles humor. Han er vanvittig sjarmerende og intelligent. Han har alltid hatt en slags makt over meg, og jeg har kjent en stor dragning mot ham, uansett hvordan han har hatt det. I begynnelsen var vi rimelig betatt av hverandre, og vi vurderte begge to å avslutte forholdene vi var i for å være sammen. Men vi gjorde ikke det, og vi har heller aldri vært intime, ikke engang kysset. Han spurte meg rett og en gang om jeg ville ligge med ham, jeg sa nei grunnet forholdet jeg var i, og siden har ingen av oss prøvd oss på noe. Jeg fikk ny kjæreste og snakket ofte i telefonen med vennen min, gjerne i fire timer hver dag i perioder.

For to år siden ble det veldig trøblete. Vi bodde på hver vår kant av landet, snakket mye i telefonen, men han ble mørkere og mørkere. Tingen er at denne fyren har en litt farlig side ved seg. Han har vært notorisk utro mot kjærestene sine, han har et stort alkohol- og pilleproblem (han kunne drikke i ukevis, gjerne også alene) og har generelt virket vanvittig ustabil til tider. Flere ganger om dagen kunne han ringe meg og gråte og klage og generelt dra meg veldig langt ned. Over tid ble jeg mer enn jeg maktet, da jeg selv har hatt mine egne utfordringer. Jeg prøvde intenst å hjelpe ham, men ingenting nyttet. Jeg må i tillegg nevne at jeg har vokst opp med alkoholiserte foreldre, og at det å se eller høre ham full har vært retraumatiserende for meg. Han begynte å forvente at jeg alltid skulle være tilgjengelig på telefon og jeg følte meg klandret da jeg måtte legge på. Kjæresten min syntes relasjonen jeg hadde til vennen min virket veldig usunn. Jeg besøkte vennen min i Trondheim på denne tiden, og det var da det virkelig skar seg. Jeg skulle sove hos ham et par netter, men han ville bare at vi skulle gå ut og feste. Jeg ble med på det, vi hadde en ganske gøyal kveld, men da utestedet stengte og jeg ville ta taxi hjem, fikk han plutselig for seg at han ville at vi skulle ta kokain. Jeg driver ikke med sånt og sa ifra om at jeg bare ville hjem. Men han insisterte og begynte å snakke med en dealer som sto utenfor utestedet, så begynte de to å rusle bortover gatene mens de diskuterte priser. Jeg var ikke kjent i Trondheim, det var sent og jeg ville ikke gå alene, så jeg fulgte etter, men kjente at jeg var redd. Nå var det bare oss tre i gaten og jeg syntes ikke dealeren så så vennlig ut. Vennen min beordret meg om å ta ut penger på nærmeste minibank, noe jeg ikke ville gjøre. Han ble sur og planla et nytt møtested med dealeren, som for øvrig bar kniv. Jeg prøvde å snakke fornuft til vennen min, og til slutt gikk han med på at vi bare skulle dra hjem. Vi begynte å gå, men da kom dealeren etter oss og virket ganske sint over at vi hadde latt ham vente. Vi sto i en mørk og tom bakgate. Og vi hadde latt dealeren vente i tjue minutter. Vennen min er på dette tidspunktet så fandenivoldsk og "care" at han rufser hånden gjennom dealerens hår og ler hånlig av ham, sånn at jeg blir oppriktig redd over hvordan dealeren vil reagere. Heldigvis forsvinner han og vi drar hjem.

Men jeg tenker: Hvor flaks var ikke dette? Hvor mye fare utsatte ikke han meg for i den situasjonen? Hvordan kunne han være så uansvarlig?

