Usikker på hva som er riktig, skal jeg gå?

[AnonymBruker]

Hei.

Det er sikkert uendelige tråder om dette, men må bare få ut min historie. Litt for å få luftet det, litt for kanskje noen har noen råd.. 

 

Håper dere henger med, jeg tror denne blir lang. 

Først, litt forhistorie:

Jeg er 29 år, har vært sammen med samboeren i 13 år, det vil si vi ble sammen for første gang når jeg var 16 år. Det var noen turbulente første år, hvor han gjorde det slutt og så ble vi sammen igjen 3 ganger på tre år, hvor jeg alltid var den tapende parten, hvor jeg alltid var den som ville mer. 

Siste gangen vi ble sammen var det hans initativ, fordi jeg hadde funnet meg en ny flørt, noe han taklet dårlig. Det sto imellom to. Den nye, spennende, usikre, og den trygge, vante, gode. Den trygge vante gode vant, selvsagt. Jeg elsket ham jo. Tenkte jeg.

13 år senere så har vi hus, biler, grei økonomi, fremtidsplaner, et barn på 8 år, og et stort nettverk rundt oss. Vi har et bra samarbeid i hverdagen, ting går som oftest på skinner. Vi er gode venner, ler ofte, snakker endel om hverdagslige ting og han kjenner meg bedre enn noen andre.

Samboer er dog en negativ type, stortsett negativ til alt nytt, ser ikke vits i det meste og er tungrodd i alt som har med noe litt ekstraordinært å gjøre. Dates, par-ting, noe som krever noe ekstra av ham. Han hakker ofte på meg og barnet vårt, er ofte i dårlig humør.  Men jeg er hans motpart, jeg er uavhengig positiv og i godt humør, jeg svelger ofte kameler, godtar mye og min livsinnstilling er at jeg ikke orker å bruke energi på negative ting, ergo, jeg bruker sjeldent energi på hans nykker og negativitet, jeg overser og går videre. Godtar. Ying og yang. 

Han ønsker også ikke å gifte seg, noe jeg har ønsket veldig sterkt i mange år. Dette føler jeg er et lite overtramp på forholdet vårt ettersom det er en ganske stor kamel for meg å svelge. Mer om dette lengre ned.

Det som har gjort at vi har holdt sammen er at vi er faktisk gode venner, han har sørget for oss, vært en god familiefar, ofte hatt lyst på meg seksuelt. Sexen har sjeldent vært bra de siste årene, og er nok en del av grunnen til at jeg sjeldent ønsker, ettersom den ikke er noe å hige etter. Vi har hatt god kommunikasjon rundt dette, men det er enkelte problemer man ikke kan snakke seg ut av. Jeg har måttet mase om mer kos og nærhet utenom sex, og får ofte avslag her. 

Vi har hatt noen kneiker i forholdet som jeg virkelig har jobbet hardt med å få oss igjennom (merk, JEG jobbet hardt), jeg har alltid vært den som har vært nødt til å ta i et tak for oss, være den som føyer meg, være den som må ha mer sex, være den som tar initiativ til dates og andre ting, og har ofte fått avslag og "hvorfor det" som svar.

 

Over til spørsmålet/problemet:

Siden i høst har jeg vært nede, ikke deprimert, men energiløs og ikke følt meg lykkelig. Har ikke klart å sette fingeren på det, før jeg før jul innså at jeg nok ikke er lykkelig i forholdet. Jeg har det ikke bra med ham, han har vært inne i en periode hvor han har vært EKSTRA grinete, sur, hatt lite lyst på sex, ergo enda mindre kos/nærhet i hverdagen, noe som var det jeg holdt fast ved i forholdet vårt. Når det også ble borte, innså jeg sannheten som jeg nok har fortrengt i mange år, at jeg ikke har vært lykkelig med ham på mange år. Jeg ønsker heller ikke lengre å gifte meg med ham, de drømmene og ønskene og lengtene jeg hadde er gått over. Og dette føler jeg er ganske tungt å bære. 

