Kommer jeg til å ønske meg barn noen gang?

[AnonymBruker]

Usikker på om dette er riktig kategori, men.

 

Jeg har aldri likt barn noe spesielt. Jeg hater dem ikke, men jeg liker dem ikke heller. Jeg synes det virker som mest jobb og stress med barn. 

Jeg er bare usikker på om årsaken er at jeg kanskje bare ikke har fått "vekket morsinstinktet" ennå fordi jeg ikke har opplevd å få barn, eller fordi jeg er for ung enda (25 år). Kanskje det kan være fordi jeg sliter med egen mentale helse, så jeg er redd jeg ikke vil kunne takle et barn.

Jeg har tenkt mye på dette i det siste fordi min samboer i utgangspunktet ønsker barn, og dermed har jeg prøvd å grave litt dypt i meg selv for å prøve å "akseptere" ideen om et eget barn en gang i fremtiden. 

Noen ganger kan jeg kjenne litt på et ønske om det, hvis jeg fokuserer på det som kan bli positivt, men det er mer som en slags aksept enn et genuint ønske.

 

Noen andre som i utgangspunktet ikke hadde noe dypt ønske om barn som har fått et nytt syn etter fødsel?

Anonymkode: c0a15...399

[AnonymBruker]

Har du type? Selv skulle jeg ALDRI I LIVET ha barn før jeg møtte kjæresten min, å plutselig så satt jeg her med en unge

Anonymkode: df7d2...022

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Har du type? Selv skulle jeg ALDRI I LIVET ha barn før jeg møtte kjæresten min, å plutselig så satt jeg her med en unge

Anonymkode: df7d2...022

TS her.

Ja, som sagt har jeg en samboer. Jeg tenkte aldri på barn før jeg møtte han heller. Hadde ikke noen formening om det før.

Anonymkode: c0a15...399

[AnonymBruker]

Ville ikke ha barn før jeg ble 30.

Anonymkode: ab912...376

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg ikke barn i det  hele tatt, men omstendighetene skulle ha det til at jeg faktisk ble mor. Ingen morsfølelse eller glede etc under svangerskapet, men alt endret seg det øyeblikket jeg fikk barnet etter fødselen!

Jeg ønsket med andre ord barnet så snart det var født <3

Skygget alltid unna barn før jeg selv ble mor, det var heller ikke barn i omgangskretsen min.

Anonymkode: 43cc0...068

[AnonymBruker]

Tenkte ikke noe særlig på at jeg ville ha barn før etter at jeg fylte 30. Ikke noe stress da heller. 

Du er ung som 25, selv om du ikke føler sterkt for det å få barn nå, så kan det komme om noen år. 

Anonymkode: bbb12...98b

[AnonymBruker]

Det er lurt å være sikker før du bestemmer deg uansett. Jeg har lest om de som angrer, de sier det så klart ikke høyt men i anonyme forum har de skrevet hva de har følt. Jeg har alltid følt at det ikke har vært noe for meg, jeg er 31 år nå og synes det er helt ok og leve ett liv uten. Jeg har selv hatt en samboer som ønsket barn, vi var sammen i 9 år og det gikk deretter siden en av årsakene var at lysten på barn aldri var der. Har en samboer som er likesinnet som meg nå. Husk du har fortsatt tid på deg, men aldri får barn for andre sin del. Kanskje du kan kjenne litt på hvordan det er med å passe noen andres? Kan ikke sammenlignes så klart, men da skjønner du hvordan det kan bli

Anonymkode: 68600...433

[AnonymBruker]

Jeg er 29 og vill ikke ha barn. I tillegg tenker jeg som så at skal jeg ha barn bør jeg få de asap siden jeg syns 34-35 er for gammelt til å få barn. 

Anonymkode: 122da...57e

[Arkana]

Det er jo umulig å si. Noen snur og ønsker seg plutselig barn mens andre innser at barneønsket bare aldri kommer. Jeg har møtt mange som var helt bombastiske på at de aldri kommer til å ønske seg barn og som plutselig ikke kunne få dem fort nok. Selv hadde jeg ikke noe spesielt ønske om å få barn før jeg traff mannen min. Da kom det bare av seg selv og ble en helt naturlig forlengelse av forholdet vårt. Jeg synes rent personlig at du skal ønske barn før du får dem, og ikke få dem for samboeren din sin skyld og håpe at du kanskje får andre følelser etter at barna er født.

