hvordan reagerer dere hvis barna prøver å "kommandere" dere?

[AnonymBruker]

Har en gutt på fem år. Han er en veldig snill og god gutt, og han er også veldig oppegående. Vi har som oftest et godt samarbeid og en hyggelig tone hjemme, men innimellom prøver han seg med å kommandere meg rundt/sjefe over meg. Det kan være ting som å ta på seg sokkene, som han fint greier selv. Innimellom sier han "du skal ta på sokkene mine!" bare fordi han ikke gidder selv, eller han sier "jeg er tørst, du skal hente drikkeflaska mi!" fordi han ikke gidder å reise seg opp selv.

Innimellom gjør jeg ting for ham (tar med drikkeflaska hans fordi jeg uansett skulle på kjøkkenet og hente noe, f.eks), men som oftest svarer jeg "nei, det er du som tok av deg sokkene, så da får du ta dem på deg igjen selv!" Svarer alltid hyggelig, men bestemt, for på en måte å gjøre det klart at jeg ikke er hans "tjener". Innimellom blir han litt sur for det, og kan kanskje småsure i 10-15 minutter (sitter på gulvet med en geip, og gidder ikke ta på seg sokkene/av seg dressen/hente vannflaska osv), men det ender alltid med at han gir seg og tilslutt bare gjør det selv.

Hva mener dere andre om dette? Gjør dere som barna ber om, eller ber dere dem om å fikse ting selv (som dere vet at de kan ordne selv)?

Anonymkode: a6c1a...fa0

[Sphere]

De gangene min hadde slike perioder der han testet litt grenser, sørget jeg heller for å beregne god tid til alt. I mine øyne er det viktig å ta disse kampene så tidlig som mulig, og være konsekvent. 

[AnonymBruker]

Varierer, men aldri uten at de spør pent : Kan du...vær så snill?

Anonymkode: bbecf...473

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Sphere skrev:

De gangene min hadde slike perioder der han testet litt grenser, sørget jeg heller for å beregne god tid til alt. I mine øyne er det viktig å ta disse kampene så tidlig som mulig, og være konsekvent. 

Vi har stort sett god tid til ting, jeg er uføretrygdet og har dermed for eksempel ingen jobb å rekke. Jeg tar som sagt også nesten alltid disse kampene, og lurer litt på hva andre gjør. 

TS

Anonymkode: a6c1a...fa0

[AnonymBruker]

Jeg sier: "det klarer du sjøl", så går jeg og gjør det jeg skal

Med mindre det er noe hun åpenbart ikke kan klare sjøl. 

Anonymkode: ee058...041

[AnonymBruker]

Jeg er konsekvent streng på dette. De hender såklart barna prøver seg, og sier "Mamma hent et eple til meg!" el.l.. Da får de bare et skjevt blikk tilbake. Så vet de at de må hente det selv.

Dersom det er minstemann som er for liten til å nå opp til noe han vil ha, sier jeg at han må spørre pent først.

Det er ikke alltid de er like glade for dette, spesielt når det gjelder påkledning. Så det hender jeg hjelper til med vrange strømpebukser. Ellers må de gjøre en innsats selv.

Anonymkode: bffd5...ff9

[AnonymBruker]

Da har jeg svart "unnskyld meg? Det fikser su veldig fint selv" 

Anonymkode: 23fa8...c1f

[kisskissbangbang]

Jeg svarer ofte bare "nope!" med et smil, de veit godt at jeg ikke er tjeneren deres så de smiler stort sett tilbake og fikser det sjøl.

Er det noe de ikke klarer sjøl svarer jeg "det heter ikke det/hva heter det da?", og da omformulerer dem og spør istedet. 

[AnonymBruker]

Kommandering funker ikke her i huset. De må spørre fint.. Spør de fint, og det passer seg sånn, så hender det at jeg gjør tingene for dem. Ikke hele tiden, men det koster meg ikke noe å ta med et eple fra kjøkkenet, eller hjelpe med sokkene en gang.

Jeg hjelper de, og de kan fint gjøre det samme her, så lenge det blir spurt fint. Hender jo at ungene henter ting til meg (eller for eksempel til baby om jeg sitter fast med han), vi er en familie og vi hjelper hverandre. Gitt at tonen er fin, og jeg vet at de kan klare det selv.

Anonymkode: a2557...04e

[AnonymBruker]

Send han på militærskole. 

Anonymkode: 7727e...629

[Arkana]

De få gangene de har sagt slikt har jeg bare sagt "Det heter ikke "hent sokkene mine", det heter "mamma, kan du hente sokkene mine?"" og så har jeg ikke gjort noe før de har sagt det ordentlig. Vi har vært heldige med at barna har plukket opp det at vi selv alltid ber pent og sier takk etterpå så det har de for det meste gjort helt automatisk siden de var små.

