Erfaringer der ute?

[AnonymBruker]

Bare for å understreke; ingen savn, ingen anger. 

MEN...

etter et samlivsbrudd (jeg dro), angrer ikke fedrene etterhvert? Er litt surt enda at før fødsel så betydde jeg ingenting(psykisk nedbrutt, holdt ikke ut), etter fødsel, samme bare verre på en måte, og far virket lettet(han gav utallige uttrykk for at han ville være evig singel med yngre damer).

jeg slet ganske lenge etter. Henger litt igjen. Kjenner det som er surt er, skulle ønske boblen han levde i sprakk og han innså at han dreit seg ut. At virkeligheten virkelig slo inn.

han lagde ganske mye drama av bruddet, selv om det var hans ønske. Han gav stort uttrykk for hvor viktig barnet var. 

Føler fremdeles den "betyr ingenting" sitter der klistret. Ønsker vel at han kunne sett hva han hadde. En bekreftelse på det. Irriterer meg at jeg føler det sånn og! 

Hva er det egentlig som foregår i deres hoder? Tanker? 

Hvorfor er det SÅ lett for fedre å bare gi faen, og velge vekk sin egen familie?

Angrer de virkelig ikke? Aldri? 

 

Anonymkode: 706ce...9a6

[Zienna]

Ditt barns far høres ikke ut til å ha vært klar for fast partner og familieliv.  Det er ikke slik at et felles barn nødvendigvis binder sammen.  Tvert i mot, dårlige forhold blir sjelden bedre av å få barn. 

Får et inntrykk av at du mener at å få barn sammen betyr at man bør velge familien.  I dag er det heldigvis ikke slik.  Man kan utmerket godt være en god far selv om man ikke bor sammen med barnets mor. 

[AnonymBruker]

Jeg mener vel ingenting i form av hva som er det riktige valget her egentlig. Er ikke det jeg heller spør om eller sikter til. 

Men reagerer litt på at du skriver "heldigvis er det ikke slik i dag". Trist at det er dine tanker rundt temaet. 

Men for å svare deg, så ja absolutt burde man velge noe så viktig som en familie man selv har vært med på å skape. Man burde legge vekk egoistiske tanker. Og ja jeg vet at en mor/far er/kan være gode foreldre fordi om:), Men uansett var ikke dette som var tanken bak her over. 

Jeg kan kun snakke for meg selv i min situasjon. Derfor er tema fedre(og når skriver fedre i flertall, sikter jeg mot dem som har samme erfaring som jeg, altså fedrene som er som min eks da, mer eller mindre). 

 

 

 

Anonymkode: 706ce...9a6

[AnonymBruker]

Nå er de fedrene som ikke tar ansvar for sine barn etter samlivsbrudd i klart mindretall i dag. Heldigvis. Men som noen skriver her, et barn er ikke nok til å redde et dårlig forhold. Jeg blir også litt usikker om barnet var planlagt og virkelig ønsket fra dere begge? Var han klar for å bli far? Nå virker han rimelig umoden da, så jeg vil anta at dere er ganske unge også? Boblen hans vil nok sikkert sprekke en gang, men sannsynligvis ikke før han er godt oppe i 30-årene.

Anonymkode: efb37...c9f

[AnonymBruker]

Jeg er enig i den at et barn ikke redder forhold, mer tvert i mot i enkelte tilfeller! 

Jeg tenker mer på helheten/familiebildet. 

Barnet var en overraskelse men i den grad at det ikke var overraskende. Hvis du skjønner. Begge ville det og visste det kunne skje om vi ikke var mer forsiktig. 

Derfor jeg lurer på hvordan slike fedre tenker når kvinnen da endrer kropp og fødselen og nye tilværelsen. Hvordan klarer de å bare tenke på sex med andre opp i alt dette? Eller trekke seg tilbake og leve et skjult liv? 

Han virket klar. Gledet seg. Men så endret han oppførselen helt. Nå må jeg legge til at jeg ikke søker "svar" om mitt liv, men mer et "fellestrekk" fra erfaringer!:) 

Vi er Gamle nok til at man skal tro man har kommet over det fjortis stadiet (han da) hehe.

er det jeg lurer på, vil denne boblen sprekke? Gjør den egentlig det? 

Nå vet jo ikke jeg heller om det kunne vært tilfelle av fødseldepresjon. Men da hvordan fungerer det i praksis? 

All håp er ute. Virkelig. Så virker jo litt kjipt om det blir slik at de våkner opp en dag og er plutselig voksen! 😂

Anonymkode: 706ce...9a6