[Gjest noe tilfeldig]

På 12.5.2017 den 17.46, AnonymBruker skrev:

TS her.

Ja, som sagt har jeg en samboer. Jeg tenkte aldri på barn før jeg møtte han heller. Hadde ikke noen formening om det før.

Anonymkode: c0a15...399

Tror det du beskriver er mer normalt enn unormalt. Få kvinner jeg kjenner som ønsket seg barn hele livet eller fra de var unge voksne (myndig og oppover til tidlig tyve årene) Jeg var ogå sånn, ville ikke ha barn, tanken på fødsel ga meg fysisk ubehag og kvalme, tenkte kvinner som utsetter segselv for noe sånt må jo være helt syke.. hvem gjør DET der frivillig..?! Men så plutselig kom det, som lyn fra klar himmel  ett år etterpå hadde vi fått vår første. - Hvor lenge har du vært sammen med kjæresten ? Og kan jeg spørre hva slags mentale ting du sliter med? (Det ble foresten opprettet en lignende tråd for ikke så lenge siden, om noen som hadde slitt med psykisk sykdom, og lurte på om dette gjorde dem ute av stand til å være foreldre..) 

[AnonymBruker]

36 kvinne samboer, skal ikke ha barn, kjenner flere som ikke ønsker det, og det er helt ok.

Anonymkode: ee4f1...9a2

[AnonymBruker]

Ikke få barn før du er sikker på at det er noe du ønsker. Å satse på at du skifter mening når barnet er født er utrulig risikabelt, og ville ikke vært rettferdig for deg eller barnet ditt.Finnes mange artikler og forum hvor foreldre som angrer letter hjertet sitt, vil anbefale deg å lese de. Å få barn er ikke som å få en gullfisk, du skal være rimelig sikker.

Anonymkode: 882e7...e7a

[AnonymBruker]

Jeg ønsket ikke barn, vi var i en prosess der vi sjekket opp sterilisering av samboer da jeg ble gravid. Er veldig, veldig glad vi beholdt barnet, men hadde vært helt greit for oss å leve livet uten barn også  da hadde vi aldri visst det vi nå vet at vi hadde gått glipp av. 

Anonymkode: 36ea8...434

[AnonymBruker]

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Slet en del med egen helse, både psykisk og fysisk i 20-årene. Hadde egentlig bestemt meg for at jeg aldri skulle ha barn. 

Så møtte jeg samboeren min og med tiden så begynte vi og tulle litt med hva våre fremtidige barn skulle hete osv. Så lysten kom litt sånn snikende, og plutselig hadde jeg endret mening sitter her med en ettåring nå og er veldig glad for at jeg endret mening.

Men noen får aldri lyst på barn, og det er også helt greit. Og om du skulle være en av de så er det bare å stå på sitt, ikke la deg presse av omgivelsene rundt.

Anonymkode: cac9f...0f3

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Slet en del med egen helse, både psykisk og fysisk i 20-årene. Hadde egentlig bestemt meg for at jeg aldri skulle ha barn. 

Så møtte jeg samboeren min og med tiden så begynte vi og tulle litt med hva våre fremtidige barn skulle hete osv. Så lysten kom litt sånn snikende, og plutselig hadde jeg endret mening sitter her med en ettåring nå og er veldig glad for at jeg endret mening.

Men noen får aldri lyst på barn, og det er også helt greit. Og om du skulle være en av de så er det bare å stå på sitt, ikke la deg presse av omgivelsene rundt.

Anonymkode: cac9f...0f3

Jeg var forresten 27 når jeg endret mening.

Anonymkode: cac9f...0f3

[mjauritz]

Jeg skulle aldri ha barn! I hvert fall ikke før jeg ble 35+ og var helt ferdig med mitt eget liv.

