Seriøst spørsmål om generalisering av undervekt/overvekt

[AnonymBruker]

 

Det gjelder da spesielt kvinner. Kvinner er ofte de som mobber og rakker mest ned på sine medsøstre. 

Når det gjelder generalisering av ekstremt overvektige og ekstremt undervektige - hvordan er din egen holdning til eksempler i linken. Synes du synd på de? Føler du avsky? Tenker dere at dette er kvinner som ødelegger kroppen sin med vilje? Har du fordommer mot veldig overvektige eller undervektige, eller begge to? 

Anonymkode: 28d62...e97

Bildelink redigert bort i forhold til denne regelen:
*Kommentarer om andres kropp, under dette tråder som er opprettet for at andre brukere skal kommentere på trådstarters eller andre brukeres kropp. Se forklaring her.
/lillesky (mod)

Endret 17. mai 2017 av lillesky

[AnonymBruker]

Siden jeg har slitt med spiseforstyrrelser selv så føler jeg sympati med de. Å ha et usunt forhold til mat og selvbilde er helt jævlig. Min egen erfaring sier at jeg som tidligere undervektig opplever mer sympati enn min sterkt overvektige venninne. Mens hun blir bedt om å trene og spise mindre var det aldri noen som ba meg begynne å spise. Opplevde heller ikke noe forskjell på menn og kvinner der. Derimot har jeg flere ganger vært vitne til at menn høylytt og offentlig gjør narr av venninnen min. Synes absolutt ikke menn er noe bedre enn kvinner når det kommer til mobbing og uthenging.

Anonymkode: 17041...e93

[AnonymBruker]

Er verst å være feit, har opplevd det selv

Anonymkode: 1fa77...67a

[AnonymBruker]

Selvfølgelig er det verre å være feit. Jeg har vært radmager til tider, da har folk spurt rett ut om jeg har spiseforstyrrelse, sagt at jeg er finere med litt mer kjøtt på kroppen osv. Jeg hadde ikke spiseforstyrrelse. Det kunne være litt irriterende, men ikke så ille. Tror det er mye verre for de overvektige. 

Anonymkode: 1defe...f03

[Skadeskutt]

Jeg tror også dessverre det er verst å være overvektig. Da jeg var undervektig pga spiseforstyrrelse fikk jeg en del kommentarer på at jeg var for tynn og måtte spise mer. Var ikke en gang sykelig undervektig, men folk la jo merke til at jeg hadde blitt mye tynnere, spiste mindre osv. Egentlig tok jeg det bare som kompliment og ble motivert til å spise mindre. Men det var nok motivert av spiseforstyrrelsen. 

Overvektige møter nok en del mer stigmatisering. Type "det er jo bare å trene mer og spise mindre". Det mange ikke tenker på er at de kan lide av spiseforstyrrelse de også eller andre psykiske aspekter som gjør at de døyver smerten med mat, eller "spiser følelsene" sine. Imens en restriktiv spiseforstyrret person gjerne regulerer følelser ved å ikke spise og ved å bli besatt av kcal, vekt, trening osv. Som en slags måte å ta kontroll på eller å avlede seg fra andre vonde følelser. 

Begge deler har i mange tilfeller bakgrunnshistorier med likhetstrekk, de bare har valgt ulike metoder å slippe unna på. For meg tok det nesten ti år med uheldig forhold til kropp, mat og trening før det ble sykelig. Jeg er ikke undervektig lenger, men har til stadighet tilbakefall og må aktivt passe på å spise nok. Hvis ikke "lurer" jeg meg selv og gradvis kutter mer og mer i inntaket og jo mindre jeg spiser jo mer fornøyd blir jeg. 

Vil tro det er litt av det samme for overvektige spiseforstyrrede bare at det går andre veien. Dvs at de hele tiden må passe på å ikke bruke mat til å regulere følelser og passe på å ikke stadig forsyne seg med bare liiiitt til. 

Så er det jo ikke alle undervektige eller alle overvektige som har spiseforstyrrelse, men de blir nok møtt på samme måte av samfunnet likevel. 

Uansett så er det ikke lett i et samfunn som har blitt så fiksert på utseende. Men selv hos fastlegen vil nok sykelig overvektige oppleve at temaet blir tatt opp mye tidligere enn sykelig undervektige. 

Og jeg må innrømme at jeg mye heller vil være undervektig og slite med mat og kropp den veien enn å være overvektig. For meg er det helt krise å skulle være tykk, men min frykt for det er nok større enn "gjennomsnittet"  mtp egne spiseproblemer. Tviler på at en overvektig person føler samme frykt andre veien? 

Endret 15. mai 2017 av Skadeskutt

[AnonymBruker]

Føler vel bare sympati eller likegyldighet, alt etter som. De fleste i familien min er meget overvektige så det er ikke som om jeg reagerer med sjokk og avsky akkurat. Vi er bare mennesker alle sammen, alle sliter med sitt, eneste forskjellen er at det på noen synes på utsiden og andre ikke... 

Anonymkode: a0a5c...b85