Aldri hørt pappas latter..

[AnonymBruker]

Jeg vokste opp med en kald og fraværende far. Mamma var manipulerende og drev på med psykisk terror. Sliter en god del psykisk og må rette opp i alt som mamma har ødelagt. Har gått i terapi i snart 1 år. 
Vi har snakket mye om mamma, bare om mamma egentlig. Jeg skammer meg litt.. vet at det kanskje er irrasjonelt men kan ikke noe for det. Jeg skammer meg, for det er ikke mamma's oppførsel som sårer meg. Det er pappa's. Selv om at mamma mobbet og drev med psykisk mishandling så hadde hun sine lyspunkt hvor sa hun var glad i meg. Har sagt at kun ville ha begått mord for meg. Disse kjærlighetserklæringene har aldri føltes ekte, men hun tar seg bryet med å si det. Hun kunne le og tulle, gi meg klemmer og var nesten som en normal mamma i 5 minutter. Før hun kom med nedlatende kommentarer og fortsatte med mishandlingen. 
Pappa derimot var bare kald.

Har aldri fått høre ordene "glad i deg" fra pappa.
Kan ikke huske at han noen gang har lekt med meg som lita. 
Har aldri sett han smile, bare på gamle bilder fra den tiden før vi barna kom til. Da smilte han på alle bildene. 
Har aldri i mitt liv hørt pappa le. Akkurat den gjør vondt av en eller annen grunn. Det at jeg ikke vet hvordan pappas latter høres ut er vondt å tenke på. Av alt jeg har opplevd, av alt som har skjedd meg, så er det det jeg synes er verst. Og jeg skammer meg over det.
Jeg får èn klem i året, på bursdagen min, noen år så får jeg ikke den heller. Var ikke noe klemming og slikt da jeg var lita heller. I en hjemmevideo vi har så står jeg å hylgråter og vil oppi fanget, pappa ignorerer meg og dytter meg vekk når jeg prøver å klatre opp. Jeg var rundt 2-3 år på filmen. Han sitter ikke med avisen eller noe, han bare sitter der i en stol. Behandlet meg som luft.

Er det normalt å bli såret av noe så dumt? Andre som aldri har hørt en foreldres latter?
 

Anonymkode: e7f00...779

[Gjest AvocadoMelon]

Det er ikke noe dumt å bli såret over dette! Det virker som du har hatt en tøff barndom. Et barn skal føle seg sett og verdsatt av sine nærmeste. Er faren din interessert i livet dit? Men sliter med følelsene rundt det? Altså å bruke ord. Eller er han ikke en stor del av livet dit? Kan kjenne med litt igjen i det med min mamma, hører aldri jeg er glad i deg. Men hun har andre måter å vise at hun bryr seg. Mammaen min har selv hatt en tøff barndom, så jeg skjønner hvorfor hun er som hun er. 

[ViljaH]

Høres ut som begge dine foreldre er preget av en mindre heldig barndom. Din far kan ha psykiske problemer.

[AnonymBruker]

Jeg har godtatt mamma's oppførsel, fordi jeg vet hvordan hun hadde det under oppveksten. En far som var alkoholiker og som drev på med fysisk og psykisk mishandling. Mormor døde av sykdom da mamma var ung. Mistet søsteren sin til selvmord da hun var i 20 årene (alle døde før jeg ble født). Hun snakker aldri om dem, jeg vet ikke en gang hva morfar heter og er usikker på mormors navn. Hørte det en gang for mange år siden. Hun begynner alltid å gråte når jeg stiller spørsmål om dem. Morfar tvang mormor til å flytte fra familien sin, så jeg har ingen slekt på mamma's side. Ingen jeg har møtt eller vet noe om. 

Jeg vet at mamma gjør sitt beste. Hun har blitt bedre med årene. Manipuleringen, det å dra ned folk psykisk.. det sitter så langt inne at hun er ikke klar over det selv en gang. Jeg forstår at hun ønsker å bryte ned andre, fordi hun selv føler seg liten og svak, og vil ha alle andre ned på sitt nivå. Hun tåler ikke at noen gjør det bra i livet. Alt på grunn av faren som dro henne ned.  

Vet ikke så mye om pappa, men har hørt fra tante at farfar ikke var så snill under oppveksten. Jeg mistenker at pappa har kontakt med faren sin utav plikt. For en gang i fylla så sa han at han gleder seg til farfar dør. Kom en kommentar etter at farfar ringte. Det er alt jeg vet, tørr ikke å spørre og grave. For tante ble så rar og nesten sint da jeg spurte en gang. Mamma og pappa kranglet mye om besteforeldrene mine under oppveksten. Mamma hater dem og ville ikke at vi skulle ha kontakt med dem, jeg vet ikke hvorfor. Farfar lever enda, farmor døde for noen år siden. 

Jeg sliter med å akseptere pappa's oppførsel, fordi han prøver ikke en gang. Han tar seg ikke bryet med å prøve, aldri gjort det. Mamma prøver ihvertfall og har prøvd terapi for mange år siden. 

 

ts
 

Anonymkode: e7f00...779