Virkninger av mobbing - i voksen alder

[AnonymBruker]

HAr du det? Vanlig at det går over? Hvordan?

 

jeg ble utestengt noe fra vennegjengen, er fortsatt i voksen alder skeptisk til venner som er "av og på" i kontakt eller bare virker overlegen i kroppsspråk innimellom.... eller andre ting, litt paranoid rett og slett.

Anonymkode: 4c882...2af

[AnonymBruker]

Jeg har blitt enda mer innesluttet enn tidligere. Mistet selvtilliten og ser på relasjoner med andre som en overfladisk greie fordi andre har skuffet meg så mye. 

Anonymkode: 05b69...053

[Inwe]

Jeg har mindre selvtillit og selvverd enn jeg tror jeg ville hatt ellers. Jeg også ekstremt opptatt av at alle skal like meg. Kan bli superdeppa om en avtale avlyses av helt normale grunner (sykt barn osv), litt som når man var liten og turen til tusenfryd ble flyttet grunnet regn. Henger litt bakpå sosialt, men dette merkes ikke om man ikke er veldig nær meg. 

I tillegg har jeg en ekstremt sterk psyke, takler det meste av vanskeligheter og vet akkurat hvem jeg er (forandrer meg ikke for noen). 

Så jeg vet ikke hvem jeg ville vært uten mobbingen, men jeg tror jeg har fått både positive og negative virkninger av det.

[Slepdeprid]

Jepp :D Jeg started med kampspott etc. Banket  han som mobbet meg og satte han på plass, han endte opp som den som ble tullet med etter hvert, det at han mobbet meg var noe av det beste som kunne ha skjedd meg. Endte med at livet mitt endret seg totalt, bra jobb, kjempe bra selvtillit etter etc.

Endret 13. mai 2017 av Slepdeprid

[AnonymBruker]

Blir også veldig lei meg hvis noen avlyser avtaler sånn plutselig, eller ikke kan møte meg når jeg spør, eller aldri tar initativ om å finne på noe. Da tenker jeg ofte at de egentlig ikke vil ha meg i omgangskretsen sin. Er det "normal" tankegang eller noe som henger igjen fra perioden med mobbing på ungdomsskolen?

Anonymkode: 4c882...2af

[Cata]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Blir også veldig lei meg hvis noen avlyser avtaler sånn plutselig, eller ikke kan møte meg når jeg spør, eller aldri tar initativ om å finne på noe. Da tenker jeg ofte at de egentlig ikke vil ha meg i omgangskretsen sin. Er det "normal" tankegang eller noe som henger igjen fra perioden med mobbing på ungdomsskolen?

Anonymkode: 4c882...2af

Det tror jeg er noe som henger igjen. Jeg var slik veldig lenge også, og jeg ble mobbet på  ungdomsskolen. Jeg er fremdeles ganske "sart" hvis folk ikke holder avtaler, men har klart å venne meg av med å bli lei meg om folk ikke kan møte  meg når jeg spør (de kan faktisk bare være travle) eller ikke tar initiativ (de er minst like giddalause som jeg). 

[AnonymBruker]

Jeg har en nedsatt funksjonsevne, og fikk gjennomgå ganske mye på dette, samt utseendet. Jeg trodde i mange år at jeg var så stygg som jeg ble fortalt at jeg var. Jeg gikk på tilrettelagt. Ble slått, sparket, fikk drapstrusler, ble skjelt ut. Det var ren sport å skulle dra hjem med skolebussen. Verstingen klarte å spenne ben på meg eller lugge meg. Hadde mye av samme helvetet på videregående. Men det verste var barneverns- institusjonen jeg bodde på. Jeg ble seriøst truet på livet, fikk tingene mine ødelagt, osv. Det var det verste. Jeg fikk det inn i mitt eget hjem. Klart var jeg bitter i ganske lang tid, etterpå. I tillegg til å bli mint på av de voksne at man ikke strekker til fordi man er for dårlig fungerende. Det gjorde det til at skryt var noe jeg ikke satte pris på. Fordi jeg forstod ikke ut ifra hvilket ståsted de så det fra. Så jeg ble heller mer lei meg enn stolt. Tok litt lang tid å bygge opp selvfølelsen. Det går mye lettere nå når jeg har passert 30, enn det gjorde da. Men det var virkelig ikke helt lett i årene rett etterpå. 

Anonymkode: fea40...51e