Mor som behandler oss veldig ulikt.

[AnonymBruker]

Vi er to søstre med et års aldersforskjell imellom og jeg er eldst. 

Mitt problem er at min mor behandler oss så ulikt.

Feks hvis jeg har erfart noe som feks angår oss alle og kommer til henne med de opplysningene blir  jeg nedsnakket og det er liksom ikke så viktig det jeg har på hjertet,og hun snakker til meg på en diffus måte som får meg til å føle skam,eller det er det hun prøver å oppnå, men jeg er klar over at hun prøver på det og dermed oppnår hun ikke å få meg dithen. (Siden jeg har gått til psykolog og lært meg å ikke havne i den fellen) Også kommer min søster dagen etter med de samme opplysningene så er det liksom ikke måte på hvor stort det er og det er med ett akutt viktig å gripe fatt i denne begivenheten, selvsagt etter sterkt påtrykk fra min søster, og da henvender hun seg superivrig til meg for å bli med på løpet deres, og at det opprinnelig var jeg som kom med opplysningene og at hun da bagatelliserte dem er glemt.

Jeg har påpekt denne forskjellsbehandlingen for min mor men da bare blåser hun av det og nekter for at det er slik eller hun snakker det bort eller blir sur fordi at jeg er vanskelig,at jeg trenger vel ikke være så vanskelig.

Nå er jeg litt lei og det  er jo ikke bare i dette ene eksemplet dette gir seg utslag men i det meste av min oppvekst har hun oppført seg slik  men det  blir jo ekstra tydelig da som i tilfellet jeg nevner her.  Men slike bakholdsangrep kommer alltid når jeg er som tryggest, dermed blir det en umulig ting å være ofte med henne ,og hvis jeg ikke er med henne hinter hun at,å nå var det lenge siden osv. Små stikk. Hele tiden. Hvor flink min søster er til å beslke henne osv-

Og i tillegg skryter hun til oss at hun behandler oss likt og plutselig står på døren min med en hjembakt kake. "Den skal du ha" sier hun. Og det gjør det umulig å distansere meg fra henne i den grad jeg helst ville. Jeg har også fsamiliemedlemmer,barn som indirekte drar meg inn i hennes sfære, og da måtte jeg jo kutte ut alle mine og det er jo ikke ønskelig.

Lurer på om det er andre som har erfart lignende og har tips å komme med?

Anonymkode: 4c002...a5a

[AnonymBruker]

Jeg hadde satt foten ned, og gitt beskjed at hun ikke skal behandle seg sånn. Hvis det ikke går inn eller hun ikke respekterer det, kan hun bare glemme å ta kontakt med deg - for dette gidder du ikke være med på lengre. 

Anonymkode: e65e4...971

[Gjest supernova_87]

Jeg har vel erfart lignende, men det er samtidig på en veldig annerledes måte. 

Mitt forhold til min mor er veldig nært, men også til tider destruktivt, og det har vært perioder der jeg har lurt på om det beste hadde vært å distansere meg mer fra henne. Jeg har bare følt at "Jeg orker ikke å kjenne meg så såret og LITEN mer!", ikke sant, og man vil prøve å passe på seg selv og eliminere fra livet noe som fører til så mye vondt og vanskelig. Men jeg har kommet til at det samtidig for meg er en enorm støtte i min mor (når vi klarer å fungere godt sammen), og familien min betyr mye for meg. Jeg kan ikke kutte ut henne uten å kutte ut de andre, og det er uaktuelt. 

Det jeg har gjort er å nettopp prøve å forholde meg til det på en voksen og balansert måte. Jeg VET jo at det og det er et problemområde, og da prøver jeg å ikke gå inn på de tingene. Jeg prøver å minne meg selv på å ikke konfrontere når jeg blir forskjellsbehandlet, jeg minner meg selv på noe positivt som jeg har opplevd med min mor, og prøver å distrahere meg fra de vanskelige følelsene, og lar det gå litt mer tid før jeg har kontakt med henne igjen, og da er ting bra igjen. For jeg vet at det som skjer hvis jeg konfronterer er at det blåser seg opp til en gigantisk krangel der jeg igjen blir sittende med en slags sorteper, der all verdens irrasjonelle følelser tar overhånd, og jeg har blitt anklaget for ditt og datt som ikke har rot i virkeligheten. 

Jeg er jo nå voksen og jeg tenker at jeg kan ikke endre på min mor, og jeg kan ikke tvinge relasjonen vår inn i en ny form, når hun ikke ønsker å se problemene oss i mellom, kan jeg ikke tvinge øynene hennes opp for dem, så jeg må enten akseptere at de er der, eller jeg må bryte relasjonen, og det er jeg som sagt ikke villig til. Da må jeg, uansett hvor vanskelig det er, til tider akseptere at det kommer til å være ganger vi møtes/snakkes der det er vanskelig og sårt og jeg føler meg ræva etterpå, og akseptere at jeg ikke kan gjøre noe annet med dette enn å jobbe med meg selv og min evne til å ikke la den destruktive relasjonen vår gå utover hverdagslivet mitt eller humøret mitt på en større måte. 