Men så ble jeg gravid når jeg var 20 år gammel da, og vi bestemte oss for å beholde. Jeg knyttet meg til henne når hun var i magen, men først etter hun kom så kom plutselig en kjærlighet som jeg aldri har kjent på før. Nå betyr ikke alle de festene jeg ville dra på, eller alle de feriene jeg skulle ha noen ting - for jeg har henne. Og mannen da, selvfølgelig 

Nå vil jeg ha 4 barn - minst. Jeg har likevel greid å holde på mitt eget liv, som skole og venner, men det er ønsket før er ikke viktig lenger. 

Men jeg trengte faktisk et barn for å få lyst på barn 

[nurcos]

Det er helt greit å ikke ha lyst på barn, jeg har heller ikke lyst på barn, og det er noe jeg har visst hele livet. Det er veldig mange foreldre der ute som angrer valget om å få barn, spesielt mennesker som sliter med psyken, så jeg ville anbefalt deg å vente til du er helt 100% sikker før du eventuelt tar et valg om å få barn. Det spiller ingen rolle om typen din er klar, hvis du ikke er det, så ikke få barn, for det er som regel kvinnen i forholdet som ender opp med det meste av jobben når det kommer til barna. Det er ikke alltid sånn at følelsene for barnet bare plutselig blomstrer frem etter man har født, hvis det ikke var noe ønske om barnet til å begynne med. Å få barn er ikke en reversibel handling, så tenk deg veldig nøye om før du gir liv til et barn du egentlig ikke vil ha.

[AnonymBruker]

Jeg skulle ikke ha barn, det var bare snørr, bråk og søl med de! Men så møtte jeg den rette og det gikk som det gikk; ble verpesyk da jeg var ferdig med å studere og da vi hadde kjøpt oss hus ble vi enige om at nå skulle vi ha barn  

Angrer så absolutt ikke! Kunne ikke opplevd noe større enn å få egne barn  men jeg er fremdeles ikke noe overstadig glad i andre sine barn, de er og blir snørrete, bråkete og sølete 

Anonymkode: 3c9f1...6db

[Ruccula]

Jeg ønsket meg ikke barn før jeg var 32 år,  hadde da vært sammen med mannen i 8 år og var gift.  

 

[AnonymBruker]

Da jeg var 13 til 23 år skulle jeg aldri ha barn. Likte ikke barn i det hele tatt. Da jeg var 34 til 25 elsket jeg barn og synes de var så søte. Skulle absolutt ha barn, helst to stykker. Nå er jeg fortsatt 25 år, som deg, men jeg heller mer mot å ikke få barn. Grunnen er at før var alle grunnene mine mot/for barn basert på følelser. De var enten grisete, bråkete osv. til søte, nusselige, myke, gode. 

Nå derimot tenker jeg mer logisk på saken og ser for meg hvordan økonomi o.l. vil se ut om jeg får barn. Jeg vil ikke ha barn fordi jeg ikke orker et liv der jeg må tenke over økonomi hele tiden. Der store summer går til barna og jeg må bekymre meg over større regninger. Og at jeg må jobbe for å betale ned lån og alt som barna trenger i stedet for opplevelser, ferier, ut å spise, spa, og slike ting. Tror jeg heller vil trives mye bedre med et liv der jeg selv kan bestemme ting, reise på spontane ferier, ut å ta en øl, sove lenge, osv. Har mange tantebarn og merker det er godt å komme hjem etter en dag med dem. Deilig å komme hjem til en ryddig, ren og rolig leilighet og frihet til å gjøre akkurat det jeg vil. Jeg vil heller ikke måtte flytte til et sted med billigere boligpriser bare fordi jeg trenger større plass til barna. Jeg vil heller bo lite og så sentralt som mulig i store byer.

Så lenge du er ærlig med deg selv og tenker deg nøye om først så går det nok bra. Noen ville ha barn lenge før de ble gravide, noen ville ikke ha barn før de holdt sitt nyfødte barn i armene, noen angrer på at de fikk barn, noen er glade for at de aldri fikk barn osv. Så lenge man ikke lar seg presse av kjæreste eller omgivelser finner man nok ut av det. 

 

Anonymkode: e702a...0b7