Jeg er snart 30 år, jeg sitter igjen med spørsmålet; Var dette alt? Skal jeg være i dette forholdet resten av livet, med en som dette? Skal jeg aldri få oppleve sommerfugler, begjær, rå sex, å føle seg som en prinsesse, at mannen faktisk ØNSKER å finne på ting med meg, få meg til å føle meg vakker? 

 

Vi har selvsagt snakket om dette, etter hans dårlige periode har jeg fortalt hvordan jeg føler meg, og jeg har sagt at alle mine forsøk på å redde forholdet igjennom alle år har slitt meg ut og at jeg nå har gitt opp, og er klar til å gå. Han ble veldig lei seg, forsto veldig godt hvor alle følelsene og tankene mine kom fra, men var ikke enig i at vi skulle gjøre det slutt, vi skulle prøve. Jeg kunne ikke si noe annet enn ok, det får vi gjøre. Han har skjerpet seg mye (men er fremdeles den negative typen), gjort mange hyggelige ting, prøver hardt å gå tilbake til der vi var, men jeg føler ingenting når han gjør det, jeg føler det blir litt masete og jeg klarer ikke helt å dra meg med, jeg føler meg så ferdig og føler forsøkene er litt for lite, litt for sent... 

 

Grunner til å bli er datteren vår, huset, økonomien, fremtidsplanene, familiene våre som jeg er glad i, tryggheten i oss, vennskapet vårt, vennene våre, altså hele nettverket o.l.

 

Grunner til å forlate er at jeg ikke er forelsket i ham mer. Det har gradvis gått over, men jeg innser nå at følelsene jeg en gang hadde er helt borte. Skal jeg virkelig være nødt til å stålsette meg til å være i et forhold hvor det ikke finnes kjærlighet resten av livet?

 

Noen som kom seg igjennom, har vært der, har noen gode råd, eller ser dette annerledes? Kan umulig ha fått med alle detaljer etter et så langt samliv, men har fått essensen tror jeg ihvertfall... 

 

Setter pris på svar. <3

 

Anonymkode: afe63...4d6

[AnonymBruker]

Dytter, for dette kunne vært skrevet av meg på mange måter....

Anonymkode: 00d5a...a44

[AnonymBruker]

Dette er Yin og Yang...uten Yang. Han har trukket seg bort og du bør dra for å unngå at du blir BÅDE Yin og Yang. Da kommer du til å knekke sammen.

Ikke en gang vær den som foreslår parterapi, fokuser på å komme deg bort og passe på deg og barnet ditt.

Om han vil at det skal være dere må HAN jobbe for det, foreslå ting, prøve ting.

 

Anonymkode: 5e9a9...a20

[AnonymBruker]

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kunne ikke si noe annet enn ok, det får vi gjøre. Han har skjerpet seg mye (men er fremdeles den negative typen), gjort mange hyggelige ting, prøver hardt å gå tilbake til der vi var, men jeg føler ingenting når han gjør det, jeg føler det blir litt masete og jeg klarer ikke helt å dra meg med, jeg føler meg så ferdig og føler forsøkene er litt for lite, litt for sent... 

Grunner til å bli er datteren vår, huset, økonomien, fremtidsplanene, familiene våre som jeg er glad i, tryggheten i oss, vennskapet vårt, vennene våre, altså hele nettverket o.l.

Grunner til å forlate er at jeg ikke er forelsket i ham mer. Det har gradvis gått over, men jeg innser nå at følelsene jeg en gang hadde er helt borte. Skal jeg virkelig være nødt til å stålsette meg til å være i et forhold hvor det ikke finnes kjærlighet resten av livet?

