Usikker på morsrollen i forhold til øvrig familie

[AnonymBruker]

Jeg fikk ei nydelig jente for ti mnd siden, og sliter litt med å sile ut når jeg skal holde på mitt som mor, og hva jeg skal la fare. Spesielt svigermor er full av velmenende formaninger og meninger, som ofte kræsjer med hva som føles riktig for meg. Dessuten blir hun lett furten i tonen hvis hun blir "korrigert"/motsagt. Jeg er hormonell med beskytterinstinkt til tusen, usikker i min nye rolle og usikker på hvordan jeg siler ut hva som er gode råd og hva som er synsing, og føler at det hele blir forsterket av at min egen familie bor langt unna og at jeg aldri kan "slappe av"(jeg må hele tiden forholde meg til hva samboer og svigers er vant med, noe som ofte er annerledes enn hva jeg vokste opp med).

 

Det kan være ting som at "dere mååå begynne å bruke baby-safe sovepose"(så hun ikke klatrer ut av senga), datteren vår fikk et armbånd til dåpen som "hun må ha på seg natt og dag"(dette ble gjentatt flere ganger), jeg må ikke "ødelegge appetitten hennes ved å gi henne (mors)melk når hun kommer hjem" ... Og når noen må forklares tre ganger at det ér melk i Toro-vafler, blir det for min del litt prinsipper inne i bildet også, siden det er mye matintoleranser i familien min.

 

Dette ble langt, men i korte trekk lurer jeg på hvilke kjepphester jeg bør velge, og hvilke kameler jeg gjør lurest i å svelge. Gjerne flere eksempler enn jeg hadde her.

Anonymkode: 444c7...48f

[Zienna]

Jeg vil råde deg til å lytte, og så gjøre hva du selv mener er fornuftig. 

Min svigermor hadde også mange råd om hva som var bra og ikke bra.  Jeg lyttet på henne, smilte og nikket, og så gjorde jeg det jeg syntes var mest fornuftig og riktigst.  Svigermor forsto etter hvert, og aksepterte det.  Hun så jo at det gikk bra. 

Nei, man skal ikke behøve å svelge kameler.

 

[AnonymBruker]

Gjør som du selv føler er fornuftig. Du er ekspert på ditt eget barn  

Det kommer mye rart fra mine svigers også, blant annet har visst babyen min kraftig beinbygning, synes det er litt spes å si det om en liten baby på 4 mnd  de er veldig besatt av at han er såkalt tjukk, selv om han ligger på normalen. Må hele tiden si imot! Det er ikke hyggelig ment når de kaller babyen min for tjukk, for de er generelt besatt av andres vekt. Det fjaset der slutter de visst aldri med..

Og det er også helt greit å sette baby opp på lekematta for å lære den å sitte, for slik ble det gjort før. Den må jo lære å sitte snart ja!   Samt å drikke varm kaffe med baby på fanget er visst ikke farlig. Svigerfar hadde så utrolig lyst å gi sjokoladekrem til babyen da den var 2 måneder, han var skikkelig ivrig og mente helt oppriktig at babyen hadde lyst på dette og derfor gråt mens vi spiste kake med denne kremen! Usj!

De blir så fornærmet når jeg sier ifra/griper inn, og jeg blir nok sett på som hysterisk  blåser en lang marsj i det! 

Kunne nok skrevet en lang stil om dette, har nok å ta av  

Men, når du føler noe er feil må du bare sette foten ned. Antakelig blir det aldri slutt på velmenende råd fra svigers. De har oppdratt barn i en annen tid en oss, så mye bunner jo i det. 

Anonymkode: d7f81...834

[prill]

Enig med de andre som har svart her. Bare si ja og ha, og så gjør du det du mener er best. Syns ikke de eksemplene du nevnte er noe du trenger å høre på i alle fall. Man er faktisk ingen guru på babyer selv om man har hatt baby selv for mange herrens år siden...☺️

[AnonymBruker]

21 timer siden, Zienna skrev:

Jeg vil råde deg til å lytte, og så gjøre hva du selv mener er fornuftig. 

Min svigermor hadde også mange råd om hva som var bra og ikke bra.  Jeg lyttet på henne, smilte og nikket, og så gjorde jeg det jeg syntes var mest fornuftig og riktigst.  Svigermor forsto etter hvert, og aksepterte det.  Hun så jo at det gikk bra. 

Nei, man skal ikke behøve å svelge kameler.

 

Signerer denne. Har samme strategi. Jeg bare hører på og forkaster det jeg ikke syns passer. Ikke alltid en trenger gå i diskusjon. Du kjenner jo ditt barn best ts. 

Anonymkode: 720ec...157

[mjauritz]

Hva samboer (som jeg går utifra er barnefar) er vant med må du forholde deg til. Dere er to om barnet, og her syntes jeg han burde ha like mye å si på hvordan ting skal gjøres. Så lenge han er interessert og ønsker å ta del så må du ikke stoppe han. Det er ikke ditt barn, det er deres.

