Ble du glad i ditt barn med en gang ?

[AnonymBruker]

Ble du glad i ditt barn med en gang ?

Anonymkode: 8fbc7...e8f

[AnonymBruker]

Nei. Jeg følte umiddelbart et behov for å beskytte ham. Men det tok litt tid før jeg følte jeg var glad i ham.

Anonymkode: 19b64...766

[Nuith]

Det tok et par dager.

Mye på grunn at separat seng på sykehuset, kuvøse, og at jeg var helt grønn på bleieskift og sånt, så det ble lite tid vi var bare oss to.

[AnonymBruker]

Ja det ble jeg. Var forberedt på at det kunne ta litt tid å knytte seg til barnet og at det kanskje ville føles rart i starten. Men da han ble lagt på brystet mitt var det en intens kjærlighet og forelskelse der med en gang. Nå som han er blitt større er det dager hvor jeg er litt mindre glad i han 😂 3 års trassen😅

Anonymkode: 885e1...f96

[atropos]

Med første; nei, ikke på noen mnd. Kanskje fire mnd før jeg kjente en slags morsfølelse. Første gangen det var noe annet enn bare "jobb", var da han klemte tilbake da han var ca 7 mnd. Da kjente jeg på en lykkefølelse. Jeg har senere forstått at jeg hadde nok fødselsdepresjon. Særlig forsto jeg det etter at andremann ble født. Da var det eufori fra første øyeblikk. ❤️

[AnonymBruker]

Ja, jeg følte jeg var glad i den lille klumpen med en gang ... men må bare si at jeg følte meg ganske "kvelt" de første ukene fordi jeg ikke visste at baby ville være så avhengig av å være påklistra puppen nesten 24/7... ikke at jeg har noe imot å bysse og amme babyen og ha mye nærkontakt, men jeg fikk ikke 10 min til å gå på do eller spise et par brødskiver i ro og jeg hadde fysisk vondt etter fødsel.  Nå er jeg mye mer vant til det men i starten var det ganske krevende.

Venninna mi vet jeg fikk ikke "morsfølelsen" med en gang, men det er normalt det også.

Anonymkode: de974...760

[AnonymBruker]

Følte en enorm kjærlighet med en gang hun ble lagt på brystet mitt 

og kjenner jeg blir mer og mer glad i henne for hver dag som går  

Anonymkode: 45410...e6e

[Druid]

Nei, det kom først for to år siden, da de flyttet ut å begynte ordne seg sjøl. 

[AnonymBruker]

Første barnet ble jeg øyeblikkelig knyttet til, og syntes hun var det vakreste på jord helt fra hun kom ut av magen.

Barn nr 2 syntes jeg ikke var like "søt", syntes han lignet på mannen (de trekkene jeg er minst begeistrert for ved mannen min). Da han ble født var jeg mest glad for at fødselen var over, egentlig.

Mitt første barn var en pen baby, en søt og blidspent liten unge som folk snudde seg etter på gata, og jeg fikk mange komplimenter. Etter som hun har blitt skolejente og vokst, har hun blitt mer "vanlig" i utseende og lynne. Ei helt vanlig, fin jente som ikke skiller seg ut på noen måte. Barn 2 var en "late bloomer" som blir søtere og søtere i mine øyne.

(Kjærligheten til dem har ikke vært påvirket av hvor søte jeg har syntes de har vært, selvsagt.)

Anonymkode: 83a71...129

[AnonymBruker]

Jeg var så sliten etter fødsel og et helvetes svangerskap at jeg på en måte ikke klarte å føle noe når hun kom. Jeg var så sliten og så tom. 

Men det kom veldig fort. Jeg klarte ikke å slutte å se på henne, og jeg klarte ikke la henne ligge i egen seng fordi jeg måtte ha hun nær meg. Jeg var helt forelsket i den lille klumpen etter en god natts søvn.

Anonymkode: 82fc8...e3b

[AnonymBruker]

Nei, med nr 1 gikk det 4 dager og med nr.2 gikk det sikkert 2-3 uker.

Anonymkode: 18fb5...64f

[AnonymBruker]

Ja. Med engang hun ble lagt på brystet mitt. 

Anonymkode: b6aec...505

[Gjest Sille4]

Ja, ble det  

Endret 12. mai 2017 av Sille4

[Vera Vinge]

Ja, det kom umiddelbart med begge for min del, men det hadde jeg ikke forventet. Mange bruker mer tid, og det virker vel så vanlig som at det skjer med en gang.

Men det er litt morsomt å se på nyfødtbilder av barna, for selv om de lignet litt på hverandre, er det åpenbart at yngstegutten var en objektiv sett mye "penere" baby. Han var stor og rund helt fra fødselen, med veldig harmoniske, "milde" trekk. Mens eldste så mer ut som fugleunge, med pussig hodeform, utstående ører og enorme øyne. Men det er først ting jeg har sett i ettertid. Selv om jeg ikke har vært noe opptatt av hvor "pene" barna har vært, var jeg helt umettelig mtp. hvor lenge jeg kunne sitte og se på eldstemann som nyfødt og hvor nydelig han var. Så det hadde åpenbart ingenting med utseendet hans å gjøre. Ikke lignet han noe spesielt på meg som helt nyfødt heller, men jeg syns det var kjempekoselig at han var så lik faren. Men med begge barna har det vært veldig fint å se at de lignet på en av oss foreldrene, jeg vil tro det bidro til at vi følte oss enda tettere knyttet til barna.

[Wit]

Ja umiddelbart

[Arkana]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Nei. Jeg følte umiddelbart et behov for å beskytte ham. Men det tok litt tid før jeg følte jeg var glad i ham.

Anonymkode: 19b64...766

Samme her. Med nr 1 tok det noen uker, men det var en tøff fødsel i tillegg til at den første uken så vi lite til ham fordi han lå på nyfødtavdeling og deretter flere runder i lyskasse pga gulsott. Alle andre på barsel trillet og bysset på babyene sine mens vi var alene. Med nr 2 kom det raskere og med nr 3 enda raskere igjen, men den sterke morsfølelsen det øyeblikket de blir lagt på magen som alle snakker om og forventer har jeg aldri merket noe til. 

[Rotemor]

Nr. 1 -Ja,  umiddelbart

Nr 2 - Nei, men etter ca 2 uker. Var i sjokk på en måte

Nr. 3 - Nei, men det tok et par dager

Nr. 4 - Ja, umiddelbart.

Noen sliter jo med hva de tror er manglende følelser pga grader av fødselsdepresjon. Med nr. 2 så brast jeg plutselig sammen i gråt fordi jeg følte det så vondt at jeg ikke "var glad i ham". Det var det som skulle til for å vekke følelser hos meg. Man er jo ofte litt rar etter fødsel  

[geene]

Det tok meg noen uker, frem til baby begynte å kommunisere med babling, tror det var rett etter 3 uker

[GammelKaktus]

Ja, fikk en overveldende følelse som jeg aldri har hatt før, beste følelsen i verden når jeg fikk den lille fine gutten min i armene. 

[EvaLena]

Jepp, med en gang jeg fikk de i armene ❤️❤️❤️