Anonymkode: afe63...4d6

Jeg er i tilsvarende situasjon som deg. Det vanskeligste i denne situasjonen er det du beskriver i første avsnitt her. Det er at mannen er villig til å gi det et forsøk, men at det likevel ikke hjelper. Lenge var jeg sikker på at hvis vi fikk endret adferden vår ville følelsene komme tilbake igjen. Det har de foreløpig ikke gjort her. Tvert i mot har det at han har gjort det jeg ville gjort det tydelig at det vi hadde en gang ikke er der lenger. Jeg er usikker på hvor lang tid jeg skal gi det. Og jeg er usikker på om min egen usikkerhet bremser eller ødelegger hele prosessen. Det blir mange tanker som er vanskelige å legge vekk. Jeg går liksom kontinuerlig og analyserer situasjonen vi er i, hvordan vi har det, hva jeg føler, om dette er tilstrekkelig. Noe som hindrer meg i å leve i øyeblikket, som kanskje er det som behøves for å bli helt med. Samtidig har vi en lang historikk her som ikke lar seg glemme eller komme over på et par måneder og et par samtaler. Men det gir meg en forferdelig samvittighet fordi jeg har satt mannen min i en umulig posisjon. Jeg har uttrykt at jeg ikke er tilfreds med forholdet som det er. Og så blir jeg heller ikke tilfreds når han faktisk hører på meg og viser vilje til endring. Hva skal han gjøre da? Og hva skal jeg gjøre da?

Som deg er jeg også ekstremt solid etablert med barn, hus, familier, nabolag, økonomi. Å gå føles som å rasere alt vi har bygd opp sammen, og å ødelegge for så mange. Men i blant kjenner jeg på en helt desperat følelse av å måtte ut. Jeg klarer ikke å forklare den, men det er som om dette livet er en slags løgn. Som at det går utover min identitetsfølelse. Andre har kanskje bedre ord for det. Men den følelsen er så kvelende at jeg ikke kan bli hvis den vedvarer. 

Har dere prøvd parterapi?

Anonymkode: 3316c...4ca

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette er Yin og Yang...uten Yang. Han har trukket seg bort og du bør dra for å unngå at du blir BÅDE Yin og Yang. Da kommer du til å knekke sammen.

Ikke en gang vær den som foreslår parterapi, fokuser på å komme deg bort og passe på deg og barnet ditt.

Om han vil at det skal være dere må HAN jobbe for det, foreslå ting, prøve ting.

 

Anonymkode: 5e9a9...a20

TS her.. Takk for svar, du har nok rett i det du sier her.. Men han har forsøkt, virkelig. Det bare for meg føles så rart, for som hun under skriver, så blir det enda mer tydelig at det vi en gang hadde er borte. 

 

Det igjen, føles vanskelig fordi jeg ønsker virkelig ikke dette. Jeg har faktisk foreslått parterapi i mange år, men han tror ikke på slikt..

Anonymkode: afe63...4d6

[AnonymBruker]

43 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er i tilsvarende situasjon som deg. Det vanskeligste i denne situasjonen er det du beskriver i første avsnitt her. Det er at mannen er villig til å gi det et forsøk, men at det likevel ikke hjelper. Lenge var jeg sikker på at hvis vi fikk endret adferden vår ville følelsene komme tilbake igjen. Det har de foreløpig ikke gjort her. Tvert i mot har det at han har gjort det jeg ville gjort det tydelig at det vi hadde en gang ikke er der lenger. Jeg er usikker på hvor lang tid jeg skal gi det. Og jeg er usikker på om min egen usikkerhet bremser eller ødelegger hele prosessen. Det blir mange tanker som er vanskelige å legge vekk. Jeg går liksom kontinuerlig og analyserer situasjonen vi er i, hvordan vi har det, hva jeg føler, om dette er tilstrekkelig. Noe som hindrer meg i å leve i øyeblikket, som kanskje er det som behøves for å bli helt med. Samtidig har vi en lang historikk her som ikke lar seg glemme eller komme over på et par måneder og et par samtaler. Men det gir meg en forferdelig samvittighet fordi jeg har satt mannen min i en umulig posisjon. Jeg har uttrykt at jeg ikke er tilfreds med forholdet som det er. Og så blir jeg heller ikke tilfreds når han faktisk hører på meg og viser vilje til endring. Hva skal han gjøre da? Og hva skal jeg gjøre da?

Som deg er jeg også ekstremt solid etablert med barn, hus, familier, nabolag, økonomi. Å gå føles som å rasere alt vi har bygd opp sammen, og å ødelegge for så mange. Men i blant kjenner jeg på en helt desperat følelse av å måtte ut. Jeg klarer ikke å forklare den, men det er som om dette livet er en slags løgn. Som at det går utover min identitetsfølelse. Andre har kanskje bedre ord for det. Men den følelsen er så kvelende at jeg ikke kan bli hvis den vedvarer. 