Svigermor er vanskelig, for hun mener det sikkert godt men jeg skjønner at det blir feil. Det går an å la være å høre, eller bare si nei, selv om det er ubehagelig. Jeg måtte flere ganger si nei til svigerforeldrene mine fordi samboer ikke gjorde det. De kunne for eksempel finne på å holde hun våken hele dagen fordi de ville leke med henne (når de spurte om å ha hun en dag), som gjorde at hun ble ekstremt trøtt og sutrete. De mente det ikke var så farlig, men jeg var uenig. 

Men noen kameler tar jeg faktisk. Jeg lar de styre når hun er på besøk der. De har jo oppdratt 3 fantastiske barn selv, og jeg tror de vet hva de gjør.

Når det kommer til ting som armbånd eller sovepose så hadde jeg enkelt og greit bare ikke gjort det. Hadde de spurt etter det når de var der hadde jeg bare sagt at hun ikke har det på seg i dag, og ferdig med det. 

[geene]

Neste gang jeg ammer, og svigermor kommenterer (som hun hele tiden gjorde med sist baby) at baby snart må få fast føde kommer jeg til å ta den overbærende tonen: 

"Åja, men visste du ikke at det er anbefalt å fullamme frem til 6 mnd du? Det er nyere forskning på det ser du, og det er ubestridelig. Men det kunne jo ikke du vite, det er jo over 30 år siden sist for deg " 
eller:
"Jeg skjønner at dere gjorde det slik med deres barn, men dette er vårt barn og vi gjør det SÅNN"

Tror det er det rette å gjøre for meg ihvertfall, for ofte kommer de med ting som er regelrett farlig og feil, og da er det bedre å fortelle hva som er feil med det, men på en OK måte. Samtidig må man si det på en måte som gjør at de skjønner en mener alvor og at det er BASTA BOM.. 

[Gjest Blondie65]

Det viktigste rådet er at det er du og pappaen til barnet som bestemmer over deres barn. Jeg ville ikke gjort noe nummer av at dere ikke følger dårlige/uinteressante råd i hverdagen, jeg ville bare latt det gå inn ene øret og ut det andre. Med armbåndet ville jeg latt det være på når man besøker svigers og ellers ikke, og jeg ville selvsagt ikke kommentert hvor ofte det blir brukt.

Når det gjelder farlige eller uønskede råd som man forsøker å gjennomføre på stedet må man være bestemt. Det er kanskje lettere når man kun hever stemmen eller blir negativ når det virkelig gjelder?

"Nei, hun skal ikke ha sjokoladekrem. "

"Skal jeg holde han mens du drikker kaffe, eller kan du sette fra deg den så det ikke skjer et uhell."

"Barnet skal sove nå". Eller "Vi har en søvnrutine som vi følger og den må også gjelde hos dere, ellers må vi vente til barnet er litt eldre før dere kan ha det en hel dag."

Og mannen, han skal støtte deg når du står for det dere sammen har bestemt. Det forutsetter at dere setter dere inn i dette sammen og er enige om det. Jeg ville f.eks diskutert i fellesskap utenfor hørevidde av svigers uttalelser de kom med og blitt enige om hvordan DERES FELLES holdning skal være til det.

[AnonymBruker]

3 timer siden, geene skrev:

Neste gang jeg ammer, og svigermor kommenterer (som hun hele tiden gjorde med sist baby) at baby snart må få fast føde kommer jeg til å ta den overbærende tonen: 

"Åja, men visste du ikke at det er anbefalt å fullamme frem til 6 mnd du? Det er nyere forskning på det ser du, og det er ubestridelig. Men det kunne jo ikke du vite, det er jo over 30 år siden sist for deg " 
eller:
"Jeg skjønner at dere gjorde det slik med deres barn, men dette er vårt barn og vi gjør det SÅNN"

Tror det er det rette å gjøre for meg ihvertfall, for ofte kommer de med ting som er regelrett farlig og feil, og da er det bedre å fortelle hva som er feil med det, men på en OK måte. Samtidig må man si det på en måte som gjør at de skjønner en mener alvor og at det er BASTA BOM.. 

Tenk å være så frekk mot sin egen familie! 

Anonymkode: bbd09...a25

[AnonymBruker]

TS min erfaring, er at svigermor ikke sier disse tingene fordi hun vil erge deg, men fordi hun mimrer tilbake til sin egen tid som smååbarnsmor. For mange er dette en vakker tid, spesielt for de gamle som vet at de snart er pensjonister og at man begynner å bli gammel og livet går mot en slutt, og da får man masse glede av å se en liten baby igjen. Og så er man bestemor. Det er stort og hun vil bare "være inkludert" i lykken og hjelpe til.

Desverre så er disse bestemødrene som er i overkant glade i små barn vel entisiastiske og kommer med disse velmenende rådene som ikke er helt moderne.  Som sagt, hun er bare interessert og entisiastisk. Hun ønsker nok ikke å være slem eller irriterende. 