Neste kveld vil han ut igjen, og jeg blir med, uten å nevne noe om hvor redd jeg var kvelden før (konfliktsky, angstfull og feig). Ute drikker han seg veldig full og vi møter mange av vennene hans. På et tidspunkt vil jeg hjem og jeg har ikke sett ham på en stund. Jeg leter overalt og til slutt ringer jeg ham. "Jeg tok taxi hjem," sa han, "jeg håpet egentlig at du hadde krasjet hos noen av kompisene mine." Jeg tok taxi hjem til ham og neste dag bestilte jeg flybillett hjem til Oslo, hvor jeg bodde. Så skrev jeg en lang mail til ham. Jeg skrev at vi ikke kunne ha kontakt på en stund, fordi han var så ustabil. Fordi han forlanget for mye av meg. At han dro meg ned, og hvor utrygg jeg hadde følt meg. Han skrev noe om hvor såret han var. Han prøvde å gi meg dårlig samvittighet.

Så snakket jeg ikke med ham på to år. Ingenting. Jeg hørte fra felles venner at han tok dette forferdelig tungt.

I forrige uke kontaktet jeg ham på FB, fordi jeg var nysgjerrig på hvordan situasjonen var nå. Jeg har savnet ham. Så virket han veldig oppegående da vi chattet. Så ringte han, og vi snakket i fire timer. Han unnskyldte seg noe veldig og sa at han nesten hadde sluttet å drikke, at han hadde det utrolig mye bedre nå. At han har sørget over meg lenge. At jeg var verdens beste jente, at han var så glad for at vi hadde kontakt igjen. Han sa at den perioden jeg besøkte ham, var han inni en lang periode med alkohol og piller, og at han ikke hadde vært seg selv. Jeg må også nevne at kjæresten min er veldig sint på meg nå for at jeg gjenopptok kontakten. Han ble rasende da han hørte om Trondheim-turen, og er også overbevist om at vennen min er forelsket i meg. I dag snakket jeg med vennen min i fem timer, og vi snakket om alt fra bøker til film til forholdet vårt til livene våre, og vi snakket også om en del intime ting. For han har den effekten på meg. Vi er så åpne og ærlige, og det er en spesiell spenning mellom oss, uten at jeg ønsker å være kjæresten hans eller noe sånt. Det ønsker jeg virkelig ikke. Men jeg forstår at kjæresten/samboeren min synes dette er ubehagelig. Han var så fornøyd da jeg kuttet ham ut, og da jeg innrømte hvor lenge og mye vi har snakket den siste uken, ble han ganske sint. Han tror jeg går på nok en smell og at jeg ikke kan stole på vennen min i det hele tatt. At ingen forandrer seg SÅ mye på så kort tid.

Beklager at dette ble så langt.

Men gjør jeg noe helt idiotisk ved å slippe ham inn i livet mitt igjen? Er jeg en dårlig samboer? Jeg hadde hatet det hvis det var samboeren min som hadde dette forholdet til noen andre, men jeg er mer sjalu enn samboeren min er. Han virker likevel litt sjalu nå. Og jeg lurer på om han har rett i at jeg er dum nå. At jeg er naiv. At jeg ikke evner å sette sunne grenser.

Takk til deg som orket å lese alt sammen.

 

Anonymkode: 025c0...d0c

[Charlotteul]

På meg så virker det som at du rett og slett elsker denne mannen, men vil ikke innrømme det. Ja, jeg har gode venner også, men snakker ikke flere timer i telefonen med de - daglig. Nå vet ikke jeg alt som skjer i kulissene, men jeg vet såppass at slik det er nå, det går ikke. 

Jeg tenker at du har to valg: 

1. Gå fra kjæresten din og sats alt på denne mannen. Og da mener jeg kjærlighet, ikke fem timer i telefonen daglig i motsetning til fire. Bare kjør på. 

2. Kutt ut denne mannen fra livet ditt, og ikke se deg tilbake. Ever. 

Og ja, skal du fortsette slik som du har gjort hittil kommer samboeren din til å forlate deg. Og det har han god grunn til. All den tiden du bruker på denne mannen, er tid du egentlig burde brukt på din kjæreste. Tygg litt på den.