Har dere prøvd parterapi?

Anonymkode: 3316c...4ca

Huff så trist å høre at du også har det slik. Du har det veldig likt som meg, alt du skriver kjenner jeg meg veldig igjen i...

Ang. parterapi har jeg foreslått det i mange år, men han har ikke troen på slikt...  Jeg har vært den som alltid har måttet ta initiativ og tiltak for at vi skal få det bedre i våte mange kneiker, og mye takket være meg har vi klart oss, og set har jeg vært stolt av og veldig fornøyd med; "tenk at vi klarte det, igjen". Men nå er jeg så sliten av det.

Og da kommer som du nevner denne kvelende følelsen, et blaff av desperasjon og følelsen av at jeg nesten ikke holder ut mer. Å leve en løgn er også veldig godt forklart, akkurat slik føler jeg også det...

Vi skal på langhelg til utlandet med et vennepar som ble bestilt lenge før jul, og skal reise sydover i sommer mest sannsynlig og pr nå er det disse som holder igjen slik at ikke jeg ødelegger for de andre reisende. Men så kommer disse klare øyeblikkene, hvor jeg tenker på alt det praktiske som må løses, og dermed synker hjertet litt når jeg tenker at det er nok lurest å bli... 

Anonymkode: afe63...4d6

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Dytter, for dette kunne vært skrevet av meg på mange måter....

Anonymkode: 00d5a...a44

Trist å høre...  

Anonymkode: afe63...4d6

[AnonymBruker]

To siste svar er også fra TS.

Anonymkode: afe63...4d6

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Huff så trist å høre at du også har det slik. Du har det veldig likt som meg, alt du skriver kjenner jeg meg veldig igjen i...

Ang. parterapi har jeg foreslått det i mange år, men han har ikke troen på slikt...  Jeg har vært den som alltid har måttet ta initiativ og tiltak for at vi skal få det bedre i våte mange kneiker, og mye takket være meg har vi klart oss, og set har jeg vært stolt av og veldig fornøyd med; "tenk at vi klarte det, igjen". Men nå er jeg så sliten av det.

Og da kommer som du nevner denne kvelende følelsen, et blaff av desperasjon og følelsen av at jeg nesten ikke holder ut mer. Å leve en løgn er også veldig godt forklart, akkurat slik føler jeg også det...

Vi skal på langhelg til utlandet med et vennepar som ble bestilt lenge før jul, og skal reise sydover i sommer mest sannsynlig og pr nå er det disse som holder igjen slik at ikke jeg ødelegger for de andre reisende. Men så kommer disse klare øyeblikkene, hvor jeg tenker på alt det praktiske som må løses, og dermed synker hjertet litt når jeg tenker at det er nok lurest å bli... 

Anonymkode: afe63...4d6

Min mann har heller ikke ønsket parterapi. Men jeg bare bestilte. Det er ganske drøyt å ikke bli med når det er et ekteskap med barn som står på spill. Sier han nei sier det alt om viljen, mener jeg. 

Og vi har det likt, jeg er også sliten av å ta ansvar for alt. Det har jeg gladelig gjort og tenkt at han vil dra lasset innimellom - eller når det virkelig behøves - han også. Men det skjer ikke. Det er også noe jeg må finne ut om jeg vil leve med. 

Den følelsen av å "holde ut" i ditt eget liv kan du ikke ha. Det er greit å ofre seg en del for familien, men man skal ikke bli nedkjørt av forholdet heller. 

Det jeg nå vurderer å gjøre er å sette en dato for meg selv fram i tid. La oss si om et år. Så skal jeg forsøke og se hvor jeg/vi er da. Og er det ikke bedre, så må vi avbryte. Vi kan ikke henge i uvissheten i ti år.

Anonymkode: 3316c...4ca

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her.. Takk for svar, du har nok rett i det du sier her.. Men han har forsøkt, virkelig. Det bare for meg føles så rart, for som hun under skriver, så blir det enda mer tydelig at det vi en gang hadde er borte. 

 

Det igjen, føles vanskelig fordi jeg ønsker virkelig ikke dette. Jeg har faktisk foreslått parterapi i mange år, men han tror ikke på slikt..