 

Anonymkode: 48d43...ab0

[AnonymBruker]

Takk for innspill så langt, jeg har fått litt å tenke på.

 

23 timer siden, mjauritz skrev:

Hva samboer (som jeg går utifra er barnefar) er vant med må du forholde deg til. Dere er to om barnet, og her syntes jeg han burde ha like mye å si på hvordan ting skal gjøres. Så lenge han er interessert og ønsker å ta del så må du ikke stoppe han. Det er ikke ditt barn, det er deres.

Svigermor er vanskelig, for hun mener det sikkert godt men jeg skjønner at det blir feil. Det går an å la være å høre, eller bare si nei, selv om det er ubehagelig. Jeg måtte flere ganger si nei til svigerforeldrene mine fordi samboer ikke gjorde det. De kunne for eksempel finne på å holde hun våken hele dagen fordi de ville leke med henne (når de spurte om å ha hun en dag), som gjorde at hun ble ekstremt trøtt og sutrete. De mente det ikke var så farlig, men jeg var uenig. 

Men noen kameler tar jeg faktisk. Jeg lar de styre når hun er på besøk der. De har jo oppdratt 3 fantastiske barn selv, og jeg tror de vet hva de gjør.

Når det kommer til ting som armbånd eller sovepose så hadde jeg enkelt og greit bare ikke gjort det. Hadde de spurt etter det når de var der hadde jeg bare sagt at hun ikke har det på seg i dag, og ferdig med det. 

Samboer er jentas far, ja. Og joda, jeg og han har (kremt, etter hvert) blitt mer samstemte der. Jeg mente mest generelt, det skulle jeg skrevet. Jeg har ofte en generell følelse av å ikke passe inn her, ikke være god nok. Familiene våre er så forskjellige, og jeg har merket at en del ting tar lenger tid å få inn i ryggmargen enn andre ting.

 

Å la dem styre når vi er på besøk, ja. Hvor går grensen for når jeg eller far bør sette ned foten, og når må jeg bite tennene sammen og slippe kontrollen? Når hun er sulten/trøtt/overstimulert, eller blir skeptisk til noen, f.eks., er det vanskelig for meg å ikke respondere på hennes behov/ønsker/hva du nå vil kalle det. Det føles bare helt unaturlig å sitte helt rolig i en sofa og skravle med andre mennesker når hun viser med blikk og kroppsspråk at det er til meg eller far hun vil for å få mat/trygghet.

Anonymkode: 444c7...48f

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for innspill så langt, jeg har fått litt å tenke på.

 

Samboer er jentas far, ja. Og joda, jeg og han har (kremt, etter hvert) blitt mer samstemte der. Jeg mente mest generelt, det skulle jeg skrevet. Jeg har ofte en generell følelse av å ikke passe inn her, ikke være god nok. Familiene våre er så forskjellige, og jeg har merket at en del ting tar lenger tid å få inn i ryggmargen enn andre ting.

 

Å la dem styre når vi er på besøk, ja. Hvor går grensen for når jeg eller far bør sette ned foten, og når må jeg bite tennene sammen og slippe kontrollen? Når hun er sulten/trøtt/overstimulert, eller blir skeptisk til noen, f.eks., er det vanskelig for meg å ikke respondere på hennes behov/ønsker/hva du nå vil kalle det. Det føles bare helt unaturlig å sitte helt rolig i en sofa og skravle med andre mennesker når hun viser med blikk og kroppsspråk at det er til meg eller far hun vil for å få mat/trygghet.

Anonymkode: 444c7...48f

Angående det siste spørsmålet ditt: der hadde jeg ikke nølt med å reise meg opp og respondere på barnets behov. Hver gang. Barnets trygghet er viktigst. Og barnet skal vel ikke trenge å forbinde besøk av f.eks. besteforeldre med at det brått ikke får primære behov stillet? Men man trenger ikke nødvendigvis ta den store diskusjonen rundt det. Dersom det kommenteres, så kan man vel smilende si f.eks. at "nå er barnebarnet ditt sultent/trøtt, da skal han/hun vel få litt mat/ro, eller hva ;-)"

Utover det: inn det ene øret og ut det andre så sant det lar seg gjøre, og så sant det ikke dreier seg om ting som sikring i bil, passiv røyking, og annet som strider kraftig mot dagens anbefalinger og/eller dere som foreldres kjepphester. 

Har selv en (hva skal jeg si) pågående, veldig engasjert og veldig velmenende svigermor. Ikke så lett, men nå som spedbarnstida er overstått er det betydelig lettere å "gi slipp", og jeg setter stor pris på hennes engasjement og iver i forbindelse med barna, og den avlasting det kan føre til, selv om hun ikke gjør alt med barna "perfekt" i mine øyne. Jeg gjør defintivt ikke alt perfekt i hennes heller ;-)

Anonymkode: 378ce...600