[AnonymBruker]

36 minutter siden, Charlotteul skrev:

På meg så virker det som at du rett og slett elsker denne mannen, men vil ikke innrømme det. Ja, jeg har gode venner også, men snakker ikke flere timer i telefonen med de - daglig. Nå vet ikke jeg alt som skjer i kulissene, men jeg vet såppass at slik det er nå, det går ikke. 

Jeg tenker at du har to valg: 

1. Gå fra kjæresten din og sats alt på denne mannen. Og da mener jeg kjærlighet, ikke fem timer i telefonen daglig i motsetning til fire. Bare kjør på. 

2. Kutt ut denne mannen fra livet ditt, og ikke se deg tilbake. Ever. 

Og ja, skal du fortsette slik som du har gjort hittil kommer samboeren din til å forlate deg. Og det har han god grunn til. All den tiden du bruker på denne mannen, er tid du egentlig burde brukt på din kjæreste. Tygg litt på den.

 

Det trengte jeg å høre. Takk skal du ha. Flere som er enige?

Anonymkode: 025c0...d0c

[Meadow]

Hvis du vil beholde samboeren din, må du faktisk lytte til hans bekymringer om dette og respektere at han ikke liker relasjonen du har til kompisen. 

[AnonymBruker]

8 timer siden, Meadow skrev:

Hvis du vil beholde samboeren din, må du faktisk lytte til hans bekymringer om dette og respektere at han ikke liker relasjonen du har til kompisen. 

Så det er dette med at jeg er i et forhold dere fokuserer på. Jeg er ikke forelsket i vennen min, og er helt sikker på meg og kjæresten.

Jeg er nysgjerrig på om dere ville tenkt at jeg burde kuttet ut vennskapet hvis jeg var singel? Fordi han var en dårlig innflytelse?

Anonymkode: 025c0...d0c

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Men gjør jeg noe helt idiotisk ved å slippe ham inn i livet mitt igjen? Er jeg en dårlig samboer? Jeg hadde hatet det hvis det var samboeren min som hadde dette forholdet til noen andre, men jeg er mer sjalu enn samboeren min er. Han virker likevel litt sjalu nå. Og jeg lurer på om han har rett i at jeg er dum nå. At jeg er naiv. At jeg ikke evner å sette sunne grenser.

Takk til deg som orket å lese alt sammen.

 

Anonymkode: 025c0...d0c

Idiotisk? Ja. Dårlig samboer? Ja. At du er dum nå? Ja. Naiv? ja. Grenseløs? Ja.

Han kameraten din høres ut som en type du har det bedre uten, både for din egen del og samboeren din.

Anonymkode: d562d...eee

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

 

Men gjør jeg noe helt idiotisk ved å slippe ham inn i livet mitt igjen? Er jeg en dårlig samboer? Jeg hadde hatet det hvis det var samboeren min som hadde dette forholdet til noen andre, men jeg er mer sjalu enn samboeren min er. Han virker likevel litt sjalu nå. Og jeg lurer på om han har rett i at jeg er dum nå. At jeg er naiv. At jeg ikke evner å sette sunne grenser.

Takk til deg som orket å lese alt sammen.

 

Anonymkode: 025c0...d0c

Du klarte deg uten sjelvennen i to år. Hvorfor skal du ha kontakt med han igjen nå? 
Det virker som samboeren din er bekymret over denne kontakten fordi det påvirker deg og forholdet deres negativt. Har full forståelse for at det er vanskelig å gi slipp på noen man bryr seg om og føler man har en dypere kontakt med, og at man føler et slags ansvar for å være der for vedkommende. Jeg ville stilt meg selv følgende spørsmål om jeg var deg: 
Hva får jeg ut av denne kontakten? Hva får det meg til å føle? Hva er det denne personen gir meg som ikke samboeren min gir meg? 
For å svare på spørsmålene dine. Nja, du er en dårlig samboer dersom du ikke lytter til hans ønsker fordi det på sikt sannsynligvis vil gå utover forholdet deres. Samtidig er det ikke riktig av samboer å nekte deg kontakt. 
Kanskje en mellomløsning kan funke? Du sier i fra om at du har kontakt, men til gjengjeld så har dere ikke så mye kontakt? Det virker som om dersom dere har mye kontakt så blir det usunt, og ingen kontakt blir likedan. Så kanskje snakke med han et par ganger i året?  
 