Anonymkode: afe63...4d6

Det er det jeg mener, du har forsøkt å være begge to i lang tid, det holder ikke å snu nå og så kommer følelsene tilbake i løpet av uker eller måneder. Det er ikke sjanse for at følelsene dine kommer tilbake før han har bidratt med minst like mye som deg. Og det kan ta tid.

I mellomtiden foreslår jeg at du flytter ut og gjør minst mulig for dere som par, så han kan få sjansen. Ikke gjør en eneste ting mer for dere som par. Ikke forsøk! Det er disse forsøkene som forverrer situasjonen. La han stå for ALT.

Anonymkode: 5e9a9...a20

[AnonymBruker]

Følger denne da jeg er i helt samme situasjon selv.

Jeg har ingen råd å komme med. Alt føles bare helt meningsløst nå.

Anonymkode: 40e35...695

[Anonym90059005]

Vil du finne grønnere gress tror du ts? Begjær, rå sex, prinsesse, sommerfugler osv bør ikke være motivasjonen din for å gå, det vil du kun finne kortvarig med neste partner også, mest sannsynlig.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Anonym90059005 skrev:

Vil du finne grønnere gress tror du ts? Begjær, rå sex, prinsesse, sommerfugler osv bør ikke være motivasjonen din for å gå, det vil du kun finne kortvarig med neste partner også, mest sannsynlig.

Nei, jeg er en rasjonalist innerst inne. For å være helt ærlig så vet jeg ikke, ettersom jeg ikke har opplevd det siden jeg var 16-17 og nyforelsket i ham. 

 

Jeg tenker i første omgang et minimum bør være at jeg slipper følelsen av å "holde ut" i livet mitt.. 

 

TS

Anonymkode: afe63...4d6

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Følger denne da jeg er i helt samme situasjon selv.

Jeg har ingen råd å komme med. Alt føles bare helt meningsløst nå.

Anonymkode: 40e35...695

Klem til deg

 

TS

Anonymkode: afe63...4d6

[AnonymBruker]

4 minutter siden, Anonym90059005 skrev:

Vil du finne grønnere gress tror du ts? Begjær, rå sex, prinsesse, sommerfugler osv bør ikke være motivasjonen din for å gå, det vil du kun finne kortvarig med neste partner også, mest sannsynlig.

Tull. Det skal ikke mye til for å finne noe bedre enn det hun beskriver, og det hun mener med prinsesse er ikke så avansert som du vil ha det til å virke som. Bare les hva hun har vært fornøyd med til nå.

Anonymkode: 5e9a9...a20

[Ulla Ullsokk]

Svaret her en enkelt!

Du skal gå fra han! Og du kommer selvsagt til å oppleve begjær og latter og alt det andre. Verden er full av bra menn! Denne du fant passer du ikke sammen med! Han er sikkert perfekt for en annen, men ikke deg!

Endret 15. mai 2017 av Ulla Ullsokk

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er det jeg mener, du har forsøkt å være begge to i lang tid, det holder ikke å snu nå og så kommer følelsene tilbake i løpet av uker eller måneder. Det er ikke sjanse for at følelsene dine kommer tilbake før han har bidratt med minst like mye som deg. Og det kan ta tid.

I mellomtiden foreslår jeg at du flytter ut og gjør minst mulig for dere som par, så han kan få sjansen. Ikke gjør en eneste ting mer for dere som par. Ikke forsøk! Det er disse forsøkene som forverrer situasjonen. La han stå for ALT.

Anonymkode: 5e9a9...a20

Huff, ja hadde det vært så enkelt som det. Med barnet vårt ønsker jeg ikke å gjøre mye unødvendig støy rundt dette, i tillegg til at det høres veldig enkelt ut å bare flytte men jeg trives så godt i huset vi har og jeg ønsker svært gjerne å være den som blir boende hvis det skulle være tilfelle. Nå har jeg heller ikke samvittighet til at jeg bare kan flytte, la han sitte igjen med det økonomiske eller eventuelt betale dobbelt opp. 

Men rådene du kommer med ellers er gode, du har så rett..