Men det er klart, det hender jeg kommer hjem etter å ha møtt min mor fremdeles, og der jeg absolutt ikke har klart å være det balanserte voksne mennesket jeg forventer at jeg selv skal være, og jeg gråter fordi det er så vondt, så vondt å føle seg forskjellsbehandlet av sin egen mor, tilsidesatt. Når jeg hører andre fortelle om en forelder som skryter av dem, og sier ting som "men du er min favoritt", kjenner jeg det er litt sårt, for det vet jeg at aldri er noe jeg kan få av min mor, og jeg skulle ønske jeg fikk det. Men det er jo så mange andre ting jeg har sammen med henne og får av henne! Og stort sett er det det jeg prøver å fokusere på. 

Jeg fokuserer på noen fagområder vi har felles interesse for, og vi kan diskutere der, jeg ser opp til henne og hennes væremåte (i forhold til andre) og jeg synes hun er en god person med mange gode kvaliteter. Hun gir mye praktisk støtte som jeg er utrolig takknemlig for, og hun har lært meg mange gode verdier. Jeg prøver å fokusere på alle de gode tingene ved min mor, og de er mange, og når jeg holder fokuset der klarer jeg lettere å legge de såre og vanskelige episodene til sides og være i en god relasjon til min mor, stort sett. Jeg har vel etter hvert klart å akseptere mer og mer at det er ett eller annet som blir vanskelig i den følelsesmessige relasjonen vår, og at JEG alene ikke kan gjøre noe med det. Så da når hun kan uttale at hun ikke vet om hun er glad i meg f.eks, så minner jeg meg selv på at dette er bare noe som blir sagt fordi det er irrasjonalitet inne i bildet, og jeg minner meg selv på en eller annen praktisk ting som har blitt gjort i det siste for å hjelpe og støtte meg, og sier at "nei, Rainstorm, klart hun ER glad i deg, for hvis ikke hadde hun ikke gjort sånn og sånn og sånn". Kanskje dette kan hjelpe for deg? 

Også med å bli tryggere på min egen verdi så blir jeg ikke så beveget som jeg pleide når min mor kunne komme meg merkelige utsagn om vår relasjon. Jeg må finne trygghet i meg selv, ikke kun i henne som tilknytningsperson, for da er jeg på utrygg grunn. Jeg kan vite at hun alltid vil være der for meg praktisk, men hun vil ikke alltid være rasjonell når det kommer til følelser. Til tross for alt dette så føler jeg jo virkelig at jeg trenger henne, men det er jo gjerne noe av det som har blitt problemet, du blir litt avhengig av bekreftelsen nettopp fordi den er så usikker. Andre er gjerne trygg på dette, og kjenner ikke et stadig behov, for de vet at det ikke endrer seg. Mens jeg ser etter en bekreftelse stadig som nettopp blir et problem for plutselig en dag så blir jeg avvist og får ett eller annet stygt, det baserer seg jo helt tilbake til barndommen ikke sant at disse tingene blir voksne. Men som jeg har skrevet, som voksen kan man velge å forholde seg annerledes til det hele. 

Dette ble veldig langt, vet ikke om noe av det ga mening for deg?  

[AnonymBruker]

Jeg har vokst opp med dette, men i tillegg var det ganske alvorlige hendelser av omsorgssvikt fra mor sin side.

Alt jeg fortalte til min mamma ble  rakket ned på, ikke direkte men indirekte. Generelt lite interessert i livet mitt med mindre det var noe drama eller noe hun kunne dra nytte av. Ingenting av det jeg gjorde var bra nok.

Hver gang søsteren min gjorde noe så var det 10 ganger bedre enn meg uansett. Om søsteren min jobbet en gang i uken var det skryt opp og ned. Men at jeg har fulltidsjobb, familie og studier i tillegg var ikke noe å snakke om, det var noe jeg valgte selv så det skulle ikke snakkes om. 

Mor løy hele tiden og tilslutt ble det så mange løgner at hun ikke kunne holde styr på de. Da nektet hun for ting hun hadde sagt, la skylden over på meg eller andre eller ro seg unnav med nye løgner. I hennes øyne var hun perfekt og alle andre var dårlig mennesker med mindre de kunne brukes til noe. 

Moren min slang i tillegg mye stygt om søsteren min til meg og omvendt. Jeg og søsteren min har aldri hatt noe sterkt bånd og hun har blitt som mamma.

Jeg har følt på så mye skam, dårlig samvittighet, sinne, føler meg mindre verdt og lite trygg. jeg har alltid fått skylden for alt som har gått galt i familien. 

Rådene er å enten finne en måte å leve med det uten å bli berørt av det selv og sette grense til seg selv, ikke dele for mye av livet sitt med mor (utrolig vanskelig), kutte dem ut for en periode for å få dem på avstand eller kutte dem helt ut. 

Jeg har kuttet all kontakt med mamma og søsteren min. Det var bare destruktivt for meg og de rundt meg. Barna mine har heller ikke noe kontakt med dem. 

Anonymkode: c4375...62e