[AnonymBruker]

Om du gjør som han "Kommanderer" deg til, lærer du ham jo at det er ok. 

Her får de enkelt og greit beskjed om å spørre pent, og ingenting blir gjort før de gjør det. Om de spør pent, som i "kan du være så snill å hente flasken min", så gjør jeg det om jeg har anledning/gidder, eller så sier jeg at nei, den må du hente selv for nå er mamma opptatt. 

Anonymkode: 5523f...cc1

[AnonymBruker]

Når seksåringen forsøker seg på å kommandere, er svaret 'hva sa du'. 6 av 10 ganger kommer det et høflig spørsmål i etterkant. Når kommandoen gjentas, er svaret 'og hva burde du si'. Da kommer det 99 av 100 ganger et høflig spørsmål. Av og til er verden på vranga, da senkes kravene til halve setninger der jeg sier 'mamma, kan du...' og så fullfører hun. 

Er forespørselen rimelig, hjelper jeg henne mer enn gjerne med mange ting - også av det hun klarer selv. På grunn av ulike utfordringer er ikke fokuset pr nå på selvstendighet, men på høflighet, relasjoner og sinnemestring. Men jeg aksepterer aldri å bli kommandert.

Anonymkode: 3cce0...50b

[AnonymBruker]

Beklager! 

Jeg oppfører meg naturligvis pedagogisk og perfekt til enhver tid akkurat som deg og alle andre i tråden.

Anonymkode: 56cb6...113

[AnonymBruker]

Anonymkode: df46f...80b

[Hactar]

Da blir jeg vrang, da. Liker ikke å kommanderes, og liker ikke å få kjeft om jeg hjelper på "feil" måte. Da opphører all service med øyeblikkelig virkning, gitt.

TIl gjengjeld kan jeg være myk som smør om de spør på en pen måte. Har selvsagt forklart dem sammenhengen og demonstrert hvordan "pen måte" høres ut.

Edit: Får ikke nødvendigvis viljen sin selv om de spør pent, da. Vil jo ikke ha unger som tror de kan smiske seg frem i livet, heller.

Endret 9. mai 2017 av Hactar

[AnonymBruker]

Ironisk at så mange både blir strenge, konsekvente og sure om de blir kommandert av sine barn, spesielt siden jeg ofte hører foreldrene kommandere sine barn. Hva er egentlig forskjellen? Noen som glemmer at eksempelets makt er uhyre stor?

Anonymkode: 38ce2...b30

[Sushi]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ironisk at så mange både blir strenge, konsekvente og sure om de blir kommandert av sine barn, spesielt siden jeg ofte hører foreldrene kommandere sine barn. Hva er egentlig forskjellen? Noen som glemmer at eksempelets makt er uhyre stor?

Anonymkode: 38ce2...b30

Jeg prøver selv å huske å si "kan du..." og "nå vil jeg at du skal..." i stedet for å kommandere barna mine. De responderer også mye bedre på å få slike beskjeder. Men det er også viktig å ikke stille spørsmål som de ikke kan si nei til, for enkelte ting bestemmer jo den voksne.

Her i huset må ungene spørre hvis de vil ha noe eller ha hjelp. Ting de klarer selv må de som regel gjøre selv, jeg er ingen tjener. Seksåringen spør nesten alltid ordentlig, mens treåringen oftere glemmer det. Ofte går samtalene sånn her:

- Jeg vil ha vann!
(jeg ignorerer)
- Mammaaaa, jeg vil ha vann!
- Jaha.
- Jeg vil ha vann!
- Jeg hører du sier det.
- Gi meg vann!
- Hva heter det?
- Kan jeg få vann?

Men disse samtalene blir kortere og kortere.  

[AnonymBruker]

26 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ironisk at så mange både blir strenge, konsekvente og sure om de blir kommandert av sine barn, spesielt siden jeg ofte hører foreldrene kommandere sine barn. Hva er egentlig forskjellen? Noen

som glemmer at eksempelets makt er uhyre stor?

 

Anonymkode: 38ce2...b30

Det er foreldrene som bestemmer.

Anonymkode: bf05b...ce1

[Ulrikke]

De få gangene det har skjedd har jeg vel reagert med å gjøre stikk motsatt av "kommandoen"... 

Kommer jo an på hvordan barnet er. For noen holder det med et blikk, andre må man bli "strengere" med... Men felles er vel uansett at de aldri oppnår oppmerksomhet eller det de kommanderte...

Kommandering fra unger er i det hele tatt lite sjarmerende