 

 

TS

Anonymkode: afe63...4d6

[AnonymBruker]

7 minutter siden, Anonym90059005 skrev:

Vil du finne grønnere gress tror du ts? Begjær, rå sex, prinsesse, sommerfugler osv bør ikke være motivasjonen din for å gå, det vil du kun finne kortvarig med neste partner også, mest sannsynlig.

Det er ikke dette handler om i dette forholdet, tror jeg. Det er noe dypere som mangler. 

Jeg tror de færreste par som har noen års samliv bak seg og felles barn, er så naive og egoistiske at de vil ofre alt for å finne begjær et annet sted. Er det noen over tretti år som tror at et samliv er konfekt og champagne, sex hele natta og sommerfugler i magen hele tiden?

Men man skal føle seg sett og tatt vare på. Man skal føle at man er et lag. Man er villig til å ofre mye og jobbe mye for det laget. Fordi det er en gjensidighet. Og når den gjensidigheten forsvinner, hva gjør man da? Man kan gi mye og lenge for familiens skyld, men det er ikke til å stikke under en stol at et forhold også handler om balanse. Det overlever ikke dersom den ene partneren over lang tid føler h*n gir langt mer enn h*n får igjen. Da forsvinner alt av kjærlighet. 

Ja, TS skal vanne gresset på sin side av gjerdet. Men det skal jammen meg han hun lever med også gjøre.

Anonymkode: 3316c...4ca

[AnonymBruker]

21 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min mann har heller ikke ønsket parterapi. Men jeg bare bestilte. Det er ganske drøyt å ikke bli med når det er et ekteskap med barn som står på spill. Sier han nei sier det alt om viljen, mener jeg. 

Og vi har det likt, jeg er også sliten av å ta ansvar for alt. Det har jeg gladelig gjort og tenkt at han vil dra lasset innimellom - eller når det virkelig behøves - han også. Men det skjer ikke. Det er også noe jeg må finne ut om jeg vil leve med. 

Den følelsen av å "holde ut" i ditt eget liv kan du ikke ha. Det er greit å ofre seg en del for familien, men man skal ikke bli nedkjørt av forholdet heller. 

Det jeg nå vurderer å gjøre er å sette en dato for meg selv fram i tid. La oss si om et år. Så skal jeg forsøke og se hvor jeg/vi er da. Og er det ikke bedre, så må vi avbryte. Vi kan ikke henge i uvissheten i ti år.

Anonymkode: 3316c...4ca

Ja så klart, det rådet kunne jeg ha fulgt for noen år tilbake. Nå er jeg litt der at jeg orker nesten ikke. Nok engang å skulle være den som må overbevise og forklare og argumentere for. Kunne han ikke vist litt vilje tidligere? 

 

 

Jeg satte en dato for meg selv rett etter jul; et år. Et år skal jeg klare, og dermed får jeg ta en beslutning da men jeg vingler så fælt at nå som jeg står midt i dette året mitt så ser jeg ingen ende... Hjertet mitt ønsker å gå; hjernen sier nei.. 

 

Anonymkode: afe63...4d6

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Huff, ja hadde det vært så enkelt som det. Med barnet vårt ønsker jeg ikke å gjøre mye unødvendig støy rundt dette, i tillegg til at det høres veldig enkelt ut å bare flytte men jeg trives så godt i huset vi har og jeg ønsker svært gjerne å være den som blir boende hvis det skulle være tilfelle. Nå har jeg heller ikke samvittighet til at jeg bare kan flytte, la han sitte igjen med det økonomiske eller eventuelt betale dobbelt opp. 

Men rådene du kommer med ellers er gode, du har så rett..

 

 

TS

Anonymkode: afe63...4d6

Jeg forstår dette. Men all min erfaring tyder på at du nå må gjøre et valg mellom disse to:

Følelser for han

og 

Trivsel, enkelhet, bli værende i huset, slippe unødvendig støy

Du kan nok få hvilken som helst av disse to, om du bestemmer deg for det, men bare den ene. Kanskje begge to, om du spiller kortene rett.

Lyspunktet er at det oftest føles bedre å ha tatt et valg, uansett hvilket  

Anonymkode: 5e9a9...a20