Anonymkode: 3804b...df4

[AnonymBruker]

Denne notoriske-, utroskap-, player-, junky-, alpha-hannen har tydeligvis noe ts trenger samtidig som hun har en naiv puslete kjæreste hjemme.

hadde kjerringa mi dratt på slike "koseturer" med sine alpha-hanner så hadde nok det forholdet vært ferdig noen sekunder senere.

Anonymkode: 98f64...b36

[makkapakka]

sa du sjelevenn?

[AnonymBruker]

1 time siden, makkapakka skrev:

sa du sjelevenn?

Hva er det du reagerer på? Selve ordet?

 

TS

Anonymkode: 025c0...d0c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Denne notoriske-, utroskap-, player-, junky-, alpha-hannen har tydeligvis noe ts trenger samtidig som hun har en naiv puslete kjæreste hjemme.

hadde kjerringa mi dratt på slike "koseturer" med sine alpha-hanner så hadde nok det forholdet vært ferdig noen sekunder senere.

Anonymkode: 98f64...b36

 

Hvorfor sier du at kjæresten min er naiv og puslete?TS

Anonymkode: 025c0...d0c

[AnonymBruker]

Samboeren bør ikke nekte deg å ha mannlige venner, men ut fra det du skriver kan jeg forstå din samboers bekymring og ubehag når det gjelder de lange og intime samtalene du har med denne vennen. Man kan helt fint ha noen samtaler med mannlige venner, men de behøver vel ikke vare 5 timer! Syntes det høres merkelig ut om det innerst inne ikke er noe mer mellom dere, som dere kanskje ikke innrømmer, for dere har jo attpåtil vurdert å slå opp med deres kjærester og være sammen tidligere, og du forteller jo at det er en spesiell stemning mellom dere som fremstår som noe mer enn et vanlig vennskap. I tillegg påvirket dette forholdet deg negativt tidligere, med tanke på negativiteten og problemene vennen din involverte deg i (og derfor samboeren din også).

I tillegg skriver du jo at du ikke hadde likt om det var samboeren din som hadde denne typen kontakt med en kvinne, og det bør i mine øyne være nok til å stanse og tenke deg om. Du kommer til å såre samboeren din ved å fortsette dette vennskapsforholdet på samme måte som nå, jeg hadde nok heller ikke godtatt det. Hadde aldri godtatt at en potensielt veldig ustabil mann hadde hatt så stor påvirkningskraft på min kjære, det kan jeg garantere. Både med tanke på sikkerhet, vårt forhold, og hver av oss. Ikke det at han nødvendigvis er ustabil ennå, men det hadde ikke jeg tatt sjansen på.

Anonymkode: 053bb...c06

[makkapakka]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hva er det du reagerer på? Selve ordet?

 

TS

Anonymkode: 025c0...d0c

Trodde sjelevenn betydde at dere var veldig like? og hva kaller du han?

[AnonymBruker]

52 minutter siden, makkapakka skrev:

Trodde sjelevenn betydde at dere var veldig like? og hva kaller du han?

Nja, jeg bruker ikke det ordet i dagligtalen akkurat Ville nok bare understreke at vi er mer enn gode venner, det stikker litt dypere enn det. Vi er ikke så veldig like. Jeg er avholds og generelt forsiktig, og vi har nok litt ulike verdier. Jeg har forandret meg til det bedre de siste årene, og har dermed lignet mindre og mindre på ham. Så der har vi egentlig nok et arument for at jeg bør trekke meg litt ut her.

Anonymkode: 